Hva visste farfar?

Da hytta til farfar ble ransaket ved krigens slutt i 1945, hadde han alt sittet i varetekt i tre måneder.

Denne dagen skulle det bli lagt til enda flere bevis i anklagene for landssvik imot ham.

I andre etasje, under vinduet i den sørlige enden av hytta, ble det funnet en radiosender. Ved siden av en sammenkrøllet papirlapp. På lappen var det notert en kode.

Denne ransakingen av hytta, en saumfaring som ble gjort mens de vasset i talløse tomme, tyske brennevin- og vinflasker, skulle vise seg å være begynnelsen på farfars nedtur.

Hvor mye vet du om dine forfedre?

Alle familier bærer på hemmeligheter, også vår. En historie jeg er vokst opp med, er at farfar var en spion og landssviker.

Det var så å si alt vi visste: At farfar drev med spionasje for tyskerne fra ei hytte i Bodø, og at han ble fengslet rett etter krigen.

Men selv om farfar så å si aldri var til stede i mitt eller familiens liv, kastet han skygger.

For hvem var han egentlig? Og siden jeg er av samme kjøtt og blod som farfar – kunne jeg begått det samme, store sviket?

Et helt liv på 69 sider

Seksti år etter krigen, i 2005, åpnet Riksarkivet for innsyn i landssviksaker. Blant de 1200 hyllemeterne med rettsdokumenter fra over 90.000 landssviksaker, var farfars sak.

En dag fikk jeg en stor konvolutt levert i postkassen. Inni den lå det 69 sider med saksdokumenter.

Den inneholdt vitneobservasjoner, politirapporter, den knusende dommen – og farfars egne ord.

Nå skulle jeg endelig få vite hva det var som ledet farfar til å tilbringe en stor del av krigsårene i ei hytte på et fjell ved Bodø med en radiosender. Og ikke minst; hvorfor han ble dømt til sju års tvangsarbeid.

Men så enkelt var det ikke.

Det som skjedde, hendte jo for åtti år siden. Det eneste jeg kan forholde meg til er noen knusktørre dokumenter som er skrevet i etterpåklokskapens lys.

Dokumentene forteller i tillegg ulike versjoner om det som skal ha hendt, men utgjør kun punkter i fortellingen. Å trekke en linje mellom to punkter, er enkelt. Å lage en sannferdig historie, er noe annet.

I 2018 kom Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten» ut. Det ble et leven uten like, som mange sikkert husker. Men det jeg husker mest, var at frontene var så steile. Det var så lite tvil og gråsoner.

Jeg skal ikke mene særlig mer om Michelet-debatten her. Jeg vil kun undersøke én eneste sak, farfars. Det er vanskelig nok, skal det vise seg.

Men først: kan det hende at også jeg har mine motiver med å fortelle min historie?

Ja, uten tvil, vil jeg si. Jeg skriver først og fremst fordi jeg ønsker å forstå. Men det kan også hende at jeg, ubevisst, også har et ønske om å gjøre ham, om mulig, litt mer spiselig for meg selv.

«Svært pen opptreden»

La oss begynne med det tilsynelatende helt enkle. Hvordan farfar så ut.

En norsk tolk som jobbet for det tyske sikkerhetspolitiet (SD) sa i et avhør med politiet etter krigen at farfar var omkring 175–180 centimeter høy, godt bygget, og hadde lyst hår, blå øyne, gull i et par tenner og en svakt, buet nese.

Han snakket Oslo-dialekt, hadde en svært pen opptreden og gikk alltid pent kledd.

Nylig sendte mor et gulnet portrett bilde av farfar til meg. En annen versjon av ham trer fram:

Alle vet jo at hukommelsen er lumsk. Vi bommer hele tiden og bytter om minner. Men hvis en ikke er i stand til å rekapitulere noe så basalt som et utseende, hvordan blir det å beskrive motivene for ikke bare ett menneske – men et helt folk – i en så kaotisk tid som en krig tross alt er?

Jeg har tenkt å skjære inn alt til benet. Jeg vil ikke beskrive motstandsfolk eller et folk overhodet. Jeg vil inn til dette ene mennesket. Min farfar. Om hvorfor han ble en landssviker.

Møtet på kaféen

Da krigen brøt ut, befant farfar seg i et hus i Trondheim. Der bodde den da 36 år gamle farfar sammen med sin forlovede og sine svigerforeldre. Begge foreldrene hans var døde, og hjemmet oppløst.

Farfar hadde på denne tiden unnagjort en sjuårig folkeskole, og gått to år på middelskole. Etter utdannelsen hadde han arbeidet som kontorist fram til 1938. Deretter, trolig på grunn av den usikre tiden landet og Europa befant seg i, hadde han som mange andre måttet ta seg til takke med en rekke strøjobber.

