Barsel 1
Foto: Mari Svenning

Barselreisen

Barseltiden i Norge har endret seg betydelig de siste tjue årene, men har sykehusendringene gått for fort? Mødre og helsepersonell mener vi har mistet det sosiale fellesskapet på veien.

På vei opp den hvite korridoren høres svake barneskrik fra begge sider. En ung mann med skjegg iført joggebukse tusler inn på kjøkkenet, i sokkelesten. Håret står rett til værs. Han forsyner seg med to brødskiver med jordbærsyltetøy, legger de på et serveringsbrett og lister seg stille tilbake på rommet, tvers over gangen.

Lenger ned i korridoren står Elsa Haltvik (69) med tre dager gamle Johannes i armene. Han skal veies en siste gang før han reiser hjem til sitt nye hjem, en to timers kjøretur fra St. Olavs Hospital i Trondheim. Johannes aner lite om at han nå har blitt gårdsgutt på Agdenes.

– 3285 gram ja, det er ikke verst, sier Elsa og løfter en gråtende, naken guttebaby tilbake til den varme dyna.

Barsel 5

– Annethvert døgn nettoveier vi barna. Vi må passe på for å se hvor mye de går ned, sier Elsa.

Foto: Mari Svenning

Hun triller vogna forsiktig tilbake til rommet, hvor moren Silje sitter på sengekanten og hiver innpå brødskiven som pappaen Pål Erik nettopp kom inn med.

Nå skal de pakke sammen klær og bleier, blomster og gaver, for i dag er planen å reise hjem.

– Johannes har hatt en infeksjon og derfor har vi også fått være her lengre enn normalt. Det har vært veldig godt, men nå gleder vi oss til å komme hjem, sier Silje.

Men det er ikke helt bestemt at den lille familien får reise hjem enda. Først må Johannes ta ny blodsukkermåling.

Elsa tar på seg jobben og da er gutten i alle fall i erfarne hender.

BarselElsa

– Vi har mer observasjoner nå og barna skal følges opp på en litt annen måte. Alt skal dokumenteres, sier Elsa. Hun forteller at foreldrene suger til seg informasjonen hun kommer med. – Det er dyrebar info for mange, spesielt for dem som kanskje ikke har familie eller noen de kan rådføre seg med i området.

Foto: Mari Svenning

Store endringer

Elsa Haltvik har tatt seg av hundrevis, kanskje tusenvis, av små barn siden hun var ferdig utdannet spedbarn- og barnepleier i 1969. Siden har hun jobbet i yrket, med unntak av noen år som hjemmeværende småbarnsmor.

Men det har skjedd drastiske endringer i løpet av hennes lange karriere.

– Den største forskjellen er at alle mødrene har enerom. Også får de trening i å forholde seg til barna fra starten av, sier Elsa.

I tillegg nevner hun ord som effektivisering, skjemaer, Facebook-likes og ikke minst: fulle avdelinger.

– Mange hadde nok ønsket å bli værende på sykehuset lenger enn de får i dag, sier Elsa.

Barsel 2

Signe Lise Hjelen, Elsa Haltvik og Ingebjørg Lache.

Foto: Mari Svenning

St. Olavs Hospital i Trondheim har et av landets største fødeavdelinger. Rundt fire tusen barn kommer til verden her hvert eneste år. Elsa og kollegaene Signe Lise Hjellen og jordmor Ingebjørg Laache, har jobbet på avdelingen i mange år og sett forandringene på nært hold.

– Det vi spedbarnssykepleierne tidligere brukte en uke på, skal vi nå videreformidle på 48 timer, så det blir veldig intenst. Frem til år 2006 måtte alle fødende bo på fellesrom. Det var veldig praktisk, for hvis en av damene lurte på noe, ga vi informasjonen til alle på rommet. Ofte var det ting de andre kanskje ikke visste at de lurte på en gang, men slik er det ikke i dag, sier Signe Lise og trekker på smilebåndet.

Kollegaene har alle seinvakt i dag, men på ulike avdelinger. Ingebjørg er jordmor, mens Signe Lise og Elsa bistår under fødsel, og tar seg av barna etterpå.

