Irina Maria Larsen
Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

Den sorgfulle dukkemakeren

Kunstner og bonde Irina Maria Larsen skaper de lyseste, vakreste ting på gården hjemme i Trøndelag. Men savnet etter den funksjonshemmede datteren i Russland er stort og svart.

På den vakkert beliggende gården Fornes Østre i Steinkjer bor og arbeider russiske Irina Maria Larsen (51) sammen med sin mann Bjørnar. Gårdsdriften er tungt arbeid, men arbeidet med de forseggjorte dukkene er lystbetont. Livet kunne vært riktig godt, hadde det ikke vært for én ting:

Irina får ikke lov av norske myndigheter å hente sin funksjonshemmede datter Maria (28) fra Russland til Norge.

Maria Irina Larsen

Det var salget av 'selvportrettet' - dukken Bondekona - som finansierte den nye søknaden om familiegjenforening.

Foto: Anne Lein Kristiansen

Den første søknaden om familiegjenforening ble sendt i 2010, samme år som Irina kom til Norge og giftet seg med Bjørnar Larsen. Det ble avslag både fra Utlendingsdirektoratet (UDI) og klageinstansen Utlendingsnemnda (UNE). Begrunnelsen var at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at Maria skal få oppholdstillatelse.

– Jeg solgte en av dukkene mine for å kunne betale for en ny søknad om gjenforening i november i fjor. Ventetiden er minst et år, sier Irina, som nå er norsk statsborger.

Synger nattasang via Skype

Maria bor alene i morens leilighet i hjembyen, en natts togreise fra Moskva. Fire timer hver dag får hun hjelp av en assistent som vasker, lager mat og gir henne medisiner; en tjeneste Irina og Bjørnar betaler for. Resten av dagen er hun avhengig av kontakt med sin mor via videosamtaler over nettet.

– Ingen kjenner min datter så godt som jeg, og fordi hun i tillegg til cerebral parese også har epilepsi, er det viktig at jeg følger med henne. Via Skype gir jeg henne omsorg, oppdragelse og oppmerksomhet. Jeg synger til og med god natt-sang hver kveld, sier Irina.

Irina forteller at da hun først reiste til Norge og Bjørnar var det med et 90 dagers visum.

– Jeg tenkte at det var tryggest for min datter å bli i Russland i de månedene. Min bror flyttet inn i leiligheten min, og min venninne var også der for henne. Det var aldri aktuelt for meg at hun skulle være i Russland uten meg i lang tid, så da vi bestemte oss for å gifte oss, var vi sikre på at Maria skulle få innvilget familiegjenforening, etter det vi forsto av utlendingsloven.

Irina dro til Russland og var der i to måneder mens de ventet på at søknaden ble behandlet. Samtidig sendte de flere brev til UDI hvor de ba om at Marias sak ble vurdert så fort som mulig.

– Vi fikk begge et skikkelig sjokk da avslaget kom, sier Irina.

I 2011 møtte Irinas bror sin nåværende kone og kunne ikke lenger bo fast i leiligheten med Maria. De tre siste årene har verken Maria eller Irina hatt kontakt med ham. Marias far forlot familien da hun var fire år gammel, og har ikke bidratt i hennes liv etter dette. I en dom fra 2011 kom det frem at faren er alkoholmisbruker og at han ikke kan være til støtte for sin datter.

– Hvert ledige minutt jeg har, bruker jeg til å snakke med Masha (kjælenavn, journ.anm.). Det er viktig for å få henne til å føle seg trygg. Hvis hun føler seg ensom, begynner hun å bite hendene og neglene sine på grunn av stress, sier Irina.

Irina Maria Larsen

– Maria er også veldig spent på utfallet av søknaden. Jeg må hele tiden si til henne at det vil gå bra, at hun snart skal få komme til oss. Men hun er veldig stresset, sier Irina, som har kontinuerlig kontakt med datteren via Skype.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

Ble hjerneskadd som baby

Da Maria var sju måneder gammel ble hun plutselig syk, med væskeansamling i hjernen og kramper. Ett år senere ble det konstatert at hun hadde cerebrale skader etter hjernehinneblødning og blødning i hjernevevet. Da hun var tre år ble helsetilstanden ytterligere forverret med epileptiske anfall. Synet er også sterkt svekket som følge av sykdommen.

