Jonis Josef med Adibas-genseren
Illustrasjon: Ole Kaland/Kristin Rydland / NRK

«Adibas» med fire striper endret livet hans

Et minne om en genser har betydd mer for komiker Jonis Josef enn han trodde. Men hva skjer egentlig når et minne fester seg for alltid?

Jonis Josef (29) husker det som om det var i går. Dagen han endelig skulle få Adidas-genseren som han lenge hadde ønsket seg.

– Jeg husker at mamma var så ekstremt gira. Hun hadde vært i England, og kjøpt den Adidas-genseren som jeg hadde ønsket meg i lang tid, forteller Josef.

Selv om det er 15 år siden Josef fikk genseren, kan han se alt spille seg ut som i en film. Han kan bare tenke på denne genseren, og så dukker hele greia opp i skolten hans.

Men hvorfor er det slik at noen minner tilsynelatende brenner seg fast?

Siklet etter en genser

Et minne er en snål ting. Det dukker tilsynelatende opp når du minst venter det: Det kan være et minne om sola som treffer et hushjørne eller en hund som legger seg i kurven sin.

En lukt, et bilde, egentlig hva som helst. Små hendelser som kan etse seg fast i en viss tid fremover.

Men noen ganger kan minnene være så sterke at de sitter som et skudd fra første stund.

Som Adidas-genseren til Josef. En genser som markerer en milepæl og skillevei for komikeren fra Skien.

Vi skal snart få vite hvordan enkelte øyeblikk limer seg fast og er med på å definere hvem vi er, men vi må nesten ta en omvei først.

Jonis Josef er Kongen av Gulset

Jonis Josef under Gullruten 2019.

Foto: Brage Lie Jor / NRK

For de fleste er Josef en fyr som ser ut til å fikse det meste. Han har holdt stand up-show, laget TV-serier, jobbet som programleder og attpåtil vunnet Gullruten i 2019 for showet «Kongen av Gulset», om bydelen i Skien han vokste opp i.

Ja, vi kan si at han er en konge på et vis.

Men det har ikke alltid vært sånn. Som da han var en 13-åring som siklet etter en Adidas-genser.

Ville bare bli sett

Josef vokste opp i et gult rekkehus sammen med mor og far, en storebror, en lillesøster og to småbrødre. Det var de fem små, pluss en som døde da han var veldig, veldig liten.

Jonis Josef

Josef var en gatesmart tenåring, oppglødd av livet og litt til.

Foto: Nils Skumsvoll / NRK

– Jeg var han gutten som fikk gode karakterer, kom hjem og dro ut med gutta, stjal fra butikken og kom hjem med en Securitas-vakt i nakken, sier Josef.

Han begynte tidlig å bruke snus. Ja, og det hendte at han også stjal snus fra Kiwi-butikken og solgte tyvgodset på skolen.

Men mest av alt ville Josef bli sett, han også. Være noen, hvis du skjønner.

– Jeg ville bli en fyr som hadde råd til litt kule ting, fordi det var litt spesielt med nabolaget vårt. Det er det vi i dag kaller for lavere sosiale klasser, sier Josef og legger til:

– Men det var likevel ingen som følte seg som fattig.

Jonis Josef har pyntet seg med dress til eid sammen med familien sin.

Jonis Josef har pyntet seg med dress til eid sammen med familien sin.

Nike versus Adidas

Og det er jo gjerne sånn i livet at det du ikke har så mye av, det har du lyst på. Slik også for Josef.

For hadde du noe spesielt, en genser eller et nytt spill, ble du helten i gata og alle ville leke med deg. På et vis kan vi si at Josef ikke var opptatt av tingene, men alle greiene rundt.

Så var det den dagen Josef dro til Arkaden i sentrum av Skien.

– Vi pleide å gjøre det artisten 50 cent kaller å “Window-shoppe”, som betyr at man er litt blakk, så man ser bare på ting man egentlig har lyst på.

Så fikk han øye på Adidas-genseren. En grå en. En kjedelig farge kanskje, men det var den han ville ha.

