En himmel full av stjerner...

Høsten 2017 fikk vi besøk langveisfra. Et eller annet, som kanskje så ut som ei pannekake med en diameter på noen hundre meter, føyk innover i solsystemet vårt.

9. september runda dette mystiske noe Sola i 90 kilometer i sekundet, forandra retning, og starta ferden utover.

Vi visste ingenting. Skal vi tro Kveldsnytt, var vi mest opptatt av orkanen Irma, Ap og FrPs krangel om tomtefesteordninga, og at Stavanger Oilers tapte mot Frisk Asker i ishockeysesongåpninga.

En drøy måned seinere fikk vi øye på det. På dette tidspunktet hadde objektet passert Jordas bane, vinduet for nærgående observasjon var allerede lukka.

Først ble det klassifisert som en komet. Så ble det klassifisert som en asteroide. Til slutt ble Den internasjonale astronomiske union nødt til å lage en helt ny klasse – I-klassen.

I står for interstellar.

For første gang hadde vi observert noe utenfra, noe som kom inn i solsystemet vårt fra et annet sted. Vet du hvor langt noe må reise for å komme fra et solsystem til et annet, hvor mye tilsynelatende evig tomrom som må forseres?

Det riktige svaret er superlangt og supermasse. Vår nærmeste nabostjerne er Proxima Centuri, og lyset – som ikke akkurat er noen sinke – bruker fire år på den turen.

Den interstellare turisten fikk navnet 1I / Oumuamua. På norsk betyr det noe sånn som speider. Hva er Oumuamua? Vi vet ikke. Hvor kom Oumuamua fra? Vi vet ikke. Kommer vi noen gang til å finne det ut? Sannsynligvis ikke. Så hvorfor bry seg?

Fordi hele greia er spennende og fascinerende, åpenbart. Men også fordi hypotesene som dukka opp i kjølvannet var med på å bekrefte et tydelig tegn i tida – vi har begynt å ta aliens på alvor.

Hvem finner hvem?

Jeg er 42 år, noe som betyr at jeg var barn på det glade åtti- og nittitall. Vi slo på hjul med pinner i stedet for å scrolle på telefonene våre, tumla fritt og sorgløst rundt i en terrorfri verden mens vi kontinuerlig hvina av fryd, og fikk romvesen-infoen vår fra Steven Spielberg, Donald Duck-forfattere og Gry Jannicke Jarlum.

OK, det er mulig hukommelsen min rosemaler enkelte aspekter ved oppveksten, men romvesen-biten tror jeg stemmer. Liv utafor Jorda var science fiction, ikke science.

Sånn er det ikke lenger.

Midt på nittitallet fikk vi for første gang bekrefta en eksoplanets eksistens, og siden den gang har vi oppdaga drøyt 5000 til. En eksoplanet er en planet som går i bane rundt en annen stjerne enn Sola.

Det vil si at alle planeter i universet, minus de åtte som er i vårt solsystem, er eksoplaneter. Univers-ekvivalenten til utlandet, med andre ord.

Når vi kombinerer kunnskapen om eksoplaneters hang til å eksistere med den om universets utstrekning og alder, skjønner vi kjapt at matematikken prøver å fortelle oss noe på sitt sedvanlig kompromissløse vis. Det finnes veldig, veldig mange planeter.

Er det ikke da litt usannsynlig at liv kun skal ha oppstått på vår ene?

Jo, det er det. Liv har nok oppstått også andre steder, det får være måte på høye tanker om egen planet.

Du synes kanskje ikke min bachelorgrad i journalistikk fra Høgskolen i Bodø gir meg den faglige tyngden som skal til for å være den som leverer fasiten på Livets Store Spørsmål? Fullt forståelig, men i 2022 virker denne holdninga til ikkejordisk liv å være noe som ligner på konsensus.

Jeg har til gode å snakke med noen med spisskompetanse på et eller annet verdensromrelatert, som argumenterer for at det er livløst.

Der vi tidligere spurte finnes det liv på andre planeter er det nå kanskje mer relevant å spørre klarer vi noen gang å finne livet som sannsynligvis eksisterer langt der ute?