– Jeg tror mange foreldre reiser hjem med en del spørsmål, fordi vi er mye travlere og har mindre tid til pasientene. I tillegg er damene som ligger her mindre sosiale, og får ikke den samme dialogen med andre mødre, som tidligere. De ligger på enerom, og er selvfølgelig opptatt med seg selv og den nye familien sin, sier Elsa.

– Også finner de svarene på nettet nå vet du, eller på Facebook, skyter Signe Lise inn og hopper opp på ei sykeseng. – Der finner de også ting de overhodet ikke har bruk for, fortsetter hun.

Det er ikke vanskelig å få disse damene i prat. De forteller engasjert, mest om hvor mye positivt som har skjedd på disse årene. Om ny kunnskap, videreutdanning, ultramoderne flott utstyr, mer nærhet mellom foreldre og barn- og en ting er de alle enige i:

– Vi vil ikke tilbake til fellesrom.

Likevel har det skjedd noe på avdelingene.

– Vi har mista noe på veien, og det er det flotte kvinne til kvinnefellesskapet som var, sier Elsa.

De nikker seg imellom.

Damene på stiftelsen

17. Mars 1976. Utenfor vinduet på E.C Dahls fødestiftelse i Trondheim faller snøen tett i tett, men Kari er opptatt av helt andre ting. På klokken som henger over inngangsdøren står det 02.30 når den første gråten høres. Like etterpå får hun endelig den lille jenta si i armene, for aller første gang. Det runde hodet har lyse hårtuster og Kari gir henne navnet Ann Kjersti.

Mor og datter trilles inn på et lite kvadratisk rom, med fire senger. I hjørnet ned til venstre hilser hun på Ingeborg og sønnen Eirik. De har allerede vært her i en god uke. En sykepleier kommer inn og tar med seg de små ut av rommet. Det er midt på natten, og mødrene må hvile.

Etter noen timer trilles også Anita og Ruth inn på rommet. De har født med en times mellomrom på denne onsdags morgenen. Lille Steinar og Marianne har også blitt nye norske statsborgere og fått fiskene som stjernetegn.

– Det var sånn vi møttes, sier Kari. Siden har vi bare gått under navnet «stiftelsen-damene».

Barna 1976

Stiftelsen-barna i 1976, kun noen måneder gamle. Fra venstre: Ann Kjersti, Eirik, Marianne og Steinar.

Foto: Privat

Husmorferie

I dag er det ganske nøyaktig 41 år siden de møttes for aller første gang. De delte bekymring, glede og sorg i en hel uke da de tilfeldigvis endte opp på samme rom som nybakte mødre, på E.C Dahls fødeklinikk i Trondheim.

– Vi fant tonen ganske fort og vi var jo sammen på rommet nesten hele tiden. Jeg husker at vi trimmet og gjorde øvelser, sier Kari.

– Ja, det var du som fant på det Kari, nikker Ingeborg ivrig.

Men de nyfødte barna så de sjelden. Det var kun til faste tider, og når de skulle ammes. Ellers var det sykepleierne og jordmødrene som tok seg av de nyfødte.

– På den tiden var det slik at kvinner som ville reise hjem før det var gått fem dager, måtte skrive ut seg selv på eget ansvar. Tenk så merkelig. I dag ligger jo damene et døgn eller to. Det var jo skikkelig avslapping til oss vet du. Husmorferie, ler de.

Barselgruppa fra EC Dahls stiftelse

Kari, Ingeborg og Anita ser på gamle bilder fra år med minner. De konstaterer at hårsveisen og stilen har forandret seg i løpet av 41 år. Ruth har var ikke til stede da bildet ble tatt.

Foto: Mari Svenning

Brevet til Kjos

Kari skjenker i kaffe og insisterer på at alle må forsyne seg med vaffel. Syltetøyet er forresten hjemmelaget, kan hun fortelle. Spisebordet i Jonsvannsveien er pent dekket til kaffebesøk.