En gang i løpet av sommeren 1940, gikk farfar innom Madsens Kaffistova i Trondheim sentrum. Der traff han den tyske marineoffiseren Ricard Ketelsen, som jobbet på Tollboden i byen.

Hvorfor kom de to i prat? Hvis jeg skal forsøke å sette meg inn i farfars situasjon, ville jeg selv trolig ha snudd i døren ved bare synet av en tysk offiser i samme lokale. Kanskje skyldes mine antatte reaksjoner de mange dokumentarene, avisartiklene og bøkene om verdenskrigen som jeg har fått med meg.

Det lille jeg vet, er at møtet på Madsens Kaffistova fikk enorme konsekvenser for farfar.

En krigsprofitør

Ifølge dokumentene fikk farfar av Ketelsen vite at det var en jobb å søke på. Som fiskekontrollør i Fischeinkauf, med base i Svolvær.

Arbeidet var betydelig bedre betalt enn månedslønnen på rundt 200 kroner farfar var vant til: Nå skulle han få 350 kroner, pluss fri kost og losji.

Både retten og farfar beskriver at penger var et betydelig motiv. Med andre ord – farfar var en krigsprofitør. Og han var én blant mange.

Det antas at mellom 100.000 og 150.000 nordmenn tok jobber som tyskerne tilbød – særlig innen bygge- og anleggsbransjen. Men også store og statlige selskaper tjente på samarbeidet med okkupasjonsmakten, blant annet NSB (i dag Vy) og Norsk Hydro.

Likevel: Det var jo flust av nordmenn, sikkert en hel del med langt trangere økonomiske kår, som ikke ville jobbe på oppdrag for tyskerne.

I nesten ett år jobbet farfar som fiskekontrollør. Men 4. mars 1941 ble alt snudd på hodet.

Havnet midt i historiens begivenheter

Denne natten lå farfar på et gjestgiveri i Stamsund, og ante sikkert fred og ingen fare. Mens han sov, gikk 550 britiske og 52 norske kommandosoldater, blant andre kaptein Martin Linge, til angrep på oljeanlegg, sildoljefabrikker og tyske skip.

Etter Lofotoraidet ble farfar tatt inn til avhør. Han jobbet jo for tyskerne, men siden han ikke var medlem av NS ble han sluppet fri.

Og snart skulle farfar få et tilbud han følte han ikke kunne si nei til.

Fanget i et finmasket nett?

I Trondheim befant oberstløytnant Friedrich Klein seg. Han var marineoffiser Ketelsens overordnede. Klein hadde en plan: han ville overføre farfar til Fischeinkaufs avdeling i Bodø.

Dette skulle vise seg å være begynnelsen på farfars jobb som spion for tyskerne. Eller kanskje hadde farfar alt vært en spion fra krigens begynnelse av.

For hva slags selskap var egentlig Fischeinkauf? Var det et vanlig selskap, eller et fiktivt et som hadde andre formål enn å ha øye for fisk: å spionere på nordmenn og allierte?

For oberstløytnant Klein var sentral i den hemmelige, tyske spionorganisasjonen Abwehr i Trondheim.

Ifølge farfar fikk han aldri vite hvilken jobb Klein hadde. Han antok derfor at oberstløytnanten var ansatt i Fischeinkauf, han også.

Dommen fra mars 1947 tror farfar på akkurat dette punktet – at han ikke visste at han alt var vervet som spion den dagen han tok jobben i Fischeinkauf. Eller mer riktig; retten kunne ikke bevise at farfar snakket usant.

Men det var nettopp slik Abwehr arbeidet: Gjennom et finmasket nett av ansatte i Fischeinkauf som spionerte langs hele kysten.

Hva gjorde farfar på kurs i telegrafi?

To måneder senere, i mai 1941, fikk farfar beskjed om å gjennomgå et kurs i telegrafi.

Det er her jeg virkelig begynner å undre. På denne tiden må vel farfar ha visst hva han var på vei inn i. Det må ha vært noe som virket sterkt forlokkende på farfar. Pengene, selvsagt.

Som fiskekontrollør doblet han nesten lønnen sin i løpet av krigen. Et ønske om å være lojal, kanskje det også. Eller følte farfar at han ikke hadde noe valg?

Dommen var klar: Fra og med da farfar begynte på telegrafikurset, fastslår retten at han må ha forstått at han jobbet som spion for tyskerne.

I et halvt år gikk farfar på dette kurset. Jeg lurer på hva han tenkte disse månedene, og hva han fortalte hjemme til sin forlovede og svigerforeldrene.

På nyåret 1942 satte farfar seg på toget med kurs for Bodø. Med på denne reisen var Klein, en sentral skikkelse for Abwehr i Trondheim.