Eventuelt kan livet finne oss?

En enkel, landsens Harvard-professor

Vi må tilbake til Oumuamua, vi sliter nemlig litt med å forstå hvorfor den ser ut, og oppfører seg, som den gjør. Den lange, flate formen er ikke noe vi umiddelbart kjenner igjen fra naturen. Måten den skøyt fart på, uten å etterlate seg en komethale, mangler også en åpenbar forklaring. Du får ikke fritak fra naturlovene selv om du kommer utenfra.

Mange forklaringsmodeller har blitt lansert, én har fått mer oppmerksomhet enn de andre.

Oumuamua kan være noe som en ikkejordisk sivilisasjon har laga, og sendt ut.

Hypotesen i seg selv er strengt tatt ikke så oppsiktsvekkende, men det blir den så fort avsender tas i betraktning. For han heter Avi Loeb og var inntil ganske nylig sjef for astronomiavdelinga ved Harvard – noe du ikke blir uten å både ha peiling og nyte respekt.

Loeb publiserte i 2018 en vitenskapelig artikkel om Oumuamua-hypotesen. I fjor ga han like godt ut ei hel bok om samme tema – Extraterrestrial – The first sign of intelligent life beyond earth. Ei bok man kan si mye om, noe mange allerede har gjort.

For eksempel at den viser at Avi Loeb har veldig lyst til at Oumuamua skal være alienteknologi, og at han ikke akkurat avskyr oppmerksomhet. Man kan også si at boka har vært en gedigen salgssuksess, av den enkle grunn at den faktisk har vært det.

Før vi lar Loeb argumentere for sitt syn, må et par karakterer kjapt introduseres.

Line Elvsåshagen har vært nysgjerrig på aliens siden hun var ei lita jente. Nå er hun programleder i NRK, og lager podkast om akkurat dette. Med seg på laget har hun Torkild Jemterud fra Abels tårn – nysgjerrig på det meste, og kanskje den i NRK med best forutsetninger for å forstå komplisert naturfagvitenskap.

De to har reist rundt i USA og prata med folk som har noe å tilføre den lange og komplekse samtalen om jakten på ikke-jordisk liv, blant andre Avi Loeb. Jeg hadde ikke mulighet til å bli med, men som absolutt ingen sier – å høre gjennom lydopptak av alle intervjuene er nesten som å være på tur selv.

Uansett, Line og Torkild kommer til å dukke opp på bildene i denne artikkelen, nå vet du hvorfor.

For å presisere: Loeb sier ikke at Oumuamua er ikkejordisk teknologi, han sier at det kan være det.

Kjernen i Loebs argumentasjon er at det er mer nærliggende å forklare Oumuamuas eiendommelige karakteristika med at den er konstruert av noen, enn å bruke fancy matematikk for å forklare det på forsøksvis naturlig vis.

– Jeg regner med at de fleste objekter vi finner skal se ut som noe vi har sett før. Erfaringsmessig gjør de det. Hvis noe plutselig ser helt annerledes ut, må vi i det minste være åpne for at noen har laga det.

Det har ikke mangla på alternative, eller skal vi heller si ikke-alternative, hypoteser. De involverer blant annet frosset hydrogen, frosset nitrogen og kosmisk støv, men ikke fremmed teknologi.

Loeb mer enn hinter mot at flere av disse er motivert av et ønske om å vise frem glitrende forskerintellekt, ikke å forstå virkeligheten.

– Akademikere føler seg heva over vanlige folk. De vil ikke nedlate seg til å prate om ting som en som ikke kan løse kompliserte ligninger bryr seg om, som for eksempel ufoer. Det handler om ego, rota til alt vondt.

Loeb, Harvard-professoren som omtaler seg selv som just a farmboy mange nok ganger til at det kan virke som om han har et visst behov for å bekle rollen som underdog, er ikke redd for å provosere.

Motstemmene, som det finnes nok av, skal få slippe til litt senere.

Alle liker ufoer

Elite mot vanlige folk, du har kanskje hørt den retorikken før? USA er nå et så splitta land at vi journalister ikke lenger trenger å få USA-eksperter til å si at USA er et splitta land, vi kan si det selv. USA er et splitta land.

