Visitormøte

Illustrasjonsfoto.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

Helene besøker draps- og voldtektsmenn

De møter mennesker som sitter bak murene med et åpent sinn. Frivillig besøker de kriminelle som er dømt for alt fra tyveri til voldtekt og drap.

Hun er nervøs. Det knyter seg i magen. Det brer seg et snev av tvil over det som føltes så riktig for bare en time siden. Hun aner ikke hvem hun skal møte eller hva hun skal snakke om.

De høye gjerdene rundt fengselet er dominerende. Et tynt lag med snø har lagt seg over piggtrådene og skjuler de spisse taggene. Av en fengselsbetjent geleides hun gjennom ti låste dører. Alt hun har med seg sjekkes i sikkerhetskontrollen. Det klirrer i nøkler og smeller i dører, men ellers er det stille. Er det for sent å snu? Hun prøver å komme på hvorfor hun ville gjøre dette i utgangspunktet.

– Jeg følte på en slags skrekkblandet fryd. Man skal jo inn på cella til noen som har gjort et eller annet de har fått fengselsstraff for, sier Helene.

Det er bare to måneder siden hun besøkte fengselet for aller første gang. Mannen var rundt 40 år, han var på hennes egen alder. Møtet gikk over all forventning. Kjemien stemte. De tøyset og lo sammen og samtalen gikk lekende lett.

Celle

Bak denne døra kan den innsatte betro seg til den frivillige visitoren.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

– Han var så hyggelig og imøtekommende. Det var som å snakke med en kollega. Det hjalp meg til å glede meg til neste gang, forteller hun, mens hun holder to kalde hender rundt en kopp med rykende kaffe på en kafeteria i Trondheim.

De siste to månedene har hun møtt tre forskjellige innsatte. To menn og en kvinne. To av dem har fortalt henne hva de sitter inne for. Hvilken dom sistemann har vet hun ikke.

– Det er ikke opp til meg å dømme. Vedkommende er dømt av rettssystemet. Sånn er min holdning til mennesker. Man må skille på mennesket og handlinga, sier hun.

Hver dag hører vi om mennesker som utfører grusomme handlinger. «Mann dømt til fengsel for overgrep mot datter», «Dømt til 21 års forvaring for dobbeltdrap», «39-åring drepte tre personer, og et ufødt barn, med til sammen 44 knivstikk», «Drepte og voldtok sin 11 år gamle stedatter».

De er kriminelle og sitter inne bak lås og slå.

Noen vil kanskje si at de ikke fortjener mer enn å sitte på cella. Men ikke alle. En gang i uka får den innsatte besøk. Vanlige mennesker uten formell kompetanse og uten erfaring med kriminelle kommer til fengselet og møter en innsatt for å ha private møter med han eller henne. Folk som har helt vanlige jobber og vanlige familieliv. De er frivillige. Helene er en av disse.

– Det finnes mange frivillige verv. Hvorfor valgte du akkurat dette?

– Det er noe med ensomhet og mennesker som sitter innelåst og er isolert. Og så skal jeg være helt ærlig å si at det har litt med spenning å gjøre. Jeg er nysgjerrig på dem som sitter bak murene. Jeg ønsker ikke å møte gjerningspersonen, men mennesket bak gjerningen, sier Helene.

Fengselsceller

Visitoren er den eneste som får besøke den innsatte inne på cellen. De forvaringsdømte må de møte på besøksrom.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

Skjult identitet

Som visitor får man høre mye, men det er opp til den innsatte om vedkommende vil fortelle hva han eller hun er dømt for.

– Selv om det som blir sagt under samtalen med en innsatt er strengt taushetsbelagt, har vi en fadderordning for nye visitorer der de kan snakke med dem som har lenger erfaring om det de opplever under møtene, sier Marita Hoel Fossen, daglig leder i Sør-Trøndelag Røde Kors.

Marita Fossen

Daglig leder i Sør-Trøndelag Røde Kors, Marita Hoel Fossen.

Foto: Røde Kors

Organisasjonen inviterer også de frivillige til en prat på kontoret om det er vanskelige situasjoner som oppstår under det frivillige arbeidet.

Jeg har ikke opplevd at noen har sittet med så tunge ting at det har blitt uhåndterlig, men jeg vet at noen innsatte kan være detaljert i det de forteller. Det kan være mindre hyggelige ting, men det vi lærer de frivillige er at de må sette grenser for seg selv, for man trenger faktisk ikke å sitte og høre på alt, sier Fossen.

Som visitor skal man heller ikke oppgi etternavn eller andre personlige opplysninger i en samtale med en innsatt. Det er fordi den innsatte ikke skal kontakte den frivillige etter soning.

– Iblant må du holde igjen veldig mye som visitor. Hvis du går på besøk til samme person over lengre tid, så har vi i hvert fall i de siste årene vært veldig bevisste på å passe på om det oppstår følelser for eksempel. Det er ikke noe problem for dem som kan gå ut av fengselet etter besøket, men det er mye verre for dem som må sitte igjen med følelsene på innsiden, sier Tone Smistad, rådgiver for visitortjenesten i Trondheim.