Maria Irina Larsen

Verdenskartet over sofaen på stua viser den fysiske avstanden mellom mor og datter.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

På tross av dette lærte Maria å lese og skrive på en spesialskole for barn med blant annet cerebral parese. I ti år var hun på skole og rehabilitering fra ni om morgenen til sju om kvelden, noe som gjorde at Irina kunne jobbe både fast om dagen og deltid om kvelden.

– Maria er delvis bevisst på at hun er syk: Hun forstår at hennes armer og bein fungerer dårlig og at hun har dårlig syn. Imidlertid er hun ikke i stand til å vurdere sin livssituasjon og sine muligheter i fremtiden, skriver psykolog Elena Viktorovna Kisjenevskaja, som siden oktober i fjor har observert og hjulpet Maria på oppdrag fra Irina.

Etter avslaget fra UNE i 2012, søkte Irina og Bjørnar om besøksvisum for Maria. Først fikk de avslag, men etter at de klaget fikk de innvilget 90 dagers visum.

– Fra 2012 til 2015 besøkte Maria oss fem ganger. Når hun er hos oss på Fornes Østre blir hun rolig og glad. Hun sier hun føler seg trygg med Bjørnar, sier Irina.

UNE bestrider ikke vurderingene av hva som kan være til klagerens beste, men finner likevel ikke at klageren er "helt avhengig av personlig omsorg" fra sin mor.

UNE, mai 2012

Maria (28) er som en 11-åring mentalt

Psykolog Kisjenevskaja bekrefter at Maria savner både moren og stefaren.

– Hun kvikner til når hun snakker om dem, og hennes uttalelser viser mer følelse og større innhold. Resten av tiden er Marias emosjonelle tilstand nedtrykt til forskjellige grader, fra å være litt lei seg til tungsinn.

Psykologen skriver at Marias intellektuelle nivå tilsvarer en 11-12-årings. Hun sier videre at det ikke er noe håp for fysisk og intellektuell rehabilitering for Maria, men at en stabil hjemmesituasjon i nærkontakt med familien vil ha en høyst positiv innvirkning på hennes emosjonelle og psykiske tilstand.

– Jeg er på en måte småbarnsforelder ennå. Samtidig er Maria et menneske med drømmer, vaner og interesser. Og hun er veldig knyttet til både meg og Bjørnar, sier Irina.

Maria får en pensjon fra den russiske stat tilsvarende 1200 kroner i måneden. Dette dekker matutgiftene, mens det altså er Irina og ektemannen som betaler for Marias assistent, medisiner, reiser og andre behov.

– Vi trenger ikke noe hjelp eller støtte fra staten om Maria kommer til Norge. Vi har allerede veldig store utgifter slik situasjonen er nå, sier Irina.

Irina Maria Larsen

– UDI mener jeg kan forlate mannen min og oppholde meg i Russland. Men dette er mitt liv nå,og Bjørnar har gjort utrolig mye for å berge vår familie, sier Irina.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

Avslagene

Utlendingsdirektoratet avslo den første søknaden om familieinnvandring i 2010, fordi klageren (Maria) ikke fylte vilkårene i utlendingsloven § 49, jf. utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav b.

«Blant annet var ikke de objektive vilkår for oppholdstillatelse i henhold til bestemmelsen oppfylt da klagerens far var i hjemlandet. Det var heller ikke dokumentert at klageren var helt avhengig av personlig omsorg fra referansepersonen (Irina, journ.anm.)

Det ble heller ikke gitt tillatelse etter lovens § 38 første ledd, da UDI mente det ikke forelå tilstrekkelig sterke menneskelige hensyn i saken; Maria ble ikke ansett for å ha en særlig tilknytning til Norge.

Maria og Irina klaget avgjørelsen til Utlendingsnemnda (UNE), men klagen ble ikke tatt til følge. I vedtaket fra 2012 heter det blant annet:

«UNE har særskilt merket seg anførslene om klagerens helsetilstand, og anførslene om at hun må vurderes som et barn selv om hun er over 18 år, og har stor forståelse for at klageren befinner seg i en vanskelig situasjon. Likevel finner UNE på bakgrunn av lovens og forskriftens ordlyd, lovforarbeidene og langvarig praksis at disse omstendigheter ikke er så spesielle og tungtveiende at innvandringsregulerende hensyn ikke får betydning, jf. lovens § 49 annet ledd

UNE mener også at vedtaket ikke strider mot menneskerettighetene, og henviser til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8, som innebærer at statene ikke må akseptere familiemedlemmers valg av bosted:

«Det er ingen opplysninger i saken som tilsier at klageren og referansepersonen ikke kan utøve et familieliv i Russland.»