De to sidene klarer nesten ikke å enes om naturlover, men én sak ser ut til å forene by og land, liberale og konservative, demokrater og republikanere.

Vi må ta ufoer på alvor.

I desember signerte Joe Biden et lovforslag som både republikanere og demokrater støtta. Et lovforslag som blant annet sier at forsvarsdepartementet i USA må opprette ei avdeling som skal ha ansvar for å undersøke rapporteringer om unidentified aerial phenomena. Ei ufo-avdeling, rett og slett.

Det er ikke så rart at det amerikanske militæret, som ikke er kjent for å må ta til takke med knapper/glansbilder når budsjetter settes opp, vil vite så mye som mulig om hva piloter kan støte på.

Men hva er greia med åpenheten, har ikke Pentagon hatt for vane å diskreditere alle som bruker U-ordet?

På tide med litt kjapp ufo-historikk.

Mot slutten av førtitallet begynte amerikanere å se pussige ting på himmelen. Luftforsvaret mottok hundrevis av rapporter i året, fra kilder med varierende grad av kredibilitet. Mange av observasjonene viste seg å ha naturlige forklaringer, men langt fra alle.

Avisene tok det seriøst, det gjorde myndighetene også – i hvert fall til en viss grad.

Utover femtitallet ble observasjonene så mange, og arbeidet med rapportene så tidkrevende, at CIA fikk nok. De hadde en kald krig å kjempe, og frykta at varsler om eventuell sovjetiske aktivitet i amerikansk luftrom ville drukne i historier om flyvende tallerkener.

De bestemte seg for å latterliggjøre alle observasjoner, å flytte temaet fra «mystisk og interessant»- til «oppspinn, kun for tullinger»-kategorien. Noe de lyktes med.

En viktig presisering: Ufo betyr ikke nødvendigvis «fartøy for aliens», det betyr «uidentifisert flyvende objekt». Og selv om de fleste ufo-syn sannsynligvis kan forklares av psykologer, meteorologer og optikere, kan ikke alle det.

Bør ikke Pentagon derfor følge litt med, gjøre forsøk på å identifisere det uidentifiserte?

Jo da, og det har Pentagon også gjort. De har bare ikke prata så høyt om det – før de siste åra.

I 2017 publiserte New York Times en artikkel som nesten egenhendig tok ufoer inn i varmen igjen. Glowing Auras and ‘Black Money’: The Pentagon’s Mysterious U.F.O. Program avslørte at Pentagon har undersøkt ufo-rapporter i all hemmelighet.

Pentagon innrømte det, og har i ettertid til og med offentliggjort tilsynelatende uforklarlige videoer. Nå er vi plutselig i en situasjon der amerikanske politikere nesten konkurrerer om hvem som er mest ufo-vennlig.

Når ufoer blir hverdagslige

Jeg har hatt, og har vel fortsatt, inntrykk av at en mistenkelig stor del av mennesker som får øye på en ufo er veldig interessert i ufoer i utgangspunktet. Beleilig nok. I tillegg vet jeg hvor upålitelig min egen hjerne og hukommelse kan være, og på seg selv kjenner man andre, som det så fint heter.

Selv om jeg er så godt som overbevist om at det finnes liv der ute, tror jeg ikke nevnte liv farter rundt i vår atmosfære og legger igjen små hint om egen eksistens. Greiest å tone flagg.

Når det er sagt – noen ufo-observasjoner er vanskeligere å avfeie enn andre. For eksempel de jagerflypilot Ryan Graves har gjort.

I 2014 og 2015 registrerte han og kollegaene nesten daglig merkelig aktivitet i lufta over Atlanterhavet, utenfor USAs østkyst. Noe som kunne fly kjappere enn lyden uten å legge igjen ei stripe med eksos, og manøvrere på et vis en menneskekropp ikke ville tålt. Noe som dukka opp på radar- og sensorsystemene til tre jagerfly samtidig.

De undersøkte, og forkasta, feilkilde etter feilkilde. 11 ganger rapporterte de om nestenkollisjoner med ufoene.

