Storesøster med nyfødt lillebror i armene
Foto: privat

Grenseløs søskenkjærlighet

Da Merete Almås (41) fikk en lillebror som tiåring, visste hun ikke at hun som voksen skulle ønske at han døde for å få fred til å leve sitt eget liv.

Våren 2015: Merete står utenfor leiligheten til lillebroren og kaster småstein på ruta. Hun har ringt utallige ganger, men han tar ikke telefonen. Sammen med en kollega har hun kjørt fra jobben som ruskoordinator bort til der broren bor.

Hvitt trehus i Evje.

Våren 2015: Det er utenfor dette huset Merete står og kaster småstein på ruta.

Foto: Merete Almås

Merete tror han har tatt en overdose, det gjør også kollegaen hennes som ikke vil at Merete skal være alene når hun finner han.

Broren skal snart reise fra hjemplassen Evje i Setesdal til rusbehandling etter femten år som narkoman. De to som står utenfor det hvite huset er redd han har gjort som mange i samme situasjon før; ta en overdose på sine siste dager med tilgang til dop.

Nå kaster Merete småstein på vinduet, banker på døren, roper og skriker, men ingen åpner.

Dette skal bli siste gang hun trenger være redd for om lillebroren lever eller ei.

Merete Almås på kaia i Kristiansand

Merete Almås.

Foto: Anne Torhild Nilsen / NRK

Deilig å hjelpe

Første gang Merete trodde broren skulle dø var i 2004. Han lå han rett ut på sofaen hjemme hos henne og hostet.

Broren var 17 år og hadde flyttet ni mil unna barndomshjemmet til Arendal for å gå på videregående skole. Han hadde allerede ruset seg i flere år, og den siste tiden hadde han bodd rundt omkring hos venner. Merete og familien visste ikke hvor han var, eller hvordan han hadde det.

Men så ringte han til Merete. Han var syk og spurte om han kunne få bo hos henne noen dager. Hun svarte ja, siden han lovet ikke å ruse seg i huset hennes, hun hadde tross alt to små barn.

Han orket ikke noe annet enn å ligge på sofaen. Merete var sjokkert over hvor syk han så ut, og hvor tynn han var. Hun laget tomatsuppe, men han fikk bare i seg to skjeer før han sovnet igjen. Merete lurte på om han kom til å dø, eller om han ville klare seg.

Til tross for at broren hadde lovet ikke å ruse seg mens han bodde hos henne, gikk det ikke lang tid før Merete fant brukerutstyr på badet. Ved å la han bo der, prioriterte hun broren foran sine egne barn, – tenk hvis de hadde fått tak i utstyret hans. Likevel føltes det bra å ha han der.

Merete Almås med datteren i fanget i 1999.

1999: Merete Almås i starten av tjueårene som fersk mor. Et par år etter dette bildet ble tatt, begynte broren å ruse seg.

Foto: privat

Det var ikke bare Merete som synes det var deilig å kunne hjelpe og redde broren. Også foreldrene og søsteren gjorde alt de kunne. Hele familiens fokus var på yngstemann.

Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS) vet at det er mange familier som lever slik over mange år.

– Det er en tilværelse preget av kriser, angst, uro og redsel. Ofte gjør familien alt de kan for å hjelpe, sier generalsekretær i LMS, Kari Sundby.

Etter noen dager på sofaen til Merete ble broren bedre, han klarte seg denne gangen. Men de neste årene ble frykten for at broren skulle dø, noe som preget hverdagen til Merete. Alt handlet om å hjelpe, redde kriser, være i konstant beredskap.

Noen måneder senere ringte telefonen igjen.

På redningsoppdrag

Klokken var to om natten og broren var helt hysterisk. Noen var etter han. De hadde pistol og skulle skyte han i kneskålene. Han ville at Merete skulle komme og hente han.

Merete kjørte gjennom nattemørket mens barna og samboeren sov hjemme. Hun skulle på jobb dagen etter, men kjørte ni mil fra Evje til Arendal. Adrenalinet pumpet i kroppen hennes. Merete visste ikke hvem broren var redd for og brydde seg heller ikke. Hun var på oppdrag, hun skulle redde broren sin, og hun var fornøyd.

De verste periodene var nemlig når ingenting skjedde, når alt var stille.

Hvis hun hørte lyden av en ambulanse, ringte hun rundt for å forsikre seg om at det ikke var broren som lå på båren. Samtidig slet hun med hodepine og smerter i nakken og magen. Hun har vært hos legen mange ganger, men uten å få en forklaring på hvorfor hun har vondt. Det gikk mange år før hun skjønte at det handlet om brorens rusmisbruk.

