– Vi lever helt som før. Vi bare arbeider og har det gøy, sier Falco Weber fra Tyskland.
Weber er i full gang med å montere en ny vegg på Permalin gård i Lensvik i Trøndelag.
Han er en selverklært norgesvenn og opplevde landet for første gang da han krysset det på langs i 2016. Siden den gang har tyskeren vært nordlysguide utenfor Tromsø, hundekjører i Kirkenes, raftinginstruktør i Oppdal og skiinstruktør i Rjukan.
Nå driver han med såkalt wwoofing, i likhet med de fire andre gjestene på gården. Det er et konsept hvor frivillige kan hjelpe til på økologiske gårder rundt om i verden, i bytte mot kost og losji. Alle wwofferne var allerede i Norge da pandemien ble et faktum, og det var litt tilfeldig at de endte opp akkurat på denne gården.
Nå har de blitt godt kjent og bor sammen som en familie hos gårdseierne Håkon Nilsen og Dominika Bučková. Paret er helt avhengig av hjelpen de får fra de frivillige.
– Det hadde definitivt vært vanskelig å få til alt det vi oppnår for tiden uten dem, sier den unge bonden Håkon Nilsen.
Et eget lite samfunn
Nilsen viser vei inn i et lite bakeri i hovedhusets kjeller. Der står det tre forklekledde wwoofere. Tyske Ana Strotmann, argentineren Matias Casiraghi og Ceora Leclercq fra Frankrike står alle dypt konsentrert med hver sin lille deigklump mellom fingrene.
Deigklumpene skal snart bli til helt spesielle brød, forteller bonden stolt. De har linfrø som hovedingrediens og er laget helt uten korn og mel.
I den isolerte gårdstilværelsen har paret og de frivillige skapt et eget lite samfunn. Her er de mer bekymret for at spor av gluten skal finne veien inn i det allergivennlige bakeriet enn at viruset skal angripe bobla de lever i.
– Når det kommer gjester hit er vi forsiktige med å ikke ha nærkontakt, men som regel er det kun oss. Vi er nesten bare på gården, for det er her vi trives. Så med mindre det plutselig regner korona over oss, tror jeg ikke vi vil bli påvirket, sier Nilsen.
Et lærerikt eventyr
Wwoofing er for mange en alternativ og billig måte å se nye steder på. Men flere besøker også gårder som Permalin med ett konkret mål.
– Det er en del som kommer hit med et ønske om å starte opp din egen gård, sier Dominika Bučková, som synes det er fint at folk kan få inspirasjon, men også se at gårdsdrift kan være krevende.
Slovakiske Bučková kom til Norge for flere år siden. I tillegg til å være bonde og baker har både hun og kjæresten en utdanning i økologi. Denne kunnskapen bruker de til å drive gården så bærekraftig og naturlig som mulig. Det legger de stor vekt på når de lærer opp nye frivillige.
– Vi ønsker å vise hvordan man kan jobbe med naturen og ikke mot den, sier Håkon, som vil skape et variert plante- og dyreliv på gården de nå har eid i halvannet år.
– Dramatisk
De som besøker Permalin og andre wwoofing-gårder kommer som regel fra utlandet. De stengte grensene setter nå kjepper i hjulene for organisasjonen, forteller leder i Wwoof Norge, Vemund Lyngås Jensen.
– For oss er dette dramatisk. Vi har svært mange utenlandske medlemmer som nå melder seg ut, sier Jensen.
Men Wwoof-lederen ser også en positiv effekt av situasjonen. Mangel på utenlandsreiser gjør nemlig at nordmenn omsider melder sin interesse for konseptet.
– Vi ser stor forskjell. Vi vil nok komme til å doble antallet norske medlemskap i år.
Jensen synes det er flott at flere i landet har fått øynene opp for lokal matproduksjon, men han oppfordrer allikevel ingen til å reise langt for å wwoofe helt enda.
– Så lenge man fremdeles frarådes å ta unødvendige fritidsreiser, bør man holde seg der man er. Det beste er å finne en gård i lokalmiljøet hvor man kan helpe til på dagtid og dra hjemover på kvelden.
Ikke et alternativ å reise hjem
Tyske Falko Weber og de andre wwooferne er ikke i tvil. For dem er Permalin Gård det riktige stede å være.
– Jeg er helt sikker på at det er bedre å være i Norge nå. Her er det ikke så mange folk som i Tyskland. Jeg trives veldig godt her.