– Det var en helt normal Adidas-genser, og som passet til min nye identitet som kul.

Men så var det penger, da. Han kikket i lommeboka. Han var ikke engang i nærheten.

– Og da gjør jeg som de fleste gjør: å spørre min mor om hun har en mulighet til å kjøpe den til meg. Og det hadde hun selvfølgelig ikke, som så mange andre ting.

Så hva gjør Josef? Maser, selvsagt.

– Kanskje. Hun sa alltid kanskje. For meg er kanskje en utsettelse av ordet nei, sier han.

Men så skulle foreldrene reise til London.

Jonis Josef

– I fotball var det to merker som gjaldt – Nike og Adidas. Og en måtte veldig ofte ta et standpunkt for hvilke av merkene du holdt med. Jeg valgte selvfølgelig Adidas. Nike var for dyrt for meg, forteller Jonis Josef.

Foto: JOHN-ANDRE SAMUELSEN / JOHN-ANDRE SAMUELSEN

Den falske følelsen

Josef føler for å fortelle én ting til: Det å reise til London var ikke særlig dyrt. Foreldrene hans fløy alltid med et lavprisflyselskap, en tur som kostet bare et par hundrelapper.

I London bodde de hos slekt og venner. Og der var ting mye billigere enn hjemme. Særlig på markedet i Southall, en bydel som kalles Little Punjabi eller Little India.

En dag kom foreldrene hjem fra ferie med en koffert full av gaver. Hele familien satt samlet rundt stuebordet. Ett års masing skulle gi sin uttelling.

– Og mamma var så stolt. Så gir hun genseren til meg. Men det er ikke en genser, men en T-skjorte.

Nedturen skulle bli enda større. Josef oppdaget fire striper. Adidas er kjent for sine tre.

– Jeg tenkte jøss, det her ser jo suspekt ut. Jeg leser bokstavene på logoen, og det står ikke Adidas. Det står Adibas, med b, sier han og legger til:

– Den så ikke så verst ut, men det var så fake at det var pinlig.

Mamma satt stolt i sofaen. Hva skulle Josef gjøre nå?

– Jeg sa: “Jeeahh. Og mamma, tuuusen takk!” Og jeg var så glad. Og i det glade, så innser du jo hvor fake det er. Men hun var helt sikker på at nå hadde hun truffet spikeren på hodet, at nå har hun levert varene.

Josef følte han ikke hadde noe valg. Han bare måtte gå med genseren.

– Huff! Jeg gikk ut og hadde den på vranga. Jeg visste at hvis jeg hang med nordmenn, så kunne jeg late som at det er en ny versjon av Adidas. Men mine utenlandske venner, som hadde vokst opp like fattige som meg, skjønte jo at det var fake. Og det var ekstra pinlig å gå rundt med fake klær.

Josef begynte å dytte genseren lenger og lenger inn i skapet. Til sist lot han som om han hadde mistet den. Men minnene om den skulle bety mye for ham i voksen alder.

– Som å sette volumknappen på fullt

Hvorfor er det sånn at noen minner forsvinner som dugg for sola, mens andre sitter i evigheter?

Edvard Moser på NTNU i Trondheim forsker sammen med kollega og sin tidligere kone May-Britt Moser på hvordan hjernen skaper stedsans, tidssans og nettopp hukommelse.

Rottehjernen er ganske lik vår egen. Den er bygget opp etter de samme prinsippene, og består av nerveceller som kommuniserer via synapser – akkurat slik som i topplokket hos oss mennesker.

Nevroner i menneskets nervesystem i 3D-illustrasjon på hvit bakgrunn

Synapser er kontaktpunktet mellom to nerveceller. Du kan kanskje se på en synapse som et veikryss. Jo flere veier som fører dit, jo større er dette krysset. Og jo mer husker du.

Illustrasjon: Colourbox

Professoren begynner med å fortelle at hjernen putrer og går hele tiden.

– Alle nervecellene snakker ved hjelp av kjemikalier, hvor to av de viktigste er aminosyrene glutamat og gaba.

Et minne trenger ikke å være mer enn at en ting stikker seg veldig ut fra bakgrunnen. Så husker vi det, men sjelden veldig lenge.

