Ohio, april 2024 – 26 dager før OL-kvalik: Daniel sitter på gulvet oppe på galleriet og tøyer håndleddene. Han vet ikke nøyaktig når laget hans skal breake igjen, tidsskjemaet er noe omtrentlig.

Plutselig ropes laget opp, og får beskjed om å innfinne seg på gulvet om to minutter.

– Æsj, jeg er ikke ordentlig varm, sier Daniel, og viser for første gang tegn til å være noe som kan tolkes som litt stressa.

Forståelig nok, kalde håndledd tåler mindre juling enn varme håndledd. Og juling – det skal de få.

Det er bare et par timer siden han møtte lagkompisene sine for første gang. Nesten første gang, i hvert fall.

Nå er planen å sammen gi de resterende noen-og-tretti lagene bank. For hvis de klarer det vinner de ... noen få tusen kroner hver.

Ingen OL-plass. Ingen verdenscuppoeng. Ikke store mengder jubel – det er godt under hundre betalende ikke-dansere her. På langt nær nok penger til å dekke reiseutgiftene fra Norge.

Og om tre uker starter den avsluttende delen av OL-kvalifiseringa i Shanghai, tolv tidssoner og en halv jordklode unna. Så blir det Budapest noen uker etter det igjen.

Livets hittil udiskutabelt viktigste konkurranser.

Er det Olympiatoppen som har anbefalt Daniel å dra til Ohio for å battle for et litt tilfeldig sammensatt lag sammen med breakere han ikke kjenner noe særlig godt?

Nei da, de hadde helst sett at han hadde blitt hjemme for å forberede seg.

Men da må i det minste breaking være en sport med lav skaderisiko og lite fysisk belastende konkurranser, tenker du sikkert. Ellers ville han jo ikke dratt, han er vel ikke helt idiot?

Nei da, breaking er brutalt, dansere på toppnivå er mer eller mindre kontinuerlig små- (og stor-) skada.

Men Daniel er ingen idiot, langt ifra. For å skjønne hvorfor han drar dit må vi bli bedre kjent med breaking.

Og med Daniel.

DANIEL, DIAGNOSEN OG KLESSKAPET

Daniel kommer fra øya Sotra like utenfor Bergen.

I barnehagen pælma han en stein i hodet på en ansatt, hun måtte på legevakta for å sy, og de neste ti åra gikk det slag i slag med slåssing med medelever, krangling med lærere og rause doser generell faenskap.

Daniels diagnose: Jeg har for mye energi.

Omgivelsenes diagnose: Han er et problembarn.

Psykologenes diagnose: ADHD.

Energi er i fysikken definert som evnen til å utføre arbeid. Er mye energi bra? Er det dårlig? Kommer helt an på arbeidet som utføres.

Det var ikke det at Daniel ikke forsøkte å finne forsøksvis fornuftige måter å bruke opp kreftene på.

Daniel testa fotball, håndball, basket, sjakk – til og med bueskyting! Og med all mulig respekt for bueskytterne der ute, det er jo tross alt en aktivitet med 70.000 år lange tradisjoner; når du har kommet til bueskyting på lista di over mulige fritidsaktiviteter har du sannsynligvis allerede testa ut noen.

Daniel fant bare ikke noe han kicka ordentlig på. Før den dagen det var talentshow på Brattholmen skole. En trylla. Noen andre sang.

En gjeng drev med noe de kalte breaking.

Daniel, som da gikk i femte klasse, så lyset. Det var dette han skulle holde på med.

Han booka seg sporenstreks inn på det første breakekurset han fant, og skyhøye forventninger ble innfridd.

– Jeg kom inn i en ny verden, det var som å gå gjennom klesskapet til Narnia!

Du må fortsatt gå på skole selv om du har oppdaga Narnia, men etter å ha breaka i et par år oppdaga Daniel at det er en overføringsverdi mellom breaking og teorifag.

Begge deler krever øving og disiplin.

Daniel laga seg et system med intervallkonsentrering.

Ti minutter konsentrasjon, ti minutter breaking på gangen.

Enden på visa sånn rent akademisk: Daniel gikk ut fra videregående med svært gode karakterer.

Endelig kunne han konsentrere seg fullt og helt om breakinga.