– Etter hvert ble det bare sånn «ok, der er det nok en rar ting, la oss fortsette å jobbe».

Graves har åpenbart angrepet spørsmålet hva var det vi så fra alle kanter. På nøkternt og metodisk vis, fyren er tross alt jagerflypilot.

– Vi vet ikke svaret. Og jeg sier ikke at jeg tror det var aliens, men det er nok større sjanse for at vi kan ha fått besøk utenfra enn at tre ulike fly konsekvent hadde en radarfeil på samme punkt på himmelen.

Det er ikke så lett å se bort fra Ryan Graves, og andre som ham, når man prater om ufoer. Ikke fordi det amerikanske militæret alltid har vært opphøyde forvaltere av Sannheten, men fordi han har via livet sitt til å bli et slags supermenneske, og virker å ha stått fram med historien sin på tross av den uunngåelige oppmerksomheten som kommer i kjølvannet, ikke på grunn av den.

En annen det ikke er lett å se bort fra når verdensrommet og dets innhold diskuteres, er Neil deGrasse Tyson. Det er fordi han er verdens kanskje mest kjente astrofysiker og vitenskapsformidler. Og hva tror han Graves har sett?

– Jeg har ikke peiling!

Men synes han en forklaringsmodell som inneholder utenomjordiske skapninger virker fornuftig? Nei.

– Hvorfor henger aliens bare rundt militærbaser? Hvorfor blir de aldri filma av de millionene av mennesker som daglig titter ut av vinduene på passasjerfly? Jeg trenger ekstraordinært bevis for å kunne tro på noe sånt.

En forklaring kan selvfølgelig være at militærfly er utstyrt med sensorer og radarer du ikke finner på en smarttelefon, og at jagerflypiloter nok er hakket mer oppmerksomme en den jevne reisende, men han har et poeng.

Og det med ekstraordinært bevis, kan det muligens være sakens kjerne?

Hva er egentlig enklest?

Ockhams barberkniv er, veldig forenkla, et prinsipp som sier at den enkleste hypotesen – den som krever færrest antakelser – har størst sjanse for å være den riktige.

Et eksempel:

Telefonen min er borte! Er den a) en eller annen plass jeg ikke umiddelbart husker at jeg la den, eller b) stjålet.

Tilfeldigvis er dette en situasjon jeg selv har befunnet meg i et firesifra antall ganger, og selv om b) har vært riktig ved et par anledninger er svaret stort sett alltid a). I valget mellom to mulige hypoteser er det – i hvert fall i lengden – smartest å sette pengene sine på den enkleste.

Hva har dette så med noe som helst å gjøre? Ganske mye, faktisk.

Avi Loeb argumenterer i boka si for at Ockhams barberkniv forteller ham at pengene bør satses på at Oumuamua er noe aliens har lagd. At dette er en hypotese som krever færre antakelser enn hypotesene som sier at naturen selv har lagd den.

La oss høre med noen som står bak en av Oumuamua-hypotesene som ikke involverer romvesenteknologi, for eksempel Jane Luu. Hun har fått Kavli-prisen for å ha oppdaga Kuiper-beltet, området i solsystemet vårt som blant annet huser eks-planeten Pluto. Nok en person som uttaler seg med en viss tyngde, altså.

Luu har, sammen med Eirik Grude Flekkøy ved Universitetet i Oslo, foreslått at Oumuamua kan være en slags kosmisk støvdott som stadig forgreiner seg på et vis som vil kunne forklare hvorfor den har den formen den har. Og hvorfor den beveger seg som den gjør.

– Vi sier ikke at den nødvendigvis er det, men at den kan være det. At naturen faktisk kan lage noe som oppfører seg sånn. Ved hjelp av helt vanlig fysikk, uten noen aliens.

Konfrontert med Loebs bruk av Ockhams barberkniv ler hun så det vises og høres helt fra østkysten av USA til Trondheim. Noe som ville vært særdeles oppsiktsvekkende, hadde det bare ikke vært for videotelefoni.

– Vi har aldri sett utenomjordisk liv. Hvordan kan det da være den enkleste forklaringa? Med den argumentasjonsrekka kan du like gjerne blande inn julenissen eller gud.

