Fra Live til Daniel – og tilbake

Daniel kjente på nervene. Var redd han skulle gjøre noe feil i møte med legene. Gå feil. Ha feil klær. Si noe de skulle misforstå.

19-åringen var på vei til togstasjonen for å dra fra Moss til Oslo. Om halvannen time skulle han for femte gang stå overfor legene på Rikshospitalet. På togturen hjem igjen, håpet han å ha en resept i lomma.

Men slik ble det ikke. Ikke fordi Daniel sa eller gjorde noe feil. Så langt kom han aldri.

Den unge mannen med tykt, svart hår og mørkegrønn flanellsskjorte ble stående igjen på perrongen.

En gammel mann

Live syntes allerede på barneskolen det var ekkelt å bli lest som et kjønn og ubehagelig å bli omtalt som jente. Derfor begynte hun å gå med skjørt utenpå buksa. Hun helgarderte seg.

– Folk spurte alltid «hvorfor har du på både skjørt og bukse». Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for jeg hadde ikke det vokabularet, ler Live.

Forvirring er et ord 28-åringen gjerne bruker for å beskrive barndommen. Mens andre jenter kanskje så for seg å stå hvit brud og bli mor, forestilte Live seg å bli en gammel mann. Forvirringen fikk etter hvert besøk av en ny følelse: Sjalusi.

I niende klasse begynte Live å bli misunnelig på jevnaldrende gutter som var på vei inn i puberteten.

– Jeg ville også ha skjegg. Alt som var kvinnelig på kroppen min, var feil. Det var skikkelig ekkelt.

I dag er hun 28 år, har glitter på øyelokkene, mosegrønn bukse og langt lyserødt hår som bølger seg nedover ryggen. Hun er datter. Og søster.

Men for ti år siden hadde hun tykt, svart hår og het Daniel.

Gutt før vgs.

Live sitter med beina i kors i sofaen hjemme i leiligheten i Horten. Hun blar i et gammelt fotoalbum hun har plukket fra bokhylla. Der er det limt inn bilder av Daniel og skrevet korte tekster.

Gradvis gjennom ungdomsskolen ble Live mer og mer overbevist om at forvirringen og sjalusien skyldtes at hun var gutt i kroppen til ei jente.

– Jeg følte nesten at jeg hang etter. Hvorfor skjer ikke dette med meg? Jeg følte at jeg skulle være gutt. Men jeg så ikke ordentlig ut som en gutt. Det var kjempeirriterende.

Men det ble mer enn bare irriterende.

Det skjedde gradvis: Stadig ble det vanskeligere å stå opp om morgenen og gå på skolen.

– Jeg fikk en skikkelig, skikkelig sterk følelse av at jeg eksisterte, men i feil kropp.

Hun slet med kjønnsdysfori. Det er et psykisk ubehag rundt at det biologiske kjønnet ikke stemmer med kjønnsidentiteten. De fleste mennesker føler seg hjemme i kroppen sin som kvinne eller mann. Men for en del av oss, er det ikke så enkelt.

Live følte hun spilte en rolle som jente. I 10. klasse hadde hun hastverk. Hun måtte bli gutt før videregående.

– Jeg ikke ville dra dit uten å ha fiksa dette først.

Det intense ubehaget

Noen som opplever denne kjønnsdysforien vil kunne få den medisinske diagnosen kjønnsinkongruens. Diagnosen beskriver en situasjon der en opplever krasj mellom kjønnsidentiteten sin og det kjønnet en ble registrert som ved fødsel – det som i medisinen kalles biologisk kjønn.

Hvorfor har noen det slik? Det finnes ingen klare svar, sier psykologspesialist Asle Offerdal. Men det finnes flere teorier.

– For å være helt ærlig: Jeg er ikke opptatt av å finne årsaken. Med en gang man begynner å lete etter den, skal man begynne å behandle og forebygge. Jeg tenker vi må være åpen for mangfoldet når det gjelder kjønn, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet.

Offerdal har i 21 år jobbet med personer med kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens. Han driver blant annet med utredning. Ifølge ham bruker barn med kjønnsdysfori gjerne lang tid før de forteller foreldrene hemmeligheten.

Live var 15 år da hun fortalte hvordan hun hadde det i egen kropp. Mammaen var den første som fikk vite. Så faren og broren.

For foreldrene var det utfordrende.

– Det handlet ikke om at de ikke aksepterte folk som var trans. Men de syntes det var vanskelig at det var meg. Mamma følte nok at det var noe som ikke stemte. Hun trodde ikke helt på det, liksom.

Faren Geir slet mer.

– Han sa til meg: «Du kommer aldri til å være min sønn».