– Jeg og Bjørnar har bygget et familieliv, men det kan vi ikke ha om vi må leve i to forskjellige land. Og det er ingen mulighet for Bjørnar å flytte til Russland. Han er bonde og gården er hans levebrød, sier Irina.

Maria Irina Larsen

På det lille, koselige kjøkkenet lager Maria te på russisk vis.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

Kjærlighet og hardt arbeid

Irina jobbet som designer og illustratør i Russland, da hun i 2009 kom over Bjørnars profil på en kontaktside på nettet.

– Den var så ærlig og fin at jeg skrev til ham. Et halvt år senere kom Bjørnar på besøk til meg, og vi reiste rundt i Russland i sju dager. Det var hans første ferie på 10 år.

Irina besøkte også Bjørnar i Norge, og i mars 2010 giftet de seg.

Det var ikke noe problem å få oppholdstillatelse for den russiske katten ...

Bjørnar

– Vi har bodd sammen i seks år, vi jobber sammen, vi liker samme ting og jeg er forelsket i ham fremdeles. Han er litt sær, men det er på mange måter jeg også, smiler Irina.

Hun forteller at de i mai var på en tredagers tur til Roma.

– Det var vår bryllupsreise, seks år etter bryllupet, noe som viser hvor vanskelig det er for oss å forlate gården. Det er også derfor det er så vanskelig for meg å reise til Russland. Det handler om jobb og økonomi.

I januar i år ble det påvist MRSA-smitte i grisefjøset på Fornes Østre, noe som medfører ekstra mye arbeid for de to gårdbrukerne.

– For å redde vårt levebrød må Bjørnar og jeg jobbe fra morgen til kveld i mange måneder fremover. I denne tiden har jeg ikke mulighet til å besøke Maria i Russland, sier Irina.

Maria Irina Larsen

Irina, som er utdannet på kunsthøyskole i Russland, har blant annet malt landskapet utenfor direkte på den ene stueveggen.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

Dukkekunstneren

Dukkekunstneren Irina har deltatt på utstillinger flere steder i Norge, og i 2015 laget NRK et Norge Rundt-innslag om henne. Hun har et sterkt forhold til dukkene sine, og med stor ømhet former hun den spesialbestilte leiren fra Japan til små mennesker.

Maria Irina Larsen

Denne dukken laget Irina etter 22. juli, i medfølelse med mødrene som mistet sine døtre.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

– Når jeg lager dukker må jeg tegne, tenke på ulike tekniske elementer som gjør at dukkene kan bevege seg, sy sko og klær og alt annet som trengs. Dukkene får både personlighet og sjel, i den grad at jeg savner de som reiser ifra meg.

Irina har blant annet laget en dukke som skal forestille Maria som sjuåring. Hun har også tegnet et portrett av datteren.

– Samtidig må jeg si at jeg lager alle mine dukker foran dataskjermen, mens jeg snakker med Masha.

Som kunstner prøver Irina å se skjønnhet over alt. Selv det mørke og dystre kan være vakkert. Hun viser frem en liten, lys dukke som hun laget i august 2011 - like etter 22. juli-terroren. En liten bok som ligger på dukkens fang inneholder navnene på alle de døde jentene.

– Jeg tenkte på alle jentene som ble drept på Utøya, og laget dukker til minne om dem, sier hun. Å lage dukker var min måte å bearbeide sorgen og minnes de døde på. Jeg kjenner en sterk medfølelse med alle mødrene som opplevde det verste en mor kan tenke seg.

Maria Irina Larsen

– Selv de vanskeligste periodene i Russland, hvor det var verken arbeid eller mat å få, var ikke så fortvilende som situasjonen jeg er i nå, sier Irina.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

Tok det for gitt at Maria skulle få komme etter

Også Bjørnar forteller at det aldri var tanken at Maria skulle være igjen i Russland.