OK, det er kanskje lettere å sannsynliggjøre ikkejordisk liv enn julenisseliv. Enn guddommelig liv også, for den del. Men spranget derfra til å hevde at det er den enkleste løsninga – litt i lengste laget, kanskje?

Luu presiserer også at vi ikke kan være heeeeelt sikre på at det finnes liv der ute.

– Oddsene er selvfølgelig gode, men foreløpig har vi null bevis. Litt av problemet er at vi ikke vet hvordan livet starta på vår egen planet, vi vet ikke hva som skal til.

Er det mulig å finne bevis, da? Drive oppsøkende virksomhet, sånn at vi slipper å bare sitte her og tvinne tomler mens vi venter på at beviset finner oss?

Let, og du skal kanskje finne

Liv trenger ikke å være intelligent, det har vi lært gjennom både naturfag og historie. Sara Seager er definitivt intelligent, men livet hun leter etter – sannsynligvis ikke.

Seager har via sitt akademiske liv til eksoplaneter. Hun har vært med fra eksoplaneter finnes nok, men vi kan ikke være sikre, via der er de jo, og det er mange av dem, til steinplaneter er også vanlige, og flere av dem har til og med vanndamp i atmosfærene sine, i løpet av et kvart århundre.

Hun leter etter liv. Ikke direkte, men via gasser som på et eller annet vis kan knyttes til liv. Ved å analysere måten lyset brytes på gjennom en planets atmosfære, kan du nemlig si noe om hvilke stoffer som befinner seg der.

I vår atmosfære finnes det for eksempel masse oksygen, en gass som er så ustabil at den egentlig ikke har noe i en atmosfære å gjøre. Med mindre noe kontinuerlig produserer den.

I vårt tilfelle er dette noe liv – planter, trær, fotosyntetiske organismer.

Seager sier at en hypotetisk sivilisasjon med tilsvarende teknologi og kunnskap som oss, bosatt på eksoplanetnabo Proxima centauri b, nok ville anta at det eksisterte liv på Jorda ved å analysere atmosfæren vår.

Anta, ikke fastslå.

– Spørsmålet er vil vi noen gang bli helt sikre på at vi har funnet liv, kun ved hjelp av å se på gassene i atmosfæren? Svaret på det er nok sannsynligvis ikke.

Så lenge vi ikke med hundre prosent sikkerhet kan fastslå at de såkalte biosignaturgassene ikke har havna i en planets atmosfære på annet vis, er altså den beste overskrifta vi kan håpe på EKSTREMT SANNSYNLIG AT DET FINNES LIV PÅ ANNEN PLANET.

Et mer klikkbevisst mediehus vil kanskje dra på med DU ANER IKKE HVILKET LIV FORSKERE TROR EKSISTERER PÅ FREMMED PLANET i overskrifta, og fortsette med …OG DET GJØR IKKE FORSKERNE HELLER.

Gasser kan nemlig ikke si noe om gjeldende livs intelligens, bare sannsynliggjøre eksistensen. Og med fare for å virke utakknemlig for jobben som atmosfæreanalytikerne gjør – jeg kunne tenkt meg noe godt gammeldags bevis.

Hvordan skal vi få det? Ved å lete i nabolaget, en plass som er nær nok til at vi kan sende noe dit for å sjekke. For eksempel Venus.

Med fare for å terge på meg det eventuelle livet på Venus – det virker som en utrivelig plass å bo. 500 grader, permanente skyer av svovelsyre, og et lufttrykk som er 100 ganger høyere enn det på Jorda.

Men Seager og kollegaene hennes har oppdaga fosfin i atmosfæren der, et stoff som her på Jorda bare kan lages av noe som er levende.

50 kilometer over venusbakken er temperaturen mer levelig, og svovelskyene som virker avskrekkende på oss kan muligens være bra nok for andre livsformer, sier Seager.

– Det kan være liv som vi kjenner det, som har utvikla en eller annen form for beskyttelse, eller det kan være en annen type liv.

Liv på venus-hypotesen har møtt mye motbør fra andre forskere, men dette er en uenighet som, i motsetning til Oumuamua-diskusjonen, faktisk kan få en fasit. Det private selskapet RocketLab planlegger Venus-tur om ikke lenge, og Seager skal sende med et instrument som sjekker skyene.

