Mariam sto brud som 12-åring

12 år gamle Mariam kommer hjem fra skolen, og får beskjed av faren om at hun må skynde seg i dusjen. Det skal nemlig være forlovelse i hjemmet.

Mariams egen forlovelse.

Hvem den kommende ektemannen er, vet Mariam ingenting om. Det hun imidlertid vet, er at det ikke er vits i å nekte.

Vil forby tvangsekteskap

I dag er Rasouli 37 år gammel, og snakker trøndersk med afghansk aksent. Hun har etablert seg i Trondheim med jobb, barn og mann.

– Jeg er stolt av livet. Jeg har funnet livet mitt her, og er en helt annen Mariam. Jeg er stolt av at jeg lever, sier Rasouli.

Det har hun ikke alltid vært. I de totalt ni månedene hun gikk på skole i Afghanistan, lærte hun at menn har makta. Hun lærte at bror var mer verdt enn søster, og at mann var mer verdt enn kone.

Nylig har debatten om barnebruder rast i media. Minst ti jenter som har kommet til Norge har vært gift. Den yngste av dem 11 år.

Mens innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug kaller barneekteskap forkastelig, sier professor i sosialmedisin Per Fugelli sier at vi må forsøke å forstå.

Rasouli mener barneekteskap er helt feil:

– Folk bør finne kjærligheten på egen hånd. Jeg tror dessverre barneekteskap og tvangsekteskap alltid vil være en del av kulturen i den delen av verden som jeg kommer fra, selv om jeg håper på en endring, sier Rasouli.

Ulike motiv og innhold

Forsker Anja Bredal ved NOVA på Høgskolen i Oslo og Akershus har forsket på blant annet tvangsekteskap.

– Et barn vil nok oppleve et tvangsekteskap som traumatisk og et stort svik fra de nærmeste. Samtidig kan en ekteskapsavtale inngås med ulike motiv og innhold. For en fattig familie kan det å gifte bort datteren være eneste måte å forsørge henne på. Noen ganger kan det også avtales at jenta ikke skal leve sammen med mannen før hun er eldre.

Direktorat for utviklingssamarbeid (Norad) anslår at over 150 millioner jenter kommer til å bli giftet bort før de er 18 år over de neste ti årene. Barneekteskap forekommer i all hovedsak i utviklingsland.

Bredal vil ikke nødvendigvis kalle barne- og tvangsekteskap en gammel tradisjon i enkelte kulturer.

– Det kan like gjerne være en ny praksis. Viktige årsaker er nød og økonomi, sier Bredal. I forbindelse med migrasjon kan det være en måte å ivareta jentas ærbarhet på, i kulturer der jenter og kvinner ikke kan reise eller bo alene.

Revet vekk fra sønnen

Mariam Rasouli bruker ett ord på å beskrive livet i Afghanistan: Mørkt.

I slutten av tenårene får Rasouli sønnen Josef med ektemannen. Knappe tre år etter kaster ektemannen henne på dør. Han vil skilles. Rasouli aner ikke hvorfor. Det hun imidlertid vet, er at det ikke er vits i å nekte.

– Mannen sa at jeg aldri skulle få se sønnen min igjen. At sønnen min ikke trengte meg.

Det ble slik ektemannen sa. Mariam tenker ofte på at det går rundt en ungdom på 16–18 år i Afghanistan, uten mora si.

Hun vet ikke eksakt hvor gammel Josef er, fordi hun aldri noterte dato og årstall da hun fødte ham hjemme i huset deres i Afghanistan.

Savnet etter sønnen er sterkt, særlig på natta.

– Verst var savnet da jeg nettopp hadde kommet til Norge. Da jeg så et barn på samme alder, klarte jeg ikke å kontrollere følelsene. Flere mødre spurte: Hvorfor ser du sånn på oss? Hvorfor følger du etter oss? Jeg fikk flere harde reaksjoner. Jeg kunne ikke annet enn å la tårene trille, og prøve å si at jeg hadde mistet et barn, sier Rasouli.

Moras største håp er at sønnen har det bra, at han har nok mat og at han går på skole.

Flere forsøk over Middelhavet

Hvis livet var mørkt som tvangsgiftet, ung kvinne i Afghanistan, var livet som skilt ung kvinne i Afghanistan kullsvart.

Rasouli måtte flykte.

– Jeg tenkte: Enten dør jeg på veien, eller så kommer jeg til et annet land og kan leve i fred.

Rasouli tok sjansen. Først flyktet hun gjennom Iran og Tyrkia. Deretter sto Middelhavet for tur. Målet var Hellas, og Rasouli fikk plass i en gummibåt.

– Båten var tilpasset fem personer, men vi var 15 om bord. Jeg mistet åra, og fryktet å bli kastet på havet hvis noen merket det. Derfor fortsatte jeg å ro – med hendene, sier Rasouli.

Reisen gikk ikke som planlagt. Rasouli og reisefølget ble sendt tilbake til Tyrkia.

Ga bort kroppen sin

Like etter gjorde den afghanske kvinnen et nytt forsøk. Den gangen var målet Italia, og farkosten langt større, med plass til flere hundre mennesker. Rasouli hevder at turen tok 18 dager på grunn av trøbbel med båten.

Rasouli møtte sin nåværende ektemann på flukten. Han hjalp henne med en del av det praktiske på flukten. Ifølge Rasouli hadde hun et sterkt ønske om å takke ham.

– Men jeg hadde ingenting å gi. Derfor ga jeg ham kroppen min, sier Rasouli.

De er fortsatt mann og kone, men Rasouli hevder at det aldri har vært ekte kjærlighet inn i bildet.

– Jeg vet ikke hva kjærlighet til en partner er. Det kommer jeg nok aldri til å forstå. Men jeg vet hva ekte kjærlighet til barna mine er. Og ekte kjærlighet til Norge.

Sammen med sin nye ektemann reiser Rasouli gjennom Europa, og ender på asylmottak i Norge. Først på Tanum transittmottak, så på Ulsteinvik asylmottak. Et helt år ba Rasouli til høyere makter for å få oppholdstillatelse.

Hvis livet var kullsvart som skilt ung kvinne i Afghanistan, hva var da livet som skilt ung kvinne som hadde forsøkt å flykte? Over.

Vil hjelpe andre kvinner

Vinteren 2004 får Mariam Rasouli oppholdstillatelse i Norge.

– Jeg bor i paradiset, smiler Rasouli, hjemme i leiligheten i Trondheim.

Hun er utdannet vekter, men jobber for tiden i omsorgsavdelingen i Trondheim kommune og på en brudesalong i Trondheim sentrum. Hun gjør også frivillig arbeid via Frivilligsentralen. I tillegg er hun blitt mor igjen, til Omid (11) og Maria (1 1/2).

– De yngste barna mine har fått gode liv. Det er kjempeviktig for meg. De er sosiale og har mange venner.

I fremtiden håper Rasouli å hjelpe andre kvinner som kommer til Norge fra land som Afghanistan, Syria og Irak.

– Jeg vil lære dem at de er like mye verdt som menn. Jeg vil lære dem at de er sterke. At de er mennesker, sier Rasouli.

Hun hevder at det er to ting som skal til for å bli godt integrert i Norge.

– Det ene er å være sosial. Det andre er å ta imot hjelpen og smilene du får fra folk, sier Rasouli.