– Det var i stua her vi startet møtene våre. Det var ikke så lenge etter at vi reiste hjem fra stiftelsen faktisk. Alle tok med de nyfødte og siden har vi møttes jevnlig, både med og uten barn, sier Kari.

– Også har vi vært på ferieturer. Vi ordna oss en sparekonto og satte av penger hver gang vi møttes. Det har blitt turer til Paris, Stockholm, Praha, og ikke minst Italia, sier Anita. Det var Ruth som ordna den turen.

– Vi ble påspandert av et ukeblad, fniser damene.

Det har nemlig visst seg å være lønnsomt å ha en «venninne-historie» som damene på stiftelsen har. Et ukeblad spanderte ferieturen til Toscana for noen år tilbake, med eget hus og basseng. NSB har dekt togbilletter til Røros.

Det er mange som har latt seg sjarmere av damenes tette bånd.

– Jeg har jo sendt brev til Bjørn Kjos i Norwegian også vet du, da vi hadde 30-års jubileum. Men jeg fikk aldri noe svar. Jeg vurderer faktisk å sende et nytt brev. Vi har jo fortjent en flytur, synes du ikke?, sier Kari og slår seg på låret mens latteren triller.

Barselgruppe

Kari Langbakk, Ruth Røkke, Anita Hovin og Ingeborg Karlsen under et av månedstreffene i Karis stue i 1987.

Foto: Privat

– Tenk så godt vi hadde det

Nå har de alle blitt bestemødre og har selv besøkt døtre og svigerdøtre etter fødsel.

– Det er en voldsom forandring. Jeg vet jo at de har barselgrupper i dag også, men det blir ikke helt det samme. Også er det jo nesten sånn at damene bare skal føde på sykehuset også skynde seg hjem. Man må jo føle seg veldig utrygg, sier Anita.

Flere sykehus planlegger å bygge ned barselkapasiteten på sykehusene og innfører såkalt ambulant fødsel hvor kvinnen skrives ut etter få timer. Tanken er at jordmødre skal komme på hyppigere hjemmebesøk.

Stiftelsen-damene er svært skeptisk til denne metoden.

– Det er helt tragisk. Det er jo tryggere å være på et sykehus, for det er noe med å ha fagpersoner rundt deg de første dagene, sier Kari.

– Tenk så godt vi hadde det, damer. Når vi rådførte oss med hverandre. Og alle spørsmålene vi hadde etterpå, spesielt som førstegangsfødende. Men det hadde blitt veldig tett på det lille rommet om kjemien ikke stemte, det må jeg bare si, ler Ingeborg.

Mange spørsmål

Oppholdet på barselavdelingen er gradvis blitt redusert fra fem–seks til cirka to dager de siste årene. Helsetilsynet påpeker at det oppstår en kritisk periode fra kvinnene forlater sykehuset og frem til de etablerer kontakt med helsestasjonen.

Mari Myrenget fra Malvik hadde sitt første barselmøte for tre måneder siden. Ganske nøyaktig en måned etter at sønnen ble født.

– Vi var en gruppe på rundt syv, men vi er ikke så mange som er aktive lenger, sier Myrenget.

Hun ble sendt hjem fra sykehuset kort tid etter fødsel, med hodet fullt av spørsmål.

– Som førstegangsfødende fikk jeg også litt for mye fritid på enerommet. Jeg merka at alt var veldig travelt og stressende på sykehuset. Vi slet veldig med ammingen, og jeg ante ikke at jeg gjorde ting feil. Hadde jeg blitt «overvåket» litt mer, hadde de kanskje sett at jeg ikke fikk til alt slik jeg skulle, sier Myrenget.

Som nybakt mor hadde hun også et sterkt behov for å møte flere damer i samme situasjon, men det sosiale fellesskapet fikk hun først etter flere uker, og med egen innsats. I dag, fire måneder senere, finner hun rådene gjennom ulike Facebook-grupper.