Finner hun ikke noe der, fortsetter leitinga. Det er flere steder i solsystemet vårt som kan tenkes å huse liv. Europa, for eksempel – en av Jupiters mange måner. Eller Mars.

Til sistnevnte har vi sendt sonder og diverse kjøretøy I omtrent femti år. På 70-tallet var jakta på liv en uttalt del av motivasjonen bak enveistrafikken til vår nærmeste nabo på yttersida. Så kom mange år der det ikke ble prata så høyt om nålevende liv, i hvert fall ikke offentlig.

Men trender går i sykluser, så vidt jeg forstår på folk med kompetanse på modernitet, og nå sier NASA-sjef Bill Nelson rett ut at leiting etter liv atter en gang står høyt på roveragendaen.

Å finne en eller annen bakterie på en eller annen måne virker kanskje ikke så spennende når du egentlig hadde håpa på et sjarmerende vesen som kan sitte i sykkelkurva di, jeg skjønner det. MEN – den enkleste ikkejordiske livsforms eksistens vil kunne avsløre noe som vil sette alt i et nytt perspektiv.

Liv er vanlig.

Oversikten over liv i universet inneholder foreløpig bare ett ensomt datapunkt, og det er livet på Jorda. Vi vet ikke om det var en eller annen helt vill og ekstremt usannsynlig tilfeldighet som gjorde at livet her oppsto, en én-til-en-centillion-situasjon.

Ekstremt usannsynlige hendelser skjer sjelden, men de skjer.

Finner vi liv på Venus eller på Europa kan det livet være så gørr kjedelig det bare vil, det forteller oss fortsatt at liv da har oppstått minst to ganger bare i vårt lille solsystem. Eventuelt at det har spredt seg mellom planeter på en eller annen måte.

Hvis liv har for vane å oppstå, vil det kry av det i universet. Og selv om steget fra liv til høyteknologisk sivilisasjon er langt – ørret har for eksempel hverken vist vilje eller evne til å dra ut i verdensrommet – vil noe av det sannsynligvis ha rukket å bli minst like intelligent som oss.

Da vil det bli lettere for Avi Loeb å hevde at ufoer er den enkleste forklaringa. Og det vil nok gjøre oss enda mer ivrig på å lete etter liv vi kanskje til og med kan kommunisere med.

Interstellar melding, lytt på radio

Snaut 40 lysår unna oss ligger den kjølige dvergstjerna Trappist-1. For et års tid siden fikk de hypotetiske innbyggerne på de sju jordlignende planetene som kretser rundt endelig muligheten til å høre Bjørge Lilleliens legendariske Maggie Thatcher-rant etter fotballseieren over England i 1981 (beklager til unge lesere, jeg lover at dette blir første og siste Bjørge Lillelien-referanse).

Radiobølger fortsetter nemlig utover, med lysets hastighet, i all evighet.

Siden 1984 har SETI-instituttet i California lytta etter bølger som går motsatt vei, altså mot oss. Disse bølgene vil nødvendigvis ha avsender: noen andre.

SETI betyr Search for Extra-Terrestrial Intelligence, og sjefen sjøl – Seth Shostak – definerer det de leter etter som liv som er minst like intelligent som den jevne San Francisco-innbygger.

De sikter seg metodisk inn på stjernesystem etter stjernesystem, og lytter på så mange frekvenser som mulig for å finne noe som kan ligne på et signal. Hittil har de funnet ganske nøyaktig null.

Vet vi at aliens nødvendigvis kommuniserer ved hjelp av radiobølger? Selvfølgelig ikke. Vi vet ikke at fremmede livsformer er karbonbaserte heller, men det er vanskelig å lete etter noe du ikke har peiling på hva er.

Derfor leter vi etter det vi tror kan være interplanetariske fellesnevnere, for eksempel karbonbaserte livsformer og radiobølgekommunikasjon.

– I løpet av de neste femten åra vil vi ha undersøkt en million stjerner. Jeg tror vi vil ha plukka opp noe innen den tid.