Han dro på turné med crewet sitt, Absence. I 2012 ble han norgesmester for første gang, sammen med nevnte crew.

Han ble nummer to i Norske Talenter på TV 2, og vant Mitt Dansecrew på samme kanal sammen med Absence.

Han reiste rundt i verden og holdt breakeworkshops for unger som ikke nødvendigvis hadde det så greit. Kabul, Afghanistan. Colombo, Sri Lanka. Sao Paolo, Brasil.

Han dansa i teaterforestillinger – Jungelboken, Flashdance, Svanesjøen, Grease.

Han ble norgesmester individuelt, og fikk kongepokalen.

Paradoksalt nok, vil nok noen mene. Siden kongepokalen stort sett går til toppidrettsutøvere.

Men hva er så paradoksalt med å være breaker og toppidrettsutøver? På tide å se nærmere på hva breaking faktisk er for noe.

BRENT SUBKULTUR SKYR ILDEN

– Hva har OL-inkluderinga å si for breaking som sport?

– Der må jeg faktisk arrestere deg, breaking er ikke en sport.

Mannen som arresterer heter Lars Undli, bedre kjent som Pay 2. Norges største breakelegende uansett hvem du spør, virker det som.

Mannen som starta crewet Atomic B-Boys tidlig på nittitallet, og som noen kanskje husker som dommer i Dansefeber på TV 2, er et sprell levende tidsvitne, han var der da det hele starta.

På Colosseum kino i Oslo, 10. juli 1984. Beat Street-premieren.

Det vil si – det var da det hele starta I NORGE. I New York, nærmere bestemt i bydelen Bronx, hadde det pågått i femten år allerede.

Breakdance, et ord absolutt ingen som driver med det bruker, de kaller det breaking, kan spores tilbake til sent sekstitall.

Kjapp oppsummering: I 1973 satte DJ Kool Herc – Hiphopens far – dansebevegelsene som hadde vokst frem på gata i Bronx i system.

Ved å benytte seg av to platespillere kunne han forlenge breaksa i sangene, ga han danserne sine rom til å skinne. Og til å battle.

Danserne, som ble kalt b-boys og b-girls, begreper som fortsatt lever i beste velgående, ville ikke bare danse. De ville danse bedre enn de de dansa sammen med.

Seks år etter ble breaking, graffiti, DJ-ing og rapping samla under en felles subkulturell paraply – Hip-Hop.

Tilbake til Colosseum kino, juli 1984. Snart 14 år gamle Lars, som fortsatt ikke hadde tatt Pay 2-navnet, var allerede en ivrig breaker. Han var ikke alene om det, det var allerede en god del som breaka i Norge, men for folk flest var aktiviteten enten ukjent eller eksotisk.

Helt til Beat Street kom til Norge.

– Det eksploderte, alle skulle breake. På gamlehjem og barnehager, på skoler og fritidsklubber, i by og i bygd. Absolutt overalt.

Svære kommersielle aktører lukta enkel gevinst, og heiv seg på. Media også. Men hva skjer gjerne med kulturelle uttrykk som veldig plutselig blir veldig moderne i det brede lag av folket?

De blir like plutselig veldig umoderne.

– I 1986 kollapsa det helt. Alle slutta å breake.

Ikke riktig alle, da – Lars slutta ikke. Men breaking og Hip-Hop ble atter en gang en undergrunnskultur, som sakte og rykkvis starta gjenoppbygginga.

For å forstå konfliktlinjene vi skal komme tilbake til – er breaking en sport? Hører breaking hjemme i et OL? – kan det være greit å huske det som skjedde på åttitallet.

Da subkulturen møtte storkapitalen og ble allemannseie, for så å nesten dø. Nesten.

HÅNDLEDD TIL BESVÆR

Du trenger ikke ha sett mye breaking for å forstå at dette er en aktivitet som kan sende deg på legevakta med jevne mellomrom.

Hvis du vil finne deg en treningsform som sikrer deg og kroppen din en komfortabel alderdom, begynner du med noe annet.

Se bare på Daniels skadeliste, her representert ved røde prikker:

I 2019 skada Daniel håndleddet. Det tok én operasjon, to år og utallige behandlingstimer før han kunne gå på hendene igjen.

