Einars siste stup

Det var bare ryggen på den store kroppen som kom til syne i vannskorpa.

Einar Stordahl hadde nettopp stupt fra berget og ut i havet, slik han hadde gjort sikkert 100 ganger de siste 20 årene.

Men denne gangen var noe annerledes.

Hvorfor løftet han ikke hodet? Hvorfor svømte han ikke til land?

Døtrene til Einar, 25 år gamle Maria og 27 år gamle Sandra, sto på et berg nede ved vannkanten for å filme stupet. I lyden fra videoklippet kan vi høre forvirringen deres når faren ikke svømte til land.

_{Trykk på teksten for å høre. (Ikke ha mobilen på lydløs):}

Den nesten to meter lange og 90 kilo tunge mannen ble bare liggende slik og duppe i det salte vannet.

Einars sønn, Natanael på 23, sto oppe på berget og hørte ropene til storesøstrene sine.

Han bykset ut i havet, grep rundt midja til faren og fikk snudd ham.

– Øynene hans stirret ut i uendeligheten. Leppene var helt blå. Det var ingen tegn til liv, forteller Natanael.

Svevet

28. juli 2019 var siste sommerferiedag på Hepsøya i Trøndelag.

Himmelen var malt i en knall blå farge. Sola stekte allerede fra tidlig morgen. Snart var det 33 grader i lufta.

Familien Stordahl hadde som vanlig tilbrakt herlige sommerdager i idyllen langt der ute ved havet. Pappa Einar, mamma Hilde og de tre søsknene Maria, Sandra og Natanael.

Denne gangen hadde de hatt med også fostersøsteren og Sandras kjæreste, Kristoffer.

Straks var det på tide å vende hjem igjen til Trondheim og hverdag. De skulle bare ta et siste bad først. En siste formiddag skulle nytes med sol, saltvann og lunsj i vannkanten. Og stuping fra berget.

De pakket håndklærne og dro til Kleppan, en badeperle innrammet i svaberg.

Vel fremme, gikk Einar, Natanael og Kristoffer opp på et berg for å stupe. På grunn av den uvanlig lave fjæra var Einar ekstra påpasselig med å finne et stupested hvor det var dypt og trygt nok. Det var typisk ham å passe på.

Einar skulle være den første til å stupe de fem-seks meterne ned til havet.

En, to ...

Maria og Sandra sto klare med telefonene for å filme det som skulle bli farens siste stup. Noensinne.

Tre!

Han tok sats, svevde gjennom lufta og brøt vannskorpa med hender og hode først.

Livløs

Natanael kommer aldri til å glemme blikket som møtte ham da han løftet hodet til faren der ute i havet.

Maria, Sandra og Kristoffer svømte ut til dem så raskt de klarte.

– Jeg tenkte: Dette skjer ikke. Dette skjer ikke. Jeg tenkte at jeg var med i en film, sier Sandra til podkasten SOS Nødtelefonen.

Ingen av dem nådde havbunnen med føttene. Men de skjønte at farens stup måtte ha sendt ham rett ned til steingrunnen.

Da de hadde kjempet faren opp på svaberget, fikk Natanael det han best beskriver som superkrefter.

Han klarte å løfte den 90 kilo tunge kroppen og ta Heimlichs manøver på ham. Sånn som vi skal gjøre når noen har satt fast noe i halsen. Natanael gjorde manøveren fordi han trodde faren hadde fått vann i lungene. Men ingenting kom opp.

Det var da de forsto at de måtte begynne å gi hjertekompresjoner.

Samtidig forsøkte mamma Hilde å ringe 113. Panikken begynte å bre seg.

Ingen dekning.

Nødsamtalen

Kristoffer, kjæresten til Sandra, husket brått appen «Hjelp 113». Han spurtet alt han klarte opp til berget for å få tilgang til nett. Med våte fingre balet han før han klarte å åpne appen.

Fem sekunder gikk, og han hørte en stemme i den andre enden.

Maria ga fortsatt hjertekompresjoner for harde livet. Hun så at faren var blitt hvit, som om livet var i ferd med å ebbe ut.

Søsknene fant ut at de måtte forsøke munn-til-munn-metoden. Etter to innblåsinger, hørte de plutselig at faren prøvde å si noe. Han ga fra seg en hvesende lyd:

– Luft. Mer luft.

Hva ville pappa gjort?

Med de tre ordene fortsatte barna å blåse luft inn i munnen på faren.

Natanael tok seg selv i å tenke: Hva ville pappa gjort?

– Det er ironien: Han har trent oss opp hele livet til dette øyeblikket. Måten han har taklet slike situasjoner på, som dødsfall eller ulykker, har vært å være helt rolig. Stengt følelser ute og fokusert på oppgaven, forteller han.

Ved hjelp av lufta fra barna sine, klarte Einar å snakke litt på utpust. Han fikk til å formidle at de måtte bytte på; gi innblåsinger i hver sin omgang. Maria og Natanael gjorde som han sa.

Samtidig passet Sandra på farens nakke. Det var et instinkt hun hadde fått – hun måtte stabilisere nakken hans. Hun brukte et håndkle og hendene og føttene sine.