I bilen på vei til Arendal var Merete livredd. Hun så for seg alt mulig, hva som kunne skje hvis det var flere der da hun kom frem. Men hun snakket aldri med noen om følelsene sine, om at hun var helt utslitt av å bekymre seg, av alltid å forvente det verste.

– Vi vet at pårørende har dårligere psykosomatisk helse enn andre. De får angst, muskel og skjelettlidelser, og mange faller ut av arbeidslivet, forklarer Kari Sundby i Landsforbundet mot stoffmisbruk.

LMS mener det er rimelig å anta at så mange som 190.000 mennesker er berørt av en annens rusmisbruk.

Broren til Merete stod og ventet i mørket på avtalt sted da Merete kom frem til Arendal. Han hoppet inn i bilen, og de kjørte hjem til Meretes leilighet i Evje.

Neste morgen leverte hun ungene i barnehagen til vanlig tid og gikk på jobb. Men hun var fornøyd, hun behøvde ikke sitte på jobb og være redd for å få en telefon fra politiet om at han var død, slik hun var vant til å gjøre. Nå visste hun hvor broren var, og at han var trygg.

Slik gikk måneder og år med små og store kriser som Merete måtte fikse. Bekymringen for broren hadde dominert livet hennes i mange år da det skjedde noe som traff Merete rett i magen.

Usynlige pårørende

En politimann fra Kristiansand var på Meretes jobb for å holde et foredrag om hvordan politiet arbeidet med rusavhengige der.

Mannen sa noe som gjorde at hun for første gang følte seg sett og anerkjent som en pårørende. Han unte ikke sin verste fiende å ha en rusavhengig i familien.

– Jeg følte at jeg hadde rett til å ha det så ille som det kjentes. Alle spør hvordan det går med den rusavhengige, men så blir vi som er rundt gjerne glemt. Spesielt vi som er søsken.

Det at familien, de pårørende, ble nevnt, gjorde at Merete følte at hun også var verdt noe. At brorens rusmisbruk ikke bare handlet om broren, men også de som er glad i han.

Merete Almås og søsteren på besøk hos moren i 2010.

2010: Merete (t.v.) og lillesøsteren. Begge jobber i dag for at pårørende skal få bedre hjelp enn det de selv fikk i årene broren ruset seg.

Foto: privat

Men hun skjønte fortsatt ikke at det var fordi hun var pårørende til en rusmisbruker at hun slet med smerter i nakken, hodet og magen. Hun skjønte ikke at hun trengte hjelp til å håndtere situasjonen sin.

LMS mener pårørende står alt for alene i dag, og at det er for vanskelig å få hjelp i kommunene.

– Det er ingen instanser som ser på familien som en helhet. Jeg ønsker meg en pårørendekoordinator som kan kartlegge problemene og trekke ulike etater sammen for å finne ut hva familien trenger av bistand, sier Kari Sundby, generalsekretær i LMS.

Hun mener pårørende til rusavhengige er forbausende usynlige.

Merete, og resten av familien, klarte ikke annet enn å hjelpe broren når han trengte dem, men all bekymringen og redselen har gjort at Merete fikk tanker som hun skammer seg over.

Ønsket han død

Broren til Merete har bedt henne om å kjøre en omvei. Nok en gang har han har ringt for å bli hentet. Han har gått ut av bilen utenfor et hus. Da hun så på han gjennom ruta, gikk det plutselig opp for henne hva han egentlig holdt på med.

Samtidig som hun i snart femten år har vært redd for at det skulle skje noe med broren, at han skulle dø, har hun også i de verste periodene ønsket at han faktisk døde for å få fred.

Hun har uansett mistet broren til rusen, og det har vært tortur å se på det livet han har levd.

Merete har alltid sagt til seg selv og andre at så lenge det er pust er det håp, men hun har ikke alltid trodd på det selv. Noen ganger har hun gitt opp håpet om at han skal slutte å ruse seg. Det eneste hun kunne gjøre er å hjelpe.

Da hun satt i bilen og så på at broren la en pakke i en postkasse, gikk det opp for henne at det var narkotika han leverte.

– Jeg ble så sint. Jeg kjeftet han ut da han kom inn i bilen igjen. Men det tok kort tid før sinnet la seg, og jeg tenkte at jeg i alle fall visste hvor han var. Man kan altså bli med på å deale dop uten at man bryr seg så mye.

Merete Almås på jobb i 2014.

Merete Almås på jobb i 2014. Mange pårørende faller ut av arbeidslivet, men Merete jobbet selv innen rusfeltet.