Men akkurat hvor belastende er egentlig breaking for kroppen? For å finne ut av det allierte vi oss med en annen av Daniels gode hjelpere, Dr. James Brouner ved Kingston University i London.

James forsker på biomekanikken i dans, med særlig fokus på skadebiten. Han er ofte med Daniel på konkurranser, som en slags skadeforebyggende konsulent.

For å få tallfesta krafta Daniels kropp utsettes for, tok James Daniel med seg til laboratoriet sitt i London.

Der festa han 37 sensorer rundt omkring på kroppen hans, og lot ham breake på en plattform som måler kraft.

Mens skuldra bruker 0,04 sekunder på landinga varer fotlandinga bare i 0,01 sekunder.

På den ene sida gjør dette landinga lettere for ankelen, belastninga varer kortere. På den andre sida har foten kortere tid tilgjengelig på å absorbere all krafta den blir utsatt for.

James ble overraska over å finne ut at foten gjorde en så stor del av jobben, men sier samtidig at det er høyst hensiktsmessig at den tar så stort ansvar.

– Evolusjonen har gjort menneskefoten veldig god til å absorbere kraft. Alle de små beina, alle båndene, alle musklene – dette er strukturer som er bygd for å absorbere kraft. I motsetning til skuldra, som ikke er bygd for å lande på. Så ankelen gjør den samme jobben for skuldra til Daniel som hendene gjør for hodene til stupere.

ENTER OLYMPIATOPPEN

I 2020, i den perioden håndleddstrøbbel tvang Daniel til å utelukkende gå på beina sånn som folk flest, skjedde det noe som skulle definere den neste fireårsperioden.

Både for Daniel som person, og for breaking som kunstform/aktivitet/subkultur/ ... sport.

Breaking skulle bli olympisk idrett, i Paris 2024.

Her kan du se OL-breakinga, konkurransene er på fredag og lørdag.

Endelig skjer det, tenkte Daniel. Endelig får breaking anerkjennelsen det fortjener. Og jeg skal gjøre ALT JEG KAN for å få være med i OL.

Daniel hadde levd av dans i mange år på dette tidspunktet. Han hadde bare ikke levd som en toppidrettsutøver.

Det var ikke det at han var useriøs, på ingen måte. Heller ikke det at han ikke trente nok. Men trente han riktig?

Nå, når breaking skulle bli OL-gren, fikk han tilgang på kompetansen Olympiatoppen sitter på, og den er ikke så rent liten.

Daniel fikk hjelp av trenere med spisskompetanse på styrke, motorikk og utholdenhet.

– Og så har jeg ansvaret for det kunstneriske selv.

KUNSTNEREN DANIEL

Det kunstneriske, ja. Det snakkes det lite om i langrenn og i triatlon. Men i breaking betyr det, om ikke alt, så veldig mye.

– Hvis du ikke klarer å se fjeset mitt når jeg danser, skal du likevel klare å kjenne meg igjen på stilen. Det er i hvert fall målet.

Ved første, og kanskje også andre øyekast, kan breaking på elitenivå minne om en form for turn – gjør så vanskelige triks som mulig, og utfør dem så reint som mulig.

Jo da, de svære triksene, såkalte power moves, må mestres hvis du har ambisjoner. Men du blir ikke ordentlig, ordentlig god uten å være kreativ og original.

Å si at Daniel øver på triks blir upresist, Daniel utvikler triks. Bevegelsene er så komplekse, kroppen rommer så mange variabler, og Daniel er så bevisst på hver en vinkel i hver et ledd.

Hva om jeg senker høyrebeinet litt tidligere? Holder den posisjonen noen tideler lengre? Vinkler venstre hånd litt mer sånn? Prøver en annen utgang?

Når Daniel trener i dansesalen på Norges idrettshøgskole, enten alene, sammen med coach/reiseleder/manager/­koordinator/sparringpartner Nito Rihal, eller sammen med en eller annen breaker han har møtt en eller annen plass i verden en eller annen gang i løpet av de siste ti åra, og invitert på besøk, foregår det ofte på følgende måte:

Daniel setter iPaden på record, og begynner å danse.