Med dekknavnet «Otter»

I 1943 skjedde en ny vending i livet til farfar. Han ble eier av ei hytte på Rønvikfjellet, som ligger ved Svartvatnet i Bodø.

Men det var ikke farfar som betalte for hele hytta. Klein, lederen for Abwehr i Trondheim, la ut 4000 kroner, fire ganger over den egentlige verdien av den.

Kjøpekontrakten ble signert med «Otter».

Farfar hadde ikke bare fått en hytte. Han hadde også blitt tildelt et dekknavn.

På denne tiden ble en radiosender montert i hytta. Farfar fikk høre for første gang, ifølge ham selv, at han skulle gå til aksjon hvis allierte og norske styrker hadde tatt kontroll over Bodø. Da skulle farfar ta seg bak de alliertes linjer og gi beskjed om troppebevegelser.

Det var først da farfar selv innså hva han hadde rotet seg opp i.

«Imidlertid ble jeg truet av den tysker som monterte apparatet, og av hensyn til min egen sikkerhet turte jeg ikke nekte blankt å ha noe med disse ting å gjøre.»

«Heller ikke turte jeg å flykte da jeg var redd for represalier overfor min familie», var farfars versjon.

Mysteriet farfar

Men det stoppet ikke her. Farfar fikk en liste med navn som han skulle forsøke å verve. Han skulle også melde fra om tyske soldater som «skadet så vel norske som tyske interesser».

Ut fra det jeg forstår i dokumentene, gikk farfar med på det siste da han ikke ble bedt om å spionere på verken nordmenn eller norske interesser.

Farfar ble også bedt om å gå direkte inn i tysk tjeneste. Da skal farfar ha nektet. Farfar sa angivelig også nei til å melde om mistenkelige personer, og forsøke å få rede på hvis ukjente skip kom inn.

Hvorfor farfar sto på sitt her, men lot seg overtale når det var snakk om å melde fra om tyske soldater som ikke oppførte seg godt nok, virker merkelig. Da burde han jo hatt muligheten til å si nei til alle anmodninger. Men han skal ha vært presset, og kanskje han følte han måtte gi noe. Jeg aner ikke.

Ifølge dokumentene bestemte farfar seg i sitt stille sinn for at han aldri skulle sende meldinger av verdi for tyskerne. Hvis norske eller allierte styrker skulle vinne tilbake Bodø, var han fast bestemt på å overgi seg og fortelle hva slags utstyr han hadde og hva hans jobb var.

Han ville ikke være en sviker som gikk bak ryggen på sitt eget folk.

Men noen meldinger sendte farfar likevel til Trondheim. Værmeldinger blant annet, men også et varsel om at fem-seks allierte fløy over Bodø.

Farfar trodde meldingen ble sendt en gang i 1944, mens den faktiske datoen var 4. oktober 1943. Det vet vi eksakt, for akkurat denne dagen ble både tyske og norske skip senket av bombefly ved Rødøy på Helgelandskysten. Blant annet «Skramstad», som var lastet med 800 tyske soldater.

«Denne melding hadde ingen som helst verdi for tyskerne», påsto farfar.

Ei hytte med tyske vin- og spritflasker

Krigen gikk mot slutten, og i to år hadde farfar sittet på hytta på byfjellet i Bodø. På dagtid jobbet han som «fiskekontrollør».

Av og til ringte farfar hjem til sin forlovede, som snart skulle bli hans kone. Hun var gravid, og det skulle ikke ta lang tid før en ny var på vei.

Hver jul var farfar hjemme, og en gang kom han hjem med en pels til sin forlovede. Den kostet 900 kroner. Det tilsvarer 21.000 kroner i dag. Farfar tjente tre ganger så mye som før krigsutbruddet.

Etter sommeren 1943 skal farfar ikke ha hatt kontakt med verken Klein eller andre spionsjefer.

Farfar forlot hytta på byfjellet i Bodø våren 1945. Han hadde vært der i nesten to år.

Han kunne ha pælmet radiosenderen i Svartvatnet, og latt det synke til bunns og inn i glemselen. Satt fyr på papirlappen med koden på. Kanskje også ryddet hytta for tomme tyske sprit- og vinflasker.

Men nei. Farfar ga blanke. Hva tenkte han? Tenkte han i det hele tatt?

Da krigen var i ferd med å gå inn i siste fase, begynte farfar i den nye jobben sin som leirsjef for Evakueringsutvalget. Retten mente at det var Abwehr som ga farfar denne arbeidsoppgaven – å hjelpe tyskerne med å koordinere hjemreisen etter å ha tapt krigen.

Farfar hadde en helt annen versjon, men dommen konkluderte med at farfar var medlem av Abwehr fra krigens begynnelse til dens slutt.

«Med middelmådige åndsevner»

Krigen var over, og farfar tok en ny jobb i Hjemmefronten, etter å ha blitt anbefalt av gruppesjefen på hjemstedet hans.