Det Live ikke visste den gang, var at faren kom til å slite vel så mye når hun senere skulle bli Live igjen.

– Det var omstillingen som var problemet. Ikke «å nei, jeg har et barn som er trans», ler Live.

– Lytt. Ikke legg føringer.

Fagmiljøene som jobber med behandling av transpersoner, preges av konflikter. Psykologspesialist Offerdal har samarbeidet med «begge sider».

Både med den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet, som har et tilbud til transpersoner i hele Norge. Og med Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS). De tar imot pasienter i Oslo.

Aktørene er grunnleggende uenige om hva som er god behandling til transpersoner.

– Hadde jeg hatt et barn i denne prosessen, uten at jeg selv jobbet i feltet, hadde jeg blitt veldig skremt. Hvem skal jeg lytte til? sier Offerdal.

Han har møtt barn og unge i et bredt spekter. Noen har siden de var to år gitt tydelig uttrykk for at de ikke er det kjønnet de ble født som. Enkelte går helt i ned kjelleren og kjenner på et intenst kroppslig ubehag den dagen det skjer noe forbindelse med puberteten. Som når en transgutt får sin første mens.

Andre har aldri gitt så mye som et hint før de er godt inn i tenårene.

Uansett hvordan situasjonen er for ditt barn, har Offerdal et klart råd:

– Vær nysgjerrig på barnet sin prosess. Lytt. Ikke legg føringer.

Sorgen

Offerdal forklarer at mange foreldre blir redde for at barnet skal oppleve alt fra mobbing og utestenging i barndommen, til vansker med å få jobb i voksenlivet.

– Det er helt naturlig å være redd og bekymret.

Like naturlig er det å kjenne på en sorg, ifølge ham. En sorg som absolutt ikke trenger å ha noe som helst med transfobi å gjøre.

Faren til Live slet i starten med å godta datteren som gutt.

– Det var ikke på grunn av fordommer, men rett og slett fordi jeg hadde mistet Live og måtte bli kjent med Daniel, forteller Geir.

Han visste at barnet hans fortsatt var den samme personen. Likevel beskriver han det som en sorg at datteren, som han var så glad i, ikke var den han trodde. Geir trengte tid.

Men 16 år gamle Live var sikker, og begynte prosessen om å endre sosialt kjønn. Håret ble klippet kortere. Øyenbrynene farget mørkere. Garderoben mer maskulin. Røsten dypere. Gangen mer mandig. Tenåringen øvde for å få det til.

Hun ble han

I sommerferien før videregående måtte han finne det nye navnet sitt. Han tenkte på mange alternativer. Leander og andre navn på L. Men han følte det ble feil å bestemme det selv.

– Jeg hadde jo ikke gjort det da jeg ble døpt. Da hadde jeg fått tildelt et navn.

Han spurte vennene sine. Flere av dem mente han var en Daniel.

– Det syntes ikke jeg var så veldig fint. Men jeg likte veldig godt at de var enige om at det var det jeg het. Så da ble det slik.

Første skoledag på dramalinja ved Greveskogen videregående i Tønsberg, ble han ropt opp som Daniel. Ingen fikk vite at gutten, som stort sett hadde på seg mørk, åpen skjorte og t-skjorte under, hadde hatt et jentenavn på ungdomsskolen.

Pappa Geir opplevde at sønnen den høsten fikk det bedre.

– I prosessen fikk Daniel et bedre liv. Bedre balanse som seg selv.

Daniel ble en del av en guttegjeng, for første gang. Han flørtet med jenter, ble mer utadvendt og tok plass i klasserommet. Han fikk seg kjæreste. Ungdomsskolen som Live kunne ikke måle seg med videregående som Daniel.

Men da skoledagene gikk mot slutten, klarte han ikke lenger å være sosial. Han kunne ikke komme seg hjem fort nok. Det stakk i brystet.

Bandasjert

Daniel brukte ofte flere timer på å klare å puste lungene fulle igjen etter å ha fjernet de stramme bandasjene. Drømmen var å operere vekk brystene. Men inntil videre var bandasjene det eneste alternativet Daniel visste om for å presse puppene flate gjennom hele dagen. De ga sosial frihet, men også pustebesvær og en følelse av å være innestengt.

– Veldig ofte da jeg var på vei til bussen, kjente jeg skikkelig stikk i brystet. Da jeg pusta stakk det skikkelig.

Bandasjene hjalp Daniel «å passere». Det er et begrep mange transpersoner bruker, som betyr at andre skal lese deg som det kjønnet du er. At du skal gli forbi uten at noen skal stusse eller spekulere.