Han kan improvisere helt fritt, eller han kan teste ut en idé – en sekvens eller bevegelse han har tenkt på, og notert ned i den svære skriveboka si.

Han ser gjennom opptaket og analyserer, alene eller sammen med eventuelt tilstedeværende sparringpartnere.

Ser det fett ut? Kan det bli noe hvis han bare gjør sånn eller sånn? Er det for likt den sekvensen han så en kar gjorde i den siste battlen i Seoul? Eller er hele greia litt kjedelig?

Han setter iPaden på record igjen. Prøver noe annet. Enten noe helt nytt, eller ulike varianter av det han gjorde i forrige runde.

Han sorterer, prioriterer, eksperimenter. Skaper.

Så drar han hjem, og ser gjennom alt råmaterialet med enda mer konsentrert blikk.

Ser det like bra ut nå som det følelsen på treninga tilsa? Hvis ja – videreutvikle, hvis nei – forkast, finn på noe nytt.

DEN UKJENTE MUSIKKEN

Ohio: Daniel og laget har avansert greit gjennom de tre første rundene, nå gjenstår bare semifinale og en eventuell finale. En sannsynlig finale.

Det blir tidlig klart at de strengt tatt bare har én reell konkurrent, et lag fra Texas, og de er i den andre semifinalen.

Daniel har jobba med dynamikken de siste månedene, å tørre å ta det litt ned, senke tempoet innimellom.

Han forteller at målet for dagen er å implementere mer improvisasjon. Enda mer!

Evnen til å improvisere er grunnleggende for en breaker.

En snowboarder kan planlegge runnet sitt i halfpipen til punkt og prikke. En turner kan gjøre det samme med sitt frittståendeprogram.

En breaker kan ikke planlegge, i hvert fall ikke på samme måte. Det er vanskelig å spikre en dans når du ikke vet hvilken musikk du skal danse til.

Daniel har et tresifra antall triks/sekvenser på repertoaret. Jo større triksbanken din er, jo flere variasjoner, innganger og utganger du har lett tilgjengelig i muskelminnet, jo større sjanse har du for å treffe på musikken.

Daniel snakker mye om det, å treffe på musikken. Forskjellen på å lande et vanskelig triks og å lande et vanskelig triks på takta er stor. Det er tross alt en dans.

Én ting er å treffe på musikken når du danser til en sang du har hørt før, det kan være vanskelig nok når sekvensene er lange og krevende. Tyngdekrafta tar ikke hensyn til takta uansett.

Noe ganske annet er å treffe på musikk du aldri har hørt før. Det krever musikalitet, repertoar og evne til å improvisere.

VEIEN TILBAKE TIL EN HØYERE TOPP

I 2021 kunne Daniel, etter to år sånn halvveis på sidelinja, endelig trene for fullt igjen.

De neste par åra gikk det meste riktig vei. Først ble han nummer 15 i VM, kort tid etter comebacket.

Så, året etter, ble han kåra til årets danser i Norge av Norges Danseforbund. Ikke bare breaker, danser.

Han ble nummer tolv i VM og nummer fire i EM. Ved utgangen av året var han rangert som nummer åtte i verden.

Nåløyet for å komme til OL er trangt i de fleste idretter, litt av poenget er at OL skal henge høyt. I breaking er nåløyet ekstreeeeemt trangt.

16 menn får breake i OL. Seks av plassene går til vinnerne av ulike mesterskap.

De resterende ti plassene går til de ti som gjør det best sammenlagt i konkurransene i Shanghai og Budapest.

Og for å få være med i Shanghai og Budapest, må du være rangert som en av de førti beste i verden.

I februar 2023 landa Daniel feil under ei treningsøkt. Han kjente med én gang at noe var galt, noe i tommelen røyk.

Daniel var nok en gang henvist til rekonvalesenstrening, denne gangen bare i noen måneder, men det var likevel nok til å rase ned fra 8. til 22. plass på verdensrankingen.

Daniel er nemlig ikke den eneste som har lyst til å breake i OL, og heller ikke den eneste som har tatt tak i treninga si.

Da det ble offentliggjort at breaking skulle stå på OL-programmet, skjedde det noe med nivået i toppen. De beste ble enda bedre.