– Jeg ringte UDI tidlig om dette, samtidig med at vi søkte for Irina. Jeg spurte om vi skulle søke for begge samtidig. Svaret var at vi først søker for mor og deretter for datteren, men at vi måtte innstille oss på at det tok tid før Maria kunne komme.

Han sier videre at han på dette tidspunktet tok det for gitt at et funksjonshemmet barn nærmest automatisk ville få følge mor.

Maria Irina Larsen

Det er også plass til litt latter i hverdagslivet på gården.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

– Jeg skulle senere se at det ikke er fullt så enkelt. Etter å ha sett mer på forskriftene, så ser jeg at de nesten ikke åpner for skjønn. I Norge er ikke funksjonshemmede nevnt spesielt, mens det i mange andre land er en selvfølge at de blir med foreldre som gifter seg, sier Bjørnar.

– Men vi trengte ikke å søke om oppholdstillatelse for Snirre, da, sier han lakonisk og titter bort på katten, som ble hentet fra Russland.

Søker på nytt

En ny søknad om familieinnvandring for Maria ble sendt UDI i november 2015.

Maria Irina Larsen

Katten Snirre er foreløpig det eneste familiemedlemmet Irina har fått med seg fra Russland.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

I et støtteskriv til søknaden henviser advokat Kjersti Andbo Sandvik til at oppholdstillatelse kan gis til «forsørget barn over 18 år uten ektefelle eller samboer som fortsatt skal være en del av foreldrenes husstand, når vedkommende er eller blir igjen i hjemlandet uten foreldre eller søsken som er over 18 år eller gift, eller når det godtgjøres at vedkommende av medisinske grunner er helt avhengig av personlig omsorg fra herboende foreldre». (Utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav b med hjemmel i lovens § 49.)

I avslaget fra 2012 mente UNE at Maria ikke var helt avhengig av personlig omsorg fra Irina, og viste til at Maria fikk omsorg av andre samt at Irina hadde leid inn profesjonell hjelp til henne. Advokaten skriver at de er sterkt uenige i denne vurderingen:

«Dette var ingen varig løsning. (...) Søkeren har behov for kontinuerlig oppfølging. I dag får hun dette gjennom hjelpen referansepersonen har leid inn 4 timer om dagen og gjennom omfattende kommunikasjon med referansepersonen over Skype. Hun er helt avhengig av denne omsorgen fra referansepersonen. Dette er noe som vil vedvare.»

Sandvik viser også til utlendingsloven § 49 om familieinnvandring på grunn av sterke menneskelige hensyn. Bestemmelsen kan vurderes i tilfeller hvor de andre vilkårene i loven om familieinnvandring ikke er oppfylt.

– Det anføres at det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at søkeren gis oppholdstillatelse, skriver advokaten, og mener blant annet det må være et tungtveiende moment at søkerens mentale utvikling er på nivå med et barns.

Marias ektemann Bjørnar sier han så den tidligere UNE-direktøren uttale seg på TV om at utlendingsloven tillater opphold hvis sterke menneskelige tilsyn tilsier det.

– Men han sa at dette i praksis er like vanskelig som å få en kamel gjennom et nåløye.

Maria Irina Larsen
Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

UDI: – Ikke nok at personen er funksjonshemmet

NRK har stilt Utlendingsdirektoratet flere prinsipielle spørsmål rundt Marias sak, men områdeleder i Oppholdsavdelingen, Cecilie Sande Amundsen, sier de ikke kan uttale seg og "forskuttere behandlingen av søknaden". Det eneste spørsmålet de besvarer er følgende:

– Hvordan praktiserer dere søknader fra voksne over 18 år, når disse beviselig er funksjonshemmet? I den nye søknaden ligger det ved en uttalelse fra psykolog Elena Viktorovna Kisjenevskaja, som mener Marias intellektuelle nivå tilsvarer et barn på 11-12 år. Dere har også dokumentasjon på Marias skader som førte til cerebral parese, epilepsi m.m.