Men av og til skjer det en følelsesmessig vulkan. Da øker aktiviteten i den nederste delen av hjernen, i selve hjernestammen.

Cellene derfra begynner å pøse ut signalstoffer til så å si alle hjernens krinker og kroker, og det er som om det sier kaboom.

– Vi husker alle hva vi gjorde 11. september 2001 eller 22. juli 2011, for det er en grunn til at enkelte minne fester seg ekstra godt, forteller Moser.

Edvard Moser holder den hvite Alzheimers-rotten Kristiane. Rotten er i fokus, Edvard i bakgrunnen, iført grønn hette.

Edvard og May-Britt Moser har, som mange kanskje husker, mottatt Nobelprisen for sin forskning på rottehjerner og deres evner til å huske steder.

Foto: Kirsti Kringstad / NRK

Hjernen skrur seg nemlig ekstra på når vi blir følelsesmessig involvert. Redd, for eksempel, men også sint, glad eller opprørt.

Eller idet Josef fikk øye på genseren. Det øyeblikket de skyhøye forhåpningene krasjlandet med den der motsatte følelsen.

– Disse cellene sender ut blant annet dopamin og noradrenalin, og er på et vis ikke et signalstoff i klassisk forstand slik som glutamat og gaba. Men de er i stand til å forsterke minnet ekstra, sier Moser og tilføyer:

– Så når du er følelsesmessig involvert, er det som å sette på volumknappen på fullt. Da får du lagret et minne som er mye kraftigere.

Det er nemlig styrken på disse koblingene som utgjør selve minnet. For inni hjernen lagres minnet som en gruppe celler som er sammenkoblet i et bestemt mønster som er unikt for akkurat dette ene minnet.

At genseren var så fake som det bare gikk an, utløste høyst trolig et lass av dopamin som gjorde at koblingene mellom nervecellene ble styrket.

Edvard Moser holder en modell av en menneskehjerne. Et lite felt markert med blått viser hvor tidssansen er, et lite felt markert i gull viser hvor stedsansen er.

– Skal jeg gjette, så er det for en 13-årig gutt sikkert veldig flaut når det er stavet feil og genseren er fake. Da kan det sikkert bli masse dopamin og noradrenalin, slik at han skrur på maks styrke på minnelagringssystemet sitt, sier Moser.

Den hersens lunefulle hukommelsen

Josef lever av å fortelle historier. En av gjengangerne er den om genseren. Å gjenta denne historien om og om igjen, gjør at synapsene blir enda sterkere.

– Det at et minne sitter, er avhengig av hvor ofte du husker det. Hvis du tar det fram i minnet bare én gang, så er det ikke sikkert minnet er like sterkt som hvis du tenker på det hver dag. Å ta minnet frem igjen og igjen, gjør at det blir koblet til nye nerveceller til at det sitter som støpt, sier Moser.

Det er en viss sannhet i det at våre minner bestemmer hvem vi er, forteller forskeren. For våre minner kommer ikke ferdig fortalt.

– Vi kan ikke trykke på en nervecelle i hjernen, og så får vi avspilt minnet som om det var en film.

Minnene blir nemlig lagret i små fragment. De kommer i bruddstykker, og må tolkes og settes inn i en bestemt historie.

– Og det hjernen gjør, er at den tar de bruddstykkene og kobler det sammen som i et puslespill. Hjernen gjetter og forsøker å lage en fornuftig historie ut av det, sier Moser og legger til:

– Når vi setter sammen minner ut fra de bruddstykkene vi har, så er vi alltid litt forutinntatte. Vi har jo våre egne erfaringer, personlige preferanser, stereotypier og fordommer, som avgjør hvordan vi rekonstruerer våre minner. Det vil si at vi i en viss grad husker det vi vil huske, fordi hjernen følger sitt oppsatte skjema. Det er slik vi forsøker å få ting til å virke fornuftig, sier Moser.

«Blood money»

Josef kan le i dag. Ikke bare fordi han er komiker, men også fordi han gikk rundt med en genser han ikke ville ha.