Ikke så rart – OL-status utløser medieinteresse, noe som igjen gjør det lettere å få sponsorkroner. Eller sponsordollar eller sponsorwon.

Det blir rett og slett lettere å leve av å breake. For noen, da.

– Nivået bare skøyt i været. Kvaliteten på den gjengen som til slutt kvalifiserer seg til OL kommer til å være helt enorm.

SPORT ELLER KUNSTFORM?

Daniel er glad for at breaking skal bli OL-gren. Det har gitt ham, og flere som ham, noe å strekke seg etter. En grunn til å bli enda bedre. Penger til å bli enda bedre. I tillegg tror han det vil hjelpe på rekrutteringa.

Da snowboard ble OL-gren for 25 år siden skjedde det samme. De beste ble bedre, rekrutteringa økte.

Men alle var ikke like fornøyde. Terje Håkonsen, den fortsatt høyst levende legenden, sto i spissen for protestene.

Han syntes ikke IOC burde ha noe med snowboard å gjøre. Var redd for at de kommersielle kreftene kom til å utvanne det som var med på å gjøre snowboard til snowboard. Noe mer enn bare en sport.

Det finnes likhetstrekk mellom breaking og snowboard. De identifiserer seg ikke som vanlige idretter, de er noe mer enn bare selve aktiviteten.

Begge har innslag av noe frihetssøkende, noe antiautoritært, noe opprørsk. Begge har sterke bånd til motkulturelle strømninger, breaking kanskje enda mer enn snowboard.

Er motstanden mot OL like sterk i breakemiljøet som den var i snowboardmiljøet? Er Pay 2, som nok har like mye tyngde i breakemiljøet som det Terje Håkonsen har og hadde i snowboardmiljøet, også innbitt motstander?

– Jeg har samme holdning til OL som jeg hadde til Dansefeber. OK, det her kommer til å skje, hvordan kan vi gjøre det beste ut av det.

Pay 2 er pragmatiker. Men han legger ikke skjul på at han har en og annen motforestilling.

– Hvorfor vil IOC ha breaking inn i OL? De vil nå ungt, få med de urbane kulturene, det er ikke så mange som er interessert i kulestøt lenger. Og de må nå budsjettene sine, de må tjene mer og mer hvert eneste OL.

– Men hva har OL-inkluderinga å si for breaking som sport?

– Der må jeg faktisk arrestere deg, breaking er ikke en sport.

– Greit, men er det ikke nesten per definisjon en sport nå som det er en OL-gren?

– IOC kan ikke bestemme at breaking er en sport.

– Men de kan kanskje bestemme at breaking i OL er en sport?

– Ja, men breaking generelt er ikke en sport. Det er kanskje der problemet ligger.

Pay 2 ser fordeler også. Muligheten til å sette fokus på breaking, rekruttere flere. Det faktum at aktive breakere har dette målet å strekke seg etter.

– Det er helt rått, det setter jeg veldig pris på. Så sånn totalt sett er jeg hverken for eller imot. Jeg er litt for og litt mot.

KULTURELT ARRANGEMENT > OL?

Ohio: Daniel står utenfor klubben, han trekker frisk luft før finalen.

Frisk luft som plutselig blir blanda ut med røyk fra jointen til en av breakerne fra Texas, han som kanskje har utmerka seg som den beste på finalemotstanderlaget.

Daniel flytter seg, han tar ikke sjansen på passiv weedrøyking.

Texaneren gjør ikke noe ulovlig, det er tett mellom cannabisutsalgene i byen, men det er jo unektelig en aktivitet man i større grad kanskje forbinder med kulturelle arrangementer enn med idrettsarrangementer.

Og det er akkurat det Daniel omtaler konkurransen han nå står midt oppi som – et kulturelt arrangement.

For en utenforstående er det ganske lett å se hva som frister med dette formatet.

Det er lavskuldra og uhøytidelig. Smilende. Arrangert av ildsjeler uten økonomisk gevinst som hovedmotivasjon. De gjør det fordi det er dette her de liker å holde på med.

Idrettens iboende, og ofte nødvendige, formaliteter slipper heller ikke inn her. Reglene er uskrevne, forma av femti år med kultur.