Foto: privat

Det tok mange år før Merete innså at all hjelpen bare førte til at broren kunne fortsette å ruse seg, at det hun trodde var hjelp, egentlig var det motsatte.

– Han ble hentet, han ble kjørt, han fikk mat, han fikk et sted å sove. Han fikk alt. Men når jeg ordnet alt rundt, kunne han bruke all sin tid til å få tak i rus, sitte og ruse seg på første klasse. Jeg hjalp ham jo ikke til å få et liv, jeg hjalp han bare til å ruse seg.

Stengte døren

Broren hadde ruset seg i over ti år før Merete skjønte at noe måtte gjøres annerledes, at både hun og resten av familien måtte sette grenser for broren. Merete visste at de måtte gjøre det, men hun ville ikke være den som tok beslutningen i tilfelle han døde. Derfor ba hun faren ringe til Landsforbundet mot stoffmisbruk.

Organisasjonen anbefalte familien å lukke døren for broren.

Men selv om alle visste at de måtte begynne å sette grenser, klarte Merete først å stenge han ute da hun ble skilt. Da forholdet hennes tok slutt, var hun veldig langt nede. Samtidig kom broren fra rusbehandling og hadde begynt å ruse seg igjen. Merete klarte å la være å ta telefonen da han ringte.

– Jeg var så «heldig» at jeg hadde nok med meg selv. Det var starten på at jeg klarte å sette litt grenser for han.

Etter en stund klarte også resten av familien å kutte kontakten.

– Vi sa til ham at den dagen han søkte seg inn i behandling, så ville vi være der. Det visste han.

Broren tok det veldig tungt da familien lukket døren. Han hadde allerede skjøvet vekk de fleste og var mye alene.

Hele familien bodde i Evje, en plass med bare noen tusen innbyggere i Agder, og Merete møtte broren tilfeldig da hun var ute og gikk tur. Hun prøvde å gi han en klem, men han bare gikk fra henne.

– Det var helt forferdelig. Det gjør så vondt at man må nesten oppleve det for å skjønne hvordan det er. Man føler seg veldig stygg. Han hadde ingen andre enn familien sin, og nå hadde han ikke oss heller.

LMS får regelmessig spørsmål om det er «lov» å stenge døren for rusmisbrukeren.

– Dette er et tabubelagt tema som det er vanskelig å snakke om. Ofte har familiene bestemt seg når de ringer oss, men de trenger bekreftelse på at de har gode grunner for å gjøre det, forklarer Sundby.

En dag Merete var hjemme i leiligheten sin vinteren 2015, fikk hun en tekstmelding fra broren.

Han hadde fått plass til langtidsbehandling. Det var vondt å bli avvist av familien, men det hadde hjulpet han til å innse at han måtte gjøre noe for å få orden på livet sitt.

– Vi viser ikke respekt overfor andre mennesker hvis vi ikke krever noe av dem. Når jeg bare fikset og ordnet alt for broren min, forventet jeg ikke noe av ham, og det er egentlig respektløst.

Da hun fikk tekstmeldingen hadde broren ruset seg i nesten femten år. Selv om Merete ble glad da hun leste beskjeden, våget hun nesten ikke tro på at han faktisk skulle dra til behandling. Det var tross alt flere måneder til han skulle reise dit.

Noen dager senere snakket hun med han på telefonen, oppstarten var flyttet frem, noe han ikke hadde sett for seg.

– Nå ryker det, tenkte hun.

Noen uker senere er hun helt sikker på at broren er død.

Våren 2015: Merete roper og skriker utenfor leiligheten til broren. Hun kaster småstein på ruta hans. Hun er helt sikker på at han ligger død der inne.

Hun vet at veldig mange bare skal ha den siste rusen før de skal inn. Hun er redd for at han har tatt for mye.

Men Merete og kollegaen, som ikke vil at Merete skal finne broren død alene, kan ikke gjøre annet enn å kjøre tilbake til jobb.

Merete ser for seg begravelse.

Det er forferdelig å gå og vente på å høre fra han.

Et par timer senere ringer broren. Han har ikke hørt telefonen og har glemt å ringe tilbake.

Tar livet tilbake

I juni pakker broren en koffert med klær og reiser til behandling ved Phoenix Haga i Østfold. Når han er inne til behandling, er det nesten som den sommeren noen år tidligere da han var i fengsel.