Maria Irina Larsen

– Det er lettere å få oppholdstillatelse for en forelder som er over 60 år og som ikke har andre slektninger i hjemlandet, en for et barn som fysisk, men ikke mentalt sett, er over 18 år, sier Bjørnar.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK

– Søkerens forrige søknad ble vurdert etter utlendingsforskriften § 9-7 første ledd bokstav b: «forsørget barn over 18 år uten ektefelle eller samboer som fortsatt skal være en del av foreldrenes husstand, når vedkommende er eller blir igjen i hjemlandet uten foreldre eller søsken som er over 18 år eller gift, eller når det godtgjøres at vedkommende av medisinske grunner er helt avhengig av personlig omsorg fra herboende foreldre». Dersom søkeren ikke faller inn under noen av de hjemlene hvor hvilke familiemedlemmer er presisert så vurderer vi om det foreligger sterke menneskelige hensyn som gjør at vi ut i fra utlendingsloven § 49 kan gi en tillatelse til andre personer enn de som er presisert.

– Det er ingen spesielle retningslinjer som tilsier at vi kan bruke utlendingsloven § 49 til å gi oppholdstillatelse til voksne over 18 år som er funksjonshemmet. Det at en person er funksjonshemmet vil være en del av vurderingen, men vil som hovedregel ikke alene være tilstrekkelig til å gi en tillatelse. For å gi en tillatelse etter §49 så må saken skille seg helt fra andre søknader fra personer i den samme situasjonen, avslutter Amundsen i UDI.

NRKs spørsmål om liknende saker hvor søkere over 22 år har fått oppholdstillatelse etter §49 blir ikke besvart. Det blir heller ikke spørsmålet om dette er et såkalt "last link"-tilfelle, altså at søkeren er det siste medlemmet i en familie som har levd sammen i hjemlandet og samtidig er avhengig av å bli forsørget av familiemedlemmene som har opphold i Norge.

Som nevnt ble den nye søknaden om opphold for Maria sendt i november 2015, men er ennå ikke kommet til behandling.

Navlestrengen mellom meg og Maria har aldri blitt kuttet

Irina

– Tror på en human løsning

Behandlingstiden for den nye søknaden om familiegjenforening er omtrent 13 måneder. Irina har søkt den norske ambassaden i Moskva om et 7-dagers innreisevisum for Maria mens søknaden behandles. Der garanterer hun også for de økonomiske omkostningene for datteren.

I visumsøknaden datert 21. februar i år skriver Irina følgende:

«Jeg, som mor til Maria og norsk statsborger, lover til Den norske ambassaden at jeg tar ansvar på meg til å sende Maria tilbake til Russland i tilfelle at vi får avslag på søknaden om familiegjenforening»

Søknaden ble ikke innvilget.

Dukkemakeren fra Russland

Irina lager alle dukkene sine samtidig som hun har datteren på videosamtale fra Russland.

Foto: Eivind Aabakken / NRK

– Maria har ikke vært hos oss siden i fjor sommer, og hennes helsetilstand gjør at ventetiden blir svært vanskelig for henne. På grunn av ekstra mye arbeid på gården etter MRSA-utbruddet får jeg heller ikke besøkt henne i Russland på mange måneder, sier Irina, og forteller at den siste vinteren har vært ekstra tung også psykisk sett.

Likevel tvinger hun seg selv til å være optimistisk om fremtiden, og hun skryter veldig av Bjørnar.

– Jeg hadde ikke greid dette alene. Hans innsats, hans tålmodighet, hans fornuft og hans varme ... Jeg har ikke ord for å beskrive hvilket flott menneske han er. Han er den EKTE mannen.

Det har gått fem år siden de fikk avslag på den første søknaden. Foreløpig har ingenting forandret seg siden da.

– Maria blir verken bedre eller mindre avhengig av oss. Jeg ønsker ikke å forlate min ektemann, som jeg bor og arbeider sammen med. Jeg føler ansvar både for min datter, for ham og for gården. Jeg har levd under et stort press og stress i disse årene, men jeg tror det finnes en human løsning for min datter og min familie, sier den spede dukkemakeren med hjertet i både Norge og Russland.

Irina Maria Larsen

– Jeg har vekslet mellom håp og fortvilelse. Jeg er ikke laget av jern. Det er veldig vanskelig å stå mot systemet, sier Irina Maria Larsen fra Russland og Steinkjer.

Foto: Jørn Haudemann-Andersen / NRK