For regler finnes så absolutt. Breaking/Hip-Hop er ikke det eneste eksempelet på en subkultur der utprega frihetssøkende og antiautoritære individer er overrepresentert, men som likevel bruker det som kan virke som uforholdsmessig mye tid på å diskutere hva som er lov og ikke, hva som er ekte og ikke.

Sanksjonene kan være effektive og direkte.

Hvite folk har ikke lov til å bruke do-rag, kunne konkurransens konferansier opplyse om før det hele starta, et av svært få forbud han tok seg tid til å nevne.

– Bryter du den regelen tipper jeg det kjapt kommer noen å plukker den av hodet ditt, sier Daniel.

Han forteller at det er på disse arrangementene han breaker aller best. Her har det ikke så mye å si om han taper, her kan han prøve hva som helst.

Her står ikke alt han har jobba for i de fire siste åra på spill.

– Det å være med her, å få teste ut nye ting i en konkurranse det ikke er krise å ikke vinne, gir meg mer enn to uker trening hjemme.

For dette handler om det kunstneriske, ikke det fysiske.

– Og det er også ferskvare. Ved å dra hit så tett opp mot OL-kvaliken holder jeg meg fresh.

– Men er det sånn at den beste breakinga alltid finner sted på kulturelle arrangementer?

– La meg si det sånn, da: Innad i breakemiljøet går breakevideoklipp jevnlig viralt i sosiale medier. Jeg har fortsatt til gode å se et klipp fra et OL-event gå viralt.

Sier Daniel, før han går inn og vinner finalen sammen med crewet sitt.

Daniel, Jimmy, Jimmy og Huyn feirer seieren på indisk restaurant. Middagen betales med premiepengene de fikk utbetalt via god gammeldags konvolutt.

Jimmy forklarer hvordan det er å være på lag med Daniel:

– Du vet at han kommer til å gjøre nytt og vanskelig hver eneste runde. Han kan bare fortsette og fortsette uten å repetere seg selv. Det er forskjellen på toppbreakere og elitebreakere.

Gutta er glade, og letta. De kjente nok på favorittstempelet, på tross at man aldri har helt oversikt over hvem som dukker opp på denne typen konkurranser. Og finalemotstanderne fra Texas hadde publikum i ryggen.

Daniel er superfornøyd med dagen.

– Jeg fikk til det jeg prøvde på. Fikk roa ned litt, testa ut nye triks. Jeg falt mye, men maskerte det greit. Og så kosa jeg meg.

WATERLOO, UNGARN

Budapest, avgjørende OL-kvalik, juni 2024:

– Are you guys ready to see a Hip-Hop celebration?

Det er dagens konferansier som spør, på insisterende entusiastisk vis.

Publikum, som virker tilsvarende lite entusiastiske, svarer knapt. Men Hip-Hop celebration skal de få, enten de vil eller ikke.

De ni dommerne, pluss et par teknisk ansvarlige, går ut på gulvet å begynner å breake.

Du trenger ikke å ha vært en hest for å bli en god jockey, sa fotballtrener Tom Nordlie en gang da han ble konfrontert med egen manglende fotballkarriere.

Her, på scenen i Budapest, er det mange jockeyer som har lyst til å vise at også de var hester på et tidspunkt.

Daniel, på sin side, har lyst til å kvalifisere seg til OL.

Kvalifiseringsrunden i Shanghai gjorde nåløyet enda trangere enn det var fra før. Daniel ble nummer 29 av 40, og for å bli topp ti sammenlagt og dermed sikre Paris-billett, må han nok komme blant de tre beste her i Budapest.

Ikke umulig, men vanskelig nok til at han føler han har alt å vinne, og dermed kan breake med lave skuldre. Improvisere, dra dit musikken tar ham.

Det starter lovende, han blir nummer 10 i den innledende runden.

I første utslagsrunde møter han Sunni fra Storbritannia. Sunni var en av verdens desidert beste breakere, har hatt en liten downperiode, men er nå på vei opp igjen.

Bak Sunni sitter det en svær gjeng og heier – Red Bull BC One All Stars. Bak Daniel sitter Nito.

Daniel gjør en meget god førsterunde.

Han reiste seg litt nølende etter den siste power moven, ellers var det ingenting å utsette på noe som helst, lyder dommen fra Nito.