Bæregjengen

Mari Myrenget (t.h) får gode tips og råd av sine "bære-venninner" Anette Maria Thaulow og Maria Bondhus Skjetne. Damene møttes gjennom en Facebook-grupper i Trondheim, og nå har de dannet en slags barselgruppe på egen hånd.

Foto: Mari Svenning

Veien videre

Anne Sigstad er leder i Ammehjelpen, en frivillig organisasjon som gir gratis rådgivning om amming. Hun er daglig i kontakt med fortvilte mødre som trenger rådgiving, og ikke bare rundt det som gjelder amming.

Anne Sigstad

Daglig leder i Ammehjelpen, Anne Sigstad er enig med barnepleierne på St.Olavs hospital. - Vi får mange telefoner fra bekymrede foreldre som har mange spørsmål.

Foto: Ammehjelpen

– Det er et sug etter å være i et kvinnefellesskap der ute. Vi lagde ei Facebook-grupper i fjor sommer, som nå har over 10 000 medlemmer. Det viser hvor stor etterspørselen er, sier Sigstad.

Hun stiller spørsmål rundt om sykehusendringene har skjedd for fort.

– Det er ganske ille når de som fortsatt ligger på barselavdelinger på sykehuset er nødt til å ringe Ammehjelpen, fordi de ikke får nok hjelp på sykehuset. De som jobber der gjør selvfølgelig alt de kan, men mødrene blir jo sendt hjem før melken har rukket å komme, i enkelte tilfeller. Da vet man heller ikke hva man skal spørre om, før man er hjemme, sier Sigstad.

Hun tror løsningen kunne vært at kvinner fikk tilbud om lengre opphold på barselavdelinger, noe som strider mot planen om at barseltiden skal flyttes ut til kommunen.

– Barselomsorgen er virkelig endret og jeg synes det er stusslig å se at damene ikke får mer stell og omsorg den første tiden. Man burde jo premieres for å få unger, sier Sigstad.

Barsel 7

– Det er fint å jobbe her, men det er også travelt. Jeg fyller 70 år snart, og jeg kan ikke være her i all evighet, men jeg trives i jobben min, sier Elsa Haltvik.

Foto: Mari Svenning

Reisen hjem

På St. Olavs Hospital har Johannes fått svar på alle prøvene. Gutten er hundre prosent frisk og klar for hjemreise. Silje og Pål Erik gleder seg til å vise frem sønnen til venner og familie, men det er også en helt ny situasjon for begge. Hva gjør de om han ikke vil sove? Om han slutter å suge på puppen? Hva hvis han går ned i vekt?

Elsa deler all informasjonen hun har opparbeidet gjennom et langt liv som spedbarn- og barselpleier, og ikke minst som mamma. Hun gir et siste råd på veien.

– Mange tror at de finner alt på nettet, men så er det nok de som trenger hjelp til å sortere alt som står også. Husk at ungen ikke har lest boka, eller det som står på nettet, så de vet ikke hvordan de skal oppføre seg, sier Elsa.

Silje er glad for at de har fått være på sykehuset i flere døgn. Nå føler hun seg trygg på å reise hjem, men hun kjenner ingen andre mødre i nabolaget. Heldigvis har de familien i nærheten.

– Det er visst helsesøster som setter i gang en barselgruppe, om det er mange nok mødre på Agdenes da. Jeg har ikke snakket med dem enda, så det vet jeg ikke helt, men jeg håper jo det, sier Silje.

Barsel 8

Nybakte foreldre: De ansatte på St. Olavs Hospital synes en av de mest positive endringene er at partneren har blitt en aktiv part fra starten av på sykehuset. Begge får trening i å forholde seg til barna fra starten av. Pål Erik Meland Tangvik gleder seg til å reise hjem med samboeren Silje Digre. – Det er jo en sjokk å plutselig ha fått en unge, så jeg er glad for at vi har fått være her noen dager med både bade-, stelle- og ammeundervisning, sier Silje.

Foto: Mari Svenning
Barsel 3

Tre dager gamle Johannes har fått fine svar på alle prøvene og er klar for å reise hjem til gården på Agdenes for aller første gang.

Foto: Mari Svenning