Etter en stund, fikk hun et hint om at hun hadde handlet riktig:

– Han sa: «Det svir i nakken». Han følte han lå i vannet ennå, at han fløt, forteller Sandra.

Søsknene husker at faren flere ganger spurte om den profesjonelle hjelpen var langt unna.

Men helikopteret var ennå verken å se eller høre.

50 minutter

Brannvesenet var de første av nødetatene til stedet. De kom sjøveien.

Noe av det første de gjorde, var å feste en oksygenmaske over ansiktet til Einar.

Barna så at det ikke fungerte. At faren tvert imot ble stresset og begynte å hige etter luft.

En sykebåt kom så til stedet. Også de prøvde seg med oksygenmaske, men det samme skjedde da.

For andre gang rev barna av ham maska, og fortsette der de slapp med å blåse luft i ham med sine egne lunger. På dette tidspunktet begynte faren å miste det lille han hadde av mot.

«Nå trenger jeg motivasjon», hvisket han.

– Når din store rollefigur i livet spør deg om motivasjon for å leve ... Da er verden snudd på hodet, sier Natanael.

En flappende lyd hørtes i det fjerne. Den kom nærmere og nærmere.

Sea King-helikopteret landet på Hepsøya 50 minutter etter at livløse Einar ble dratt opp av havet.

Lege Jostein Brede var om bord. Han fikk raskt mistanke om hvilken skade mannen på svaberget hadde fått: En høy nakkeskade.

– Han greide ikke å trekke inn pusten selv, forklarer legen.

Før han løp for å hente båre og utstyr for narkose, ga han barna en tydelig beskjed:

«Fortsett med det dere holder på med».

Einar svevde i retning Trondheim og St. Olavs hospital. Maria og Natanael var med. Det var først da de så Hepsøya fra lufta at følelsene for alvor grep dem. Faren var i live. Hjertet hans slo.

Men kom han noen gang igjen til å bli den samme?

Fire forbudte tanker

Legens beskrivelser var som knyttneveslag mot søsknene i pårørenderommet på St. Olav.

Komplett ryggmargsskade.

Avhengig av respirator.

Vil aldri klare å spise selv.

Aldri gå.

Einar ble lagt i en såkalt skallestrekk for å forberede kroppen til en omfattende operasjon: Han skulle få metallplater i ryggmargen.

Etter operasjonen konstaterte legene at den hadde vært vellykket.

Nå lå Einar i sykesenga og sov, koblet til alskens ledninger.

Timene gikk.

Sakte.

En dag. En natt. En ny dag. Så våknet Einar.

Lam fra nakken og ned.

Han følte kroppen var som støpt i betong. Trangen for å komme seg ut var intens. Han brukte noen dager på å være lei seg og la tårene komme.

Men selv om kroppen kjentes fremmed, måtte han bli seg selv igjen mentalt. Han bestemte seg for fire ting:

Ikke tillat negative tanker, ikke synes synd på seg selv, ikke være bitter og ikke angre på at han stupte.

Jostein Brede, legen som kom med Sea King-helikopteret, er svært imponert over måten Einar har taklet situasjonen på.

Imponert er han også over innsatsen til barna. Han er tydelig:

De er grunnen til at Einar lever.

Gjorde alt riktig

– Barna til pasienten var definitivt heltene denne dagen. De hadde gjort en helt imponerende og enestående innsats. De hadde gjort alt riktig. Hadde det ikke vært for deres raske innsats, går det ikke an å overleve en slik skade, sier Brede.

Maria, Sandra og Natanael klarte aldri helt å tro på at faren ikke kom til å svelge eller puste for egen maskin igjen. På pårørenderommet på St. Olav den dramatiske dagen, husker Maria hva hun tenkte da legen hadde sagt sitt:

– Du kjenner ikke pappaen min. Bare vent!

Det tok ikke mange dager etter operasjonen før Einar klarte å svelge selv. Noen slurker hjemmelaget ripssaft. Det smakte magisk, husker han. Som himmel på jord.

Etter en stund fikk han begynne å øve på å puste selv.

Først ble han koblet fra respiratoren i noen sekunder. Så i noen minutter. Så i flere timer. Før hadde han tatt det for gitt. Nå så han plutselig på hvert innpust som et lite mirakel.

Hjem igjen

Einar måtte bo på sykehus i et halvt år og på en institusjon i et helt år. Nå har 60-åringen flyttet hjem til Hilde igjen, i huset som er pusset opp for å funke i en hverdag med rullestol.

Fremfor å fokusere på at han ikke klarer å gå, gleder han seg over at han svelger, puster og har noe bevegelse i skuldrene og tre fingre på venstre hånd.

– Jeg velger å tenke på det som skal fungere, fremfor å tenke på kroppen som er uten funksjon i dag. Det gjør det mye lettere. Takknemligheten er overskriften. Å få være med på livet. Med Hilde og ungene, sier Einar.

Det å være håpefull om fremtiden, ha drømmer, tillater han seg.

– Drømmen er å stå på to føtter igjen.

Familien Stordahl har fortalt historien i podkasten SOS Nødtelefonen: