Unni uten unger

Det er tassende små føtter og trappegrind i den nybygde, hvite eneboligen med dobbeltgarasje hvor Unni Vollum bor. Men føttene tilhører ikke et barn, det er den lille svarte valpen Mike som løper viltert ut i gangen for å gå på tur. Mike er seks måneder og fyller tomrommet i et hjem uten barn.

– Vi har noen som er glad i oss uavhengig av noe annet. Mer enn en unge kanskje kunne vært, tror jeg. Og vi er veldig glad i han. Han er jo ungen vår nå.

Trenger mye alenetid

Unni fester en sele på Mike. Han må ut for å tisse mange ganger i løpet av dagen, men er langt fra like krevende som et lite menneske. Unni har vært sammen med mannen sin i 16 år, men fordi hun er høysensitiv har hun behov for å være mye alene og ser derfor ikke for seg et liv med barn.

– Jeg kjenner at det blir altfor slitsomt. Jeg tror ikke at jeg greier det, rett og slett. Jeg tror ikke jeg klarer å være sosial med ungen min hver dag.

Høysensitiv er et personlighetstrekk som først ble beskrevet av den amerikanske psykologen Elaine Aron på slutten av 1990-tallet. I Norge er psykolog Trond Edvard Haukedal en av dem som har jobbet mest med fenomenet. Han mener de som har det medfødte karaktertrekket blir gladere – og mer lei seg – enn andre fordi de har en større følelsesskala.

– Hjerneskanninger viser at høysensitive er født med et nervesystem som er litt finere innstilt. Det gjør dem tre til fem ganger mer mottakelig for stimuli. Inntrykkene blir også bearbeidet på et dypere plan. Høysensitive er dermed veldig reflekterte og verdiorienterte, sier Haukedal som blant annet har skrevet «Boken om høysensitivitet – veien fra sårbarhet til ressurs».

Ifølge forskningen til Elaine Aron er mellom 15 og 20 prosent av alle mennesker høysensitive. Dette er omstridt, men hvis det stemmer, betyr det at omtrent en million nordmenn har personlighetstrekket i mer eller mindre grad.

«Takk og lov»

Det er bare fire år siden Unni første gang hørte om høysensitivitet. Noen på jobben snakket om fenomenet, og da hun kom hjem, satte hun seg ved kjøkkenbordet med datamaskinen foran seg. På internett fant hun informasjon og en test som er utviklet av Elaine Aron.

– Jeg tok testen og fikk utslag på nesten alt. Jeg følte meg veldig truffet, ikke bare av testen, men alt som stod på nettsida. Jeg kjente meg igjen i alle punktene.

Ved kjøkkenbordet med utsikt over dalen der hun bor, kjente hun en stor lettelse over det hun fant ut.

– Jeg tenkte «takk og lov». Jeg har gått hele livet og følt meg rar, merkelig, annerledes og utenfor. Endelig var alt det jeg føler og opplever skrevet ned en plass. Jeg følte meg ikke utenfor lenger, og det var litt godt.

Dette er helt typisk, ifølge psykolog Trond Edvard Haukedal. Når høysensitive oppdager at de «bare» er høysensitive, faller brikkene i livet deres på plass fordi de endelig har fått en forklaring på hvorfor de er som de er.

– Det er for lite kunnskap om dette, folk går rundt og tror at det er noe i veien med dem og kan slik bli veldig sårbare i møtet med et usensitivt samfunn, forklarer Haukedal.

Omstridt beskrivelse

Men fenomenet har også fått motstand. Noen forskere mener testen er for vag fordi utsagnene er for vide slik at de fleste kan kjenne seg igjen og at det derfor ikke er belegg for begrepet. Det gjelder blant andre Barbara Hoff Esbjørn som er psykolog og professor ved Københavns Universitet. Hun har sammen tre kolleger studert forskningen på området og mener den er svært mangelfull.

– Mange av rådene som blir gitt til foreldre som har barn de mener er høysensitive, blant annet at man skal unngå en lang rekke ting for å hindre overstimulering, er det heller ikke forsket på. Jeg synes det er uhensiktsmessig å bruke begrepet fordi man i stedet for å hjelpe, vil stigmatisere og fjerne barn fra muligheter, sier Hoff Esbjørn.