Daniel øvde stadig på å få til den riktige, mandige gangen. Han lærte også å prate med mørk stemme og å skrive mer slurvete.

– Jeg ville bare bli lest som en vanlig gutt. Det var veldig ubehagelig å gå rundt og føle at alt var feil. Og samtidig prøve å leve et normalt liv på skolen.

Han ble mer og mer besatt av å passere. Det ble viktigere å prestere på det området enn i fagene på skolen. Han konsentrerte seg mer om at folk ikke skulle ta på ryggen hans og kjenne bandasjene.

Det ble utmattende. Så utmattende at Daniel valgte å være åpen med klassen om at han var trans. Han opplevde umiddelbar aksept og respekt fra medelevene.

Rundt samme tid fikk han endelig første time hos den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet.

Godkjentstempel

Tenåringen hadde ventet i cirka ett år på timen, og kjente redselen for å bli avvist bygge seg opp.

– Det var kjempeskummelt. Det føltes veldig som en audition. Jeg var så opptatt av å prestere riktig, at jeg ikke kjente kroppen min.

Psykologspesialist Asle Offerdal har møtt mange som forteller det samme. Han sier noen er svært redde for ikke å være «trans nok». På kontoret hans skal ingen oppnå noe. Derfor opplever mange det som et rom å prate helt fritt i, forteller han. Rådet hans til dem er at de skal være ærlige med Rikshospitalet.

– Hvis ikke, er det ikke sikkert det er Rikshospitalet de lurer – men seg selv. Det er nok noen som har fått mer behandling enn de hadde trengt eller ønsket, fordi de trodde de måtte ha alt eller ingenting.

Under den første timen håpet Daniel inderlig å få «godkjentstempelet» som trans, og dermed også kjønnsbekreftende hormoner og toppkirurgi. Men lite skjedde. Han opplevde at han ikke fikk si så mye, og at det var ubehagelig å bli sendt inn på et eget rom for å svare på en rekke intime spørsmål.

I fjor fikk Rikshospitalet rekordmange henvisninger fra transpersoner. De siste årene har økningen særlig vært stor i en gruppe. Nemlig tenåringer registrert som jente ved fødselen.

På den tiden Daniel hadde sin første time, utgjorde denne gruppen 35 prosent. Rundt ti år etter, i 2021, hadde gruppen økt til 72 prosent.

I løpet av tre år hadde Daniel fire timer på Rikshospitalet.

– De snakket stadig om en utredning de skulle gjøre en dag, hvor de skulle finne ut om jeg hadde kjønnsinkongruens eller ikke. Men jeg visste aldri når den skulle være.

En sommer alene

Daniel hadde endret navn i Folkeregisteret, fylt 18 år og blitt venn med flere transpersoner i Oslo. Noen av de nye bekjentskapene gikk på kjønnsbekreftende hormoner allerede. Det gjorde Daniel håpefull. Han husker han lot seg inspirere av hvor trygge de var i seg selv.

Han lærte også at en avvisning på Rikshospitalet, som han var så fryktelig redd for, ikke nødvendigvis var helt krise. Det fantes private leger som kunne gi ham behandling.

– Da fikk jeg følelse av at livet mitt ikke sto på spill lenger.

Sommeren nærmet seg. Sola varmet opp kysten av Vestfold. Folk satte båtene sine på vannet, og turistene gjorde snart sitt inntog på strendene. Mens vennene hadde lagt store planer for ferien, ble Daniel hjemme.

Uten venner eller kjæreste å henge med, var han alene i huset nesten hele sommerferien. Han skrev mye. Gikk turer. Fotograferte. Spesielt interessert var han i å fotografere Mia.

Hun var en kvinnelig karakter han hadde skrevet fortellinger om i mange år. Daniel begynte å kle seg ut som henne. Lang, lys parykk. Kjoler, skjørt, blonder og rød leppestift. Nye tanker begynte å dukke opp.

– Jeg var skikkelig forvirret over hva greia var. Hvorfor hadde jeg lyst til å kle meg ut som ei jente hele tiden? Jeg følte fremdeles jeg var Daniel.

Han prøvde å dytte vekk tankene om at han ikke var gutt. Var redd det ville bli umulig å få hjelp på Rikshospitalet hvis han begynte å leve som jente. Samtidig var han sliten av å bruke så mye energi på å passere som mann.

På perrongen

Høsten kom. Den tillærte mørke stemmen og den stramme toppen som presset brystene flate, var fortsatt med Daniel der han sto på perrongen.