Den gangen sa Merete til familien at dette skal bli den beste sommeren noensinne. Verken da eller nå behøver de bekymre seg, eller være i alarmberedskap. Ingen trenger være redd for at noe skal skje med han. Det er friminutt. Fred. Og de får ikke lov til å kontakte han, det er han som skal ringe dem.

Merete begynner å tro på at han skal få et liv igjen. Hun kjenner at hun ikke lenger ønsker at broren skal dø.

Noen måneder senere sitter rundt hundre personer i en gammel gymsal med parkettgulv. Det er familiehelg på Phoenix Haga. Her har de valgt å ha et tilbud til de pårørende fordi de har sett at dette er en gruppe som har fått lite hjelp.

Merete Almås og søsknene står med kaffekopper.

2015: Merete (t.h.) og søsknene på familiehelg ved behandlingstilbudet Phoenix Haga i Østfold. Broren vil ikke vise ansiktet sitt på bilder i denne saken.

Foto: privat

Formålet med familiehelgene er at de som har levd tett på dem som ruser seg, skal få mulighet til å ta tak i eget liv.

– Mange lever under veldig tøffe forhold, man kan nesten sammenligne det med å være i en krigssone. Man er i beredskap 24 timer i døgnet. Mange har blitt så styrt av misbruket at de har tapt eget liv, forklarer direktør Terje Turøy.

Beboerne sitter langs den ene veggen i gymsalen, søsken og tidligere kjærester langs den motsatte. Gruppen med mødre er på den ene kortveggen, fedre langs den andre. Alt det vanskelige blir snakket om i plenum.

– Det er intens jobbing med alt gammelt grums, men det er dette familiearbeidet som gjør at jeg har det bra livet jeg har i dag, forklarer Merete Almås.

Her blir alle følelser satt ord på. Ved Phoenix Haga mener de dette er den beste medisinen for å ta tilbake eget liv.

Det er på en slik familiehelg Merete sier at hun har ønsket broren død. Hun drar derfra med dårlig samvittighet. Siden hun ikke kan ringe til han, går hun og venter på at han skal ta kontakt. Ber om at han må ringe snart.

Hun kjenner seg som en forferdelig søster, – tenk å si noe slikt til broren sin. Men da han endelig ringer, trøster han henne. Han sier det går bra, at hun bare har sagt det mange har tenkt.

– Det er første gang jeg kan huske at han trøster meg, at han stiller opp for meg. Det var en fantastisk følelse. Jeg følte jeg hadde fått en bror.

Familien til Merete Almås i en sofa.

2017: Merete, samboeren hennes og deres tre døtre samlet i sofaen hjemme hos lillebroren. En hverdagslig situasjon hun har drømt om i mange år.

Foto: privat

To år senere sitter Merete i en brun sofa hjemme hos broren. Han er rusfri. Han har fått seg jobb og leilighet. Merete har alltid drømt om å få broren sin tilbake, og nå serverer han småkaker og kaffe.

– En sånn ting var uoppnåelig før. Det viser at det er håp. At det jeg i alle år har sagt er sant; – så lenge det er pust, er det håp.

Stolt storesøster

Merete legger ris på en tallerken.

2018: Merete takker familiearbeidet ved behandlingsinstitusjonen broren ble rusfri ved, for at hun har et godt liv i dag.

Foto: Caroline Almås Nilsen

Småpraten går rund middagsbordet hos familien til Merete hjemme i Evje. I dag er det viktig å vise at hun prioriterer døtrene sine. Selv om smertene i magen, nakken og hodet minner om femten år med bekymring, femten år i beredskap, er hun verken bitter eller sint på broren.

Nå kjemper Merete for at pårørende til rusmisbrukere skal bli sett, at de skal få et tilbud. At de ikke skal utslette seg selv, og at det er lov å ta vare på seg selv. For selv om noen man er glad i har det vondt og vanskelig, har man rett til å ha det bra selv, mener Merete Almås.

Da hun var ti år delte hun ut bilder av lillebroren sin til jentene i klassen. Også i dag er Merete stolt over lillebroren som har greid å bli rusfri, og som aldri har hatt det så godt som nå.

Merete Almås har vært initiativtaker – og bidragsyter – til boka «Det begynner å ligne et liv..» som handler om å være pårørende til rusavhengige. Hun skriver også bloggen kaospilotenmerete om samme tema. Broren hennes vil at denne historien skal fortelles, men ønsker ikke å stå frem med navn og bilde i artikkelen.

Merete Almås med boka hun har vært med å skrive.

Merete er i dag sterkt engasjert i å løfte frem situasjonen til de pårørende, og særlig søsken. Her er hun på et seminar om temaet i slutten av august i år.

Foto: privat