Men han tror ikke radiobølgelytting nødvendigvis er den eneste veien til interstellar sosialisering, eller i det minste bevis på at noen finnes der ute. Flaks og tilfeldigheter har spilt en viktig rolle i historien om vitenskapelige fremskritt.

– Plutselig snubler en person som holder på med vanlige astrogreier over noe hen ikke vet hva er. Så, etter noen år, viser det seg at naturen ikke kan ha laga det.

Men hva med Oumuamua, en som i årevis har lytta etter aliens uten å få svar klamrer seg kanskje til de pannekakeforma halmstråa han kan finne? Eller ufoene Ryan Graves så på daglig basis?

– Munkene på klostret i Lindisfarne lurte ikke på om de hadde fått besøk da vikingene hadde vært der – de visste at de hadde fått besøk. Det tror jeg vi også kommer til å vite.

Hvorfor kommer de fortsatt ikke?

Oumuamua befinner seg nå omtrent midt mellom banene til Uranus og Neptun, med Jorda som en stadig mindre prikk i bakspeilet. Den fikk oss til å stille masse spørsmål, men kommer aldri til å gi oss noen svar.

I hvert fall ikke direkte. Indirekte kan den derimot vise seg verdifull, ved å ha gitt Avi Loeb blod på tann.

Loeb starta i fjor sommer The Galileo Project, oppkalt etter mannen som talte kirka midt imot ved å argumentere for at Jorda ikke var universets midtpunkt.

Hva nevnte mann ville syntes om å for all evighet bli tatt til inntekt for at hypoteser som strider mot konsensus må være riktige FORDI GALILEO, vites ikke.

Uansett, The Galileo Project har samla inn masse penger som skal brukes til å sette opp et titalls teleskoper rundt omkring i verden. Teleskopene skal lete etter ikkejordisk teknologi.

– Vi må guides av bevis, vi må lete etter objekter som Oumuamua og ta nærbilder av dem.

For er det noe som er sikkert så er det at vi kommer til å fortsette å lete, vi er en nysgjerrig art.

James Webb-teleskopet skal forhåpentligvis tilbringe det neste tiåret med å fôre oss med informasjon fra sin nye tilværelse i bane rundt Sola.

Sara Seager skal fortsette å lete i atmosfærer, Seth Shostak skal fortsette å lytte etter radiosignaler, Avi Loeb skal speide etter alienteknologi. Ryan Graves flyr ikke lenger jagerfly, men Pentagon kommer til å undersøke ufo-observasjoner, uten å late som om de ikke gjør det. Sier de, i hvert fall.

For ganske nøyaktig ti år siden skrev jeg artikkelen Hvorfor kommer de ikke, allerede da var jeg utålmodig. Nå, som da, finnes det mange potensielle svar på akkurat dét spørsmålet.

• De klarer ikke å finne oss
• De prøver ikke å finne oss
• De har allerede funnet oss, uten å varsle
• De eksisterer ikke lenger
• De har ikke begynt å eksistere enda
• De kommer aldri til å eksistere
• Vi har bare ikke funnet dem enda, slapp helt av
• De har bare ikke funnet oss enda, slapp helt av

For eksempel.

Vi, moderne mennesker med sivilisasjon og full pakke, har eksistert i et øyeblikk. Universet har vært her i nesten 14 milliarder år, og er komisk enormt. Kanskje vil vår arts hang til kortsiktig gevinst bli vår undergang, kanskje er nettopp dét normen, at sivilisasjoner popper opp og forsvinner igjen før de rekker å ta de virkelig store stegene ut av egne solsystem?

Eller vil oppfinnsomheten og stå-på-viljen vår, som også preger andre sivilisasjoner, føre til at vi om ti år skriver artikler der vi mimrer om tida da vi lurte på om vi var alene, og spør fem på gata på Proxima centauri b om de var like dumme som oss?

Eller er avstandene rett og slett for store, har fysikken lagt noen irriterende uoverkommelige hinder i veien for mellomsivilisasjonelle relasjoner, uavhengig av teknologi?

Det gjenstår å se, eventuelt å ikke se. Men hva tror du?