Dette skulle bli hans femte – og viktigste – time på Rikshospitalet. Han hadde fått vite at det var i dag han skulle gjennom den store utredningen som kunne gi ham behandling. Ville han få godkjentstempelet han ønsket seg så sterkt? Eller ville de avslå ham, slik han fryktet?

Det skulle ikke komme noe svar denne høstdagen.

Tilfeldighetene skulle ha det til at all togtrafikk stanset. Plutselig ble det stille på hele Østlandet. Ingen bevegelse.

Daniel ble ikke stresset. Ikke nervøs eller redd.

Han var glad.

Det var som om en eksamen hadde blitt utsatt.

– Jeg fikk en rar følelse av at jeg hadde kjempegod tid. Det var rart, for det hadde hastet skikkelig frem til da.

Rikshospitalet ga beskjed om at Daniel måtte bestille ny time. Han utsatte det en uke. Så enda en uke. Han utsatte det til det ikke lenger var relevant.

– Det gikk over.

Forvirring

Daniel hadde begynt å grue seg til å kle seg og te seg som mann. Med den maskuline gangen han hadde blitt så vant til, og de baggy buksene og de kraftige brynene, følte han at han spilte en rolle.

En dag klarte han ikke mer. Han gikk ut med kjole og rød leppestift. Folk ble forvirret. Snart farget han håret sitt lyst.

– Det ga mening å gjøre folk litt forvirret. For jeg var litt forvirret jeg også.

Forvirringen blant folk ble ikke mindre av at han presenterte seg som Daniel.

– Nye personer skjønte jo ikke noen ting. Jeg så ut som ei jente, men alle kalte meg «han».

Daniel bestemte seg for å skifte navn i Folkeregisteret igjen. Tilbake til kvinne. Tilbake til Live. Det gjøres relativt enkelt på nett. Å skifte sosialt kjønn er noe annet. Det var ingen kort prosess. Verken for Live eller de rundt henne.

Kvinnetrening

– «Hva er dette for noe, er du ikke vegetarianer lenger heller nå?»

Live ler når hun forteller om hvordan det var for faren å omstille seg – igjen.

– Jeg tror det tok over et år på å bytte ut pronomen han med hun.

Geir hadde blitt glad i Daniel, sønnen som lignet ham selv som ung.

– Da måtte jeg bytte fokus igjen. Å bli glad i Live. Det var lettere, men det var ikke lett, forteller pappaen.

Live selv slet med å finne ut av den nye identiteten. Hun følte på en trang til å gjøre et brudd.

– Jeg måtte gå kjempefeminint kledd, med masse sminke og sånt, for ikke å bli forvirret. Jeg kunne ikke se ut som Daniel i det hele tatt.

Cirka 19 år gammel måtte hun lære å være kvinne igjen. Stemmen ble litt lysere. Den maskuline gangen gradvis borte.

Det hun aldri får vite

Inne på badet i leiligheten til Live henger det i dag en rosa post-it-lapp over vasken.

Når hun vasker hendene ser hun ikke lenger Daniel. Hun møter heller ikke speilbildet til Live.

I stedet kan hun lese sine egne håndskrevne bokstaver.

Tidligere har hun fortalt offentlig om livet sitt blant annet i en blogg hun skrev og i podkasten Trans Norge, som lages av Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens (PKI).

Live har mange ganger tenkt på hva som ville skjedd hvis hun hadde fått behandlingen hun drømte om. Hvis hun hadde fått hormoner, skjegg og fjernet brystene.

– Da er det ikke sikkert jeg noen gang hadde ombestemt meg. Det at jeg snudde, hadde mye å gjøre med hvor komplisert hverdagen var.

Legene på Rikshospitalet er opptatt av at de som føler de er født med feil kjønn, skal bruke god tid. På den måten skal de som utredes der få rom til å bli sikre på at kjønnsbekreftende behandling er riktig for dem. Men Live mener måten dette var lagt opp på førte til så mye angst at det nesten blokkerte henne fra å finne ut av ting.

– Da jeg skjønte at de ikke var den eneste veien, var det nesten lettere å tenke mine egne tanker og kjenne på mine egne følelser, enn bare å være redd for hva de ville synes om hva jeg tenkte eller gjorde.

Hva om hun hadde fått mulighet til å spole tiden tilbake? Gjøre alt på ny? Live tror hun hadde endt opp som Daniel.

– Nå vet jeg jo mer. Jeg hadde sikkert hoppa over hele Rikshospitalet, og bare gått rett til privat behandling.

Slik livet er blitt i dag, er hun sikker på at hun er Live. Kvinne. Datter. Mamma.

Hadde hun fått det bedre som Daniel?

– Jeg vet ikke. Det får jeg aldri vite.