Unni Vollum bryr seg ikke om kritikken av forskningen på personlighetstrekket. Hun mener det passer på seg selv, og hun hadde allerede bestemt seg for ikke å få barn da hun fikk svar på hvorfor hun har følt seg utenfor og annerledes. Opplevelsene fra sin egen barndom vil hun nemlig ikke at sitt eget barn skal kjenne på.

– Jeg tviler ikke på at jeg blir en god mor, men jeg er oppvokst med å føle meg upopulær og ha få venner, og jeg vil ikke at ungen min skal føle det samme som jeg. Jeg vil at ungen min skal kunne være med på det som skjer, og ha en mor og en far som stiller opp og er der. Jeg tror ikke jeg kommer til å greie det.

Den biologiske klokka

Mike tasser rundt på plena utenfor den hvite eneboligen noen mil sør for Trondheim. Han er babyen i huset nå, og Unni er per i dag 100 % sikker på at hun og mannen ikke skal ha barn.

– Jeg kjenner jo litt på den biologiske klokka. Vi har vært litt av og på, men det er ikke et direkte savn.

En grunn til at Unni velger bort barn er også at hun synes vi lever i et samfunn som stiller altfor høye krav. Hun vil ikke føde et barn inn i et samfunn med de verdiene vi har i dag.

– Jeg synes samfunnet har blitt veldig kommersielt. Det stilles krav om at alt skal være så flott og perfekt, det gjelder både hva slags liv du lever og hvordan du ser ut. Jeg blir stresset av å tenke på alt barna må være med på i dag.

Forventningspress

Dette er en typisk problemstilling for høysensitive, ifølge leder for Foreningen for høysensitive, Vigdis Alice Angell.

– Høysensitive tenker mer og dypere over tingene før de tar valg, og de vurderer konsekvenser på mange plan.

Hun har vært i kontakt med flere som synes livet med unger er svært krevende blant annet fordi det betyr lite søvn og alenetid.

– Mange kjenner også langt inn i sjelen hvordan barna har det, og mange synes kravene til å delta og følge opp fritidsaktiviteter og sosiale settinger med andre foreldre er vanskelige å leve opp til.

Nettopp dette er noe Unni Vollum vil unngå.

– Særlig nå før jul ville jeg ikke klart å være med på halvparten engang. Jeg ville blitt helt utslitt, og det ville ikke vært bra for ungen min heller.

Unni ser at hun kan være en annerledes mor, en som ikke er med på alt det mange gjør av fritidsaktiviteter. Men det er ikke så enkelt å være annerledes selv for en som er vant til det.

– Jeg føler at det forventes. Det er vanskelig ikke å bry seg om forventningene. Jeg prøver nå også, uten unger, men jeg tror forventningene blir høyere med unger.

Trolig flere frivillig barnløse

Utenfor huset til Unni og mannen kan man høre lydene fra barnefamiliene i byggefeltet nedenfor. De aller fleste, både medlemmer i Foreningen for høysensitive og i samfunnet ellers, velger i dag et liv med barn rundt seg.

– Vi antar likevel at det er blitt vanligere å være frivillig barnløs, men det finnes ingen norske undersøkelser om dette. Barnløshet er sensitivt å spørre om i populasjonsundersøkelser, sier Thomas Hansen som har forsket på barnløse og livskvalitet.

Han er tilknyttet Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus og har sett på utenlandske studier som viser at mellom 90 og 95 prosent av unge voksne planlegger å få barn. I undersøkelser blant 50-åringer oppgir to til seks prosent at de valgte bort å få barn.

– De aller fleste er altså barnløse av ulike ufrivillige grunner, mange fordi de ventet for lenge, forklarer Hansen.

Unni Vollum tror mange i byggefeltet – og andre som vet om dem – tenker nettopp at de ikke kan få barn.

– Det er jo mange par som ikke kan få barn, så de tenker sikkert det. Også tenker de nok at jeg er ganske rar.

Ikke redd for å angre

Hjemme hos Unni Vollum er Mike ferdig med en av dagens mange turer ut for å tisse. Unni og Mike leker med en ball på stua. Unni utelukker ikke fullstendig at Mike må konkurrere med en baby en gang i fremtiden. Men her og nå er hun helt sikker på valget og er ikke redd for å angre.

– Når jeg er 80 år og tenker tilbake på livet mitt, tror jeg det er mye jeg vil angre på. Jeg kan ikke snu tilbake tiden, jeg må gjøre det som føles riktig i livet mitt nå – uavhengig av hva jeg tror skjer om 40 år. Og det gjør jeg jo, jeg vil ikke ha unger.