Og kanskje er det nettopp dette som er det fine med denne historien: At hadde han bare fått en Adidas-genser, en ekte en, så ville han trolig ha glemt hele greia.

Genseren gjorde at Josef begynte å tenke dypere om ting. Om hvem han var for en, og hvem han ville være. Her må vi være ekstra kritiske og observante, fordi det kan hende Josef bare lager denne historien fordi hjernen hans mener den passer best sånn.

Det kan jo hende at han ett år senere likevel ville ha tenk de tankene han nå nevner. Ett år i en tenårings liv, er tross alt mye. Men likevel:

– Jeg laget meg et uttrykk veldig tidlig, da jeg var 14–15 år, som jeg kalte “blood money”. Det betydde rett og slett at alle pengene som jeg bruker i mitt liv, skal være “blood money”. Det skal være penger som jeg har blødd for, sier han og tilføyer:

– Siden har jeg hatt en innstilling om at jeg må jobbe hardt for det jeg vil ha.

I dag greier han å ha et bredere blikk på ting.

– Vi har et ord på somalisk som heter "kibir", som betyr noe sånt som å ta ting for gitt, sier Josef og tilføyer:

– Vet du hva mor og far pleide å gjøre når jeg sa at jeg ikke likte maten og ville gå fra bordet? De pleide å si at jeg bare kunne gå ut og leke. Men så kom jeg tilbake og sa "Jeg er sulten". Og da la de fram den samme middagen som jeg dro fra. Den var kald og smakte verre.

Josef ser nå at foreldrene hans hadde en plan. Å lære ungene sine at ting ikke kom rekende på ei fjøl. Men det skjønte han ikke da.

Jonis Josef sammen med pappa Yosuf Abdulle Afrah

Jonis Josef sammen med pappa Yosuf Abdulle Afrah

Foto: Nils Skumsvoll / NRK

– Jeg så økonomien deres, og skjønte at det var penger her. Men jeg visste ikke hva inkasso, regninger og purringer var. Hvor ille det var hvis Namsmannen kunne komme hvert øyeblikk. Jeg så penger, og trodde at de ikke ville gi meg penger. Og det syntes jeg var veldig frustrerende.

– Når jeg tenker tilbake på det, hvor mye hun ga for at jeg ikke skulle oppleve å føle meg annerledes, er det noe jeg ikke klarer å slutte å tenke på.

Men nå, som voksen mann, skjønner han hva foreldrene ville fortelle ham.

– Du skulle ikke ta det for gitt. Pappa var vokst opp som fattig. Han kunne oppleve at det plutselig ikke var mat på to dager, og mamma hadde to jobber, sier Josef.

Jonis Josef.

– Hvis jeg hadde fått ting som jeg hadde pekt på som barn, så hadde jeg mest sannsynlig ikke vært her i Oslo og drevet med komikk. Jeg hadde ikke hatt disse ambisjonene som hadde formet meg som menneske. Jeg ville nok ha vært i Skien og sikkert vært fornøyd med et helt annet liv enn det jeg har i dag.

Foto: Torstein Østberg

Å føre arven videre

Josef har kjæreste og samboer. De har snakket om det å oppdra barn. Det er ikke enkelt, det skal sies.

– Min samboer og jeg har diskutert det veldig mye. Jeg kommer ikke til å gi ungen min så mange av de tingene hun eller han vil ha. Mine barn kommer aldri til å få ukelønn uten at de putter inn noe arbeid først, sier Josef og legger til:

– Jeg håper jo på akkumulere en rikdom i løpet av livet, men kommer til å sette av et maksimalbeløp til arv til barn. Jeg synes at arv er et onde. Et menneske må jobbe for sin egen lykke, suksess og penger.

For det er øyeblikk som stadig vender tilbake og som minner ham om hvordan det var og ikke minst: hvordan han ble som han ble. At han alltid kommer til å huske på den fake Adidas-genseren, som et symbol på noe helt annet.

– Jeg kommer tilbake til dette øyeblikket, fordi det sier mye om hva slags menneske min mor var.