Sunni starter runden sin med å gå rett opp i trynet på Daniel. Briten er aggressiv i stilen, nesten fiendtlig. Han bommer på noen landinger, faller ut av en freeze, men får kontinuerlig voldsom jubel fra crewkameratene sine.

Daniel var best i første runde. Nito mener det bør være åpenbart.

Denne runden tok jeg, tenker Daniel.

I andre runde virker Daniel noe mer nølende. Han gjør et par feil, det er en landing som ikke sitter som den skal, og et triks som ikke får noen effekt siden det utføres på vei bort fra Sunni i stedet for på vei mot ham.

Sunni gjør færre feil i runde to, men beholder aggressiviteten. Daniel holder opp én-to-tre-fire-fem fingre og peker på hodet sitt. Han mener at Sunni repeterer triks, og vil sikre seg at også dommerne merker seg dette.

Det kan virke som om den noe uvennskapelige stemninga de to imellom ikke bare er skuespill.

Nå er det opp til dommerne. Sekundene før tallene kommer opp på TV-skjermen er lange.

Det blir 1–1 i runder, tenker Daniel. Spørsmålet er hvem som vant sin runde klarest.

2–0 til Sunni. 8–1 i første runde, 8–1 i andre runde.

Daniel skal ikke til OL.

FRI

Oslo, juni 2024

Det er ei uke siden fire års knallhard satsing mot OL ble avslutta, brått og prematurt, i Budapest.

Er det en Daniel i dyp eksistensiell krise som sitter på verandaen sin, en slagen mann som oser knuste drømmer og forspilte sjanser?

Så absolutt ikke. Daniel er blid og fornøyd. Han har hatt ei god treningsuke, trent på det han har hatt lyst til, uten noen tydelig overordna plan.

Han har sett gjennom battelen mot Sunni noen ganger, og skjønner ikke helt hvorfor resultatet ble som det ble. Dommerne må ha sett noe jeg ikke så, har han tenkt.

Men han er ikke bitter.

– Det er rett og slett litt deilig å være ferdig med hele greia.

Daniel har kjent på presset. Du kommer garantert til OL, har folk sagt. Du er jo sjukt god.

Ja, Daniel er sjukt god. Men det er det mange andre som er også. Det er mange flere som er sjukt gode enn det er breakere som får delta i OL.

Uka før Budapest var han i Spania og deltok på nok et kulturelt arrangement. Nok en crewbattle. Nok en seier. Men det var ikke noe gøy. I timene før konkurransen fikk de negative tankene overtaket.

Jeg er ikke god nok. Jeg hører ikke hjemme her.

Han var god nok, og han hørte hjemme der, helt åpenbart. Han vant jo. Men akkumulert stress kan lokke frem irrasjonalitet og sjøltillitssvikt. Selv ikke toppidrettsutøvere er immune mot den mekanismen.

Men nå er han ferdig med OL-stresset. For godt Neste OL er i Los Angeles i 2028. Da kommer Daniel til å være 34 år, og selv om han fortsatt kan være breaker på toppnivå på det tidspunktet kommer det ikke til å bli noe OL på ham.

Noen måneder før det ble klart at Daniel ikke kvalifiserte seg til OL i Paris ble det nemlig offentliggjort at breaking ikke kvalifiserte seg til OL i LA. Breakingas hjemland prioriterte å ta inn lacrosse, cricket, squash og flagg-fotball – en snillere variant av amerikansk fotball.

– Det her har vært den kuleste reisen, og OL-satsinga har gjort meg til en mye bedre breaker. Da det her kjøret starta var ikke Norge engang på breakeverdenskartet, det er vi nå.

Daniel er tilfreds med tingenes tilstand, og det er åpenbart ikke noe han bare sier.

– Nå skal jeg fortsette med det jeg digger aller mest – å kose meg med å breake. Jeg har hatt det sinnssykt gøy på trening den siste uka, jeg har følt meg så fri.

Men hva så med breaking som – ja la oss bare kalle det aktivitet da, den må vel alle være med på – når den kortliva statusen som OL-gren snart er over?

Hva betyr en sånn kjapp visitt inn i det gode/dårlige selskap på sikt?

Akkurat det gjenstår å se.