Trondheim fengsel

Ved fengselet Tunga i Trondheim, som har høyt sikkerhetsnivå, er det ordinær kapasitet på 144 plasser. Nermarka består av 4 ulike bygg, A-bygget, E-bygget, en forvaringsavdeling og Modulen.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

Den dømtes venn

Det er lille julaften. En skinnsofa og to stoler står tomme i et besøksrom i Trondheim fengsel på Tunga. Et grått desemberlys skjærer gjennom to gardiner som skjuler fengselsmurene utenfor. På bordet ligger en voldsalarm.

En mann i 20-årene kommer inn i rommet. Han er pent kledd og velstelt på håret. Mens han setter seg ned i sofaen retter han på skjorteermet og børster en tråd vekk fra buksa.

Marius har hatt fengselsmurene som utsikt i over ett år, og flere skal det bli. Dette er hans andre jul innelåst på Tunga.

Han er en av dem som får visitorbesøk en gang i uka. I et halvt år har han fått besøk av samme person. De har blitt godt kjent, og Marius ser frem til hvert møte.

– Det er veldig viktig for meg at han kommer. Han er nøytral, han dømmer meg ikke for det jeg sitter inne for. Når det gjelder tanker og følelser så vet jeg at jeg kan åpne meg for ham. Han bryr seg om meg og ønsker å snakke om det meste, forteller Marius.

Noen går forbi vinduet utenfor, og Marius reiser seg og sørger for at gardinene er ordentlig trukket for.

– Jeg blir så lett distrahert, smiler han og fortsetter:

– Og så har jo visitorene taushetsplikt, og det føles veldig godt.

Å få en visitor inne på cella har betydd veldig mye for Marius. Den første tida i fengselet var tung, men da han fikk noen å snakke med ble livet bak murene litt lettere.

– Vi har funnet ut at vi har mye til felles. Jeg har lyst til å drive med salg, og det har visitorene min drevet med hele livet. Ellers snakker vi om livet før og etter soning og om familie, venner, rus og livet mitt her.

Ifølge Marius forteller visitoren også om seg selv, men han nevner aldri personnavn eller stedsnavn. De siste årene har reglene rundt tjenesten blitt strengere enn det de var før. Nå er man visitor for en og samme innsatt i en begrenset periode. Grunnen til det er at båndene mellom frivillig og innsatt ikke skal bli for sterke, men ofte er visitoren den eneste vennen den innsatte har.

– Jeg forstår godt hvorfor den regelen er der, og tillit kan misbrukes. Men jeg føler at jeg har et veldig godt forhold til min visitor, og det hadde vært veldig greit og hatt ham når jeg kommer ut. Men det kan jeg dessverre ikke, sier Marius.

Han lener seg tilbake og legger armene i kors, finner seg mer til rette i situasjonen. Det virker som om han er blitt vant til å snakke om seg selv.

– Vi snakker åpent om det jeg sitter inne for, men han har aldri spurt meg. Han sa til meg at for hans del var det ikke viktig å snakke om det hvis jeg ikke ville.

Besøksrom

Ikke alle får lov til å få besøk på cella. De som sitter på forvaring må møte visitoren på besøksrom.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

En å betro seg til

Åge har vært visitor i 14 år. Etter at han ble skilt var han mye alene og jobben var krevende. For han ble besøkene og samtalene i fengselet en befrielse.

– Jeg ville gå til de som ingen andre ville gå til. De som er helt nederst i samfunnet.

Nå sitter han framoverlent i en sofa på Røde Kors-huset i Trondheim. Han fikler smånervøst med fingrene. Å være visitor er ikke noe man prater høyt om. Man skal være anonym, nøytral og så vanlig som mulig.

Som visitor blir han godt kjent med den innsatte og knytter bånd. De blir på en måte gode venner. Uke etter uke kommer han tilbake for å ta en kopp kaffe og for å slå av en prat, om vanlige ting, hverdagsting, trivielle ting. Helt frivillig.

– Jeg følte meg så velkommen, og jeg kunne bare sitte og høre på det de hadde å si. Jeg slapp å snakke om meg selv, forteller han.

Han har besøkt alle slags kriminelle. Alt fra drapsmenn og voldtektsmenn til vinningskriminelle. Han har hørt mange historier.

– Vi snakker om alt og ingenting. Bøker, filmer og sport. Noen betror seg til meg, og forteller om hva de har gjort eller kanskje også hva de har tenkt å gjøre. Da må jeg bare sitte og høre på. Ingenting av det den innsatte forteller meg blir fortalt videre.

Både Helene og Åge meldte seg frivillig til Røde Kors da de tilfeldigvis fikk høre om visitorordningen. Begge to hadde kontorjobber der tall, e-poster og dokumenter var det som fylte arbeidsdagen. De følte at det var noe som manglet i livet.

– Jeg har besøkt de verste kriminelle i Norge, men jeg kobler av når jeg snakker med dem. Dette har faktisk blitt en livsstil, forteller Åge.