Men 5. juli ble det brått stopp. Farfar fikk beskjed om at han ikke kunne jobbe der. Han fikk ikke vite hvorfor, men han hadde vel sine tanker.

En uke senere, 12. juli 1945, ble farfar fengslet. Dommen ble sju års tvangsarbeid, og et krav om å tilbakebetale 10.000 kroner.

Tiltalen var på ti år, men retten reduserte straffen med denne begrunnelsen:

«Tiltalte er en person med middelmådige åndsevner, slik at han muligens ikke har hatt noen dypere forståelse av det langskadelige og æreløse forholdet han har innlatt seg i.»

Jeg kjenner godt til denne følelsen av å bare drive med. Å lukke følelsen for det vonde, og frastøte seg virkeligheten. Grådighet også, men jeg tviler på at farfar var en med middelmådige åndsevner, en som bare ble ledet inn i fristelse på enklest mulig vis.

Nærmere et karakterdrap, kan jeg vanskelig finne. Men kanskje dette var fellesskapets måte å støte ut forræderne på etter krigen. En måte å si fra om at farfar ikke var en av oss, at han umulig kunne være normalt utrustet siden han gjorde noe så idiotisk og upatriotisk. At en god nordmann aldri ville gjort slikt.

Det er mulig jeg er på glatt is her, men mange har fått servert mer enn en versjon av hvordan forfatteren Knut Hamsun ble beskyldt for å ha sviktet da det gjaldt som mest. At han kunne hylle Hitler, ble et bevis på hans «varig svekkede sjelsevner».

Men tenker jeg at farfar var ved sine fulle fem, står jeg overfor en gordisk knute: Da må han jo med viten og vilje ha visst hva han var dratt inn i.

Eller er det også å tenke for snevert?

Farfar anket til Høyesterett, og skriver:

«Under min tjeneste som ufrivillig Abwehragent har jeg aldri gitt tyskerne militære eller andre opplysninger.»

Videre:

«Jeg hadde ingen militære forutsetninger for å kunne være invasjonstelegrafist. Jeg hadde ikke gjennomgått noe slags kurs med sikte på å få kjennskap til hvordan de allierte militærorganer var oppbygget og sammensatt.»

Men anken ble avvist. I landssvikoppgjøret ble nærmere 100.000 siktet, og halvparten av dem ble dømt. 30 ble dømt til døden, og 17.000 havnet i fengsel.

Farfar var én av 230 Abwehr-agenter som ble dømt. Ingen av disse spionene fikk dødsdom, men seks av agentene fikk livsvarig straff.

Sviket og straffen

Etter et par år med soning ble farfar i 1947 overført til Innherad Tvangsarbeidsleir på Ekne.

De gangene jeg må nordover, kjører jeg ofte forbi den gule murbygningen som i dag huser et museum og minnested. Det er et sted jeg passerer med gru.

Tyskerne hadde under krigen sin fangeleir her. Av og til førte tyskerne fanger til skogen, og henrettet dem i skogens mørke. Fangene ble gravd ned i jorda der de falt om.

Etter krigen var rollene blitt byttet om. Landssvikere ble beordret ut i skogen med hver sin spade. Så var det bare å begynne å grave likene fram igjen. Da farfar ankom leiren med sine få eiendeler, var likene gravd opp.

Farfar ble satt til arbeid på fangeleiren. Jeg vet ikke hva han måtte gjøre. Kanskje vedhugging, rengjøring, kontorarbeid eller gjøre sin sjau på kjøkkenet?

7. februar 1952, kort tid ett er at farfar hadde sonet ferdig, skrev han et brev til Justisdepartementet. Han forteller at han har kommet i en økonomisk knipe, selv om han har jobb som selger ved Dagsavisen i Trondheim.

På denne tiden var han skilt og hadde mistet kontakten med sine to barn. Julegavene som farfar sendte til barna, ble sendt i retur uåpnet.

Farfars nye liv vet jeg lite om. Han giftet seg på ny, men fikk ingen flere barn. Han bodde i samme by som vår familie, men likevel så langt unna.

Jeg mener å ha et eneste minne av farfar: Jeg er fem år og leker på gulvet. Han er i samme rom som meg for første og siste gang. Jeg titter opp på ham i et kort sekund, muligens fordi han sier noe til meg.

Men selv om han høyst sannsynlig møter blikket mitt, er jeg ikke i stand til å huske hvordan han så ut.

Det er som å se på et fotografi som ikke er ferdig fiksert, og som gradvis blir sort idet det utsettes for lys.

Farfar døde dette året, i 1975, 72 år gammel. Hytta som farfar bodde i Bodø, er forlengs revet.

Farfar ble kremert ved Tilfredshet kirkegård i Trondheim. Graven er slettet.