Piggtråd

Piggtrådgjerdet er det første de besøkende i Trondheim fengsel møter når de kommer dit.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

Ville ha møtt Fritzl

Kaffen ryker fortsatt fra Helenes kaffekopp. Den tykke vinterjakken henger tungt over stolen bak henne. Hun ser seg rundt, men det er ikke mange mennesker i lokalet. Kun tre damer sitter rundt et bord ved inngangsdøren.

– Det føles godt å få lov til å gjøre noen glad. Jeg tror alle liker å bety noe for noen, selv om det kanskje bare er der og da, sier Helene.

Hun forstår at mange lurer på hvorfor hun gjør det hun gjør, men forteller at det å møte en drapsmann eller noen som har voldtatt et barn skremmer henne ikke.

– Hvis personen vil snakke om det, går det også fint. Dette har visitorkurset hjulpet oss med å takle. Men jeg tror nok at jeg er et type menneske som kan ha denne rollen. Det er ikke alle som kunne ha sittet og hørt på slike ting, sier hun.

Kaffekopp

Illustrasjonsfoto: Helene har vært visitor i to og en halv måned. Hun lar seg ikke skremme av at hun kanskje sitter og prater med en drapsmann.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK

– Får du sympati for dem?

– Ja, det gjør jeg jo. Som sagt er det ikke jeg som skal dømme. Og fengselet skal ikke være tortur, men en frihetsberøvelse. Selv om de sitter inne må de likevel få ha noe å drive med og noen å snakke med for å ha et meningsfullt liv.

Det som motiverer Helene til å ha disse samtalene med de kriminelle, er det hun beskriver som små forskjeller på «oss» og «dem».

– Jeg tror at det kan være fort gjort for hvem som helst å gjøre kriminelle handlinger i affekt. Hvis man blir ordentlig sint eller kommer opp i en situasjon der alt føles meningsløst, kan det være lettere å gjøre grusomme handlinger. Eller det kan være rus inn i bildet som gjør at noen gjør handlinger man ellers ikke ville ha gjort.

Det finnes mange kriminelle handlinger som ikke er gjort i affekt, men som er nøye planlagt og som har pågått over mange år. Angrepet på Regjeringskvartalet og på Utøya er et eksempel på dette. Og i 2008 ble det kjent at en mann i Østerrike hadde misbrukt sin egen datter i 31 år og holdt henne som fange i en kjeller i 24 år hvor hun fødte syv av hans barn. Saken om Josef Fritzl rystet en hel verden.

– Jeg hadde kanskje hatt noen utfordringer med en slik sak, men hvis Fritzl var en av de jeg skulle besøke i Trondheim fengsel, så hadde jeg gjort det, sier Helene.

Josef Fritzl

Josef Fritzl ble enstemmig kjent skyldig for drap, slaveri, voldtekt, frihetsberøvelse, trusler og incest og ble dømt til forvaring på livstid.

Foto: Helmut Fohringer / AFP

– Sedelighetsforbrytere trenger også noen

Sidsel er leder for visitortjenesten i Trondheim. Hun mener at menneskeverdet må stå svært sterkt hos den som frivillig velger å besøke innsatte i fengselet.

– Man kan ha besøkt en person i seks måneder uten å vite hva vedkommende har gjort, og hatt veldig trivelige møter. Og så får man etter denne tida vite at personen har forgrepet seg på 25 barn. Det gjør jo noe med en, men er personen plutselig mindre verdt da? spør hun.

På Røde Kors-huset i Trondheim lyser Åge opp når han møter de ansatte. Latteren sitter løst. De prater om en julefest som skal arrangeres for de innsatte samme kveld. Dette er et høydepunkt for mange av dem som sitter inne i jula.

– Jeg har vært i fengselet ti julaftener på rad. Jula er en tung høytid for mange som sitter der, forteller Åge.

På julaften deler visitorene ut gaver til de innsatte. Da er det ingen som blir utelatt.

– Noen av dem som sitter på forvaring har jeg besøkt i mange år. På lukket avdeling er de innelåst 23 timer i døgnet, og sedelighetsforbrytere har ikke mange venner i fengselet akkurat. De ligger ganske tynt an. Da er det kanskje de som trenger besøk mest, sier Åge.

– Noen mener at de ikke fortjener det, at de skal isoleres eller til og med skytes, men dette er mennesker som faktisk skal ut igjen. De kan bli naboen din. Da er det viktig at de sosialiseres med vanlige mennesker i soningsprosessen.

I Åges liv er det spesielt tre ord som står sterkt. Han er opptatt av rettferdighet, ærlighet og respekt, men tilgivelse er et ord han ikke har noe til overs for.

– Tilgivelse eksisterer ikke for meg. Ingen glemmer det som har skjedd. Det du har gjort skal du tenke på. Tilgivelse blir for enkelt. Selv om jeg setter pris på at folk viser anger og er lei seg, kan jeg ikke tilgi.

Visitormøte

Illustrasjonsfoto:Å få snakke med en visitor i fengselet har stor betydning for en person som sitter inne.

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen / NRK