Johan Bojers roman, Den siste viking har endelig kommet på scenen. Og den suger oss med så det holder, men dessverre ikke før gutta drar til Lofoten etter hvert og scenen virkelig blir et hav av muligheter.
Super scene
Scenen er genial. Den er hav, og landskap, kirke og akebakke, festlokale, små og store rom, med krig og kamp, rørende romantikk og alt på samme gulv og til tider i samme stund.
Et bølgende gulv uten fiksfakserier rommer et vell av skjebner i en dramatisk tid i Rissa og på Lofoten på slutten av 1800 tallet.
Kampen om torsk og skjebner, sårt tiltrengte penger, møringer og trøndere, offer og tap, liv og død, fatale dilemma og kjærligheten.
Tøft. Tøft er det også med et vell av folk på scenen samtidig.
Stillstand i starten.
Men, likevel, noe skurrer i starten. Det går trått. Det er så mye som skal ut. Så mange historier. Så mange godt smidde setninger. De deklameres, de framføres. Vi aner konturene av brutale skjebner langs den karrige norskekysten.
Det er for lite av alt for mye.
Så tar det løs.
Men det går ikke alt for lang tid før det hele tar løs. Vi føler dramatikken og de brutale dragningene. Vi glemmer snevet at tråhet i starten. Nå drar vi virkelig på havet.
Leve koreografien, leve musikken, sangen, dansen, de små snev av mystikk. De riktige detaljene.
Det skjer mye og raskt. Tida fyker. Fortellinga får bunn, skuespillerne er på sitt beste, virkelig. Og vi, er på veg, vi er i dilemmaene, i valgene, i råheten, dramatikken. Vi er alle steder i kjappe vendinger.
På dette nivået er pausen unødvendig, for meg. Herlig, mer, mer.
Slutt i tide
Så er fesket over, Trollfjorslaget, havet og de brutale valgene har krevd sine offer, sine døde, vi er tilbake i Rissa. Ja, tenker jeg. Dette er bra. Dette er supert.
Hallo, stans da, stopp. Men nei.
Romaner har langt bedre plass enn teaterstykker. Det blir fikst, men trått, mot slutten.
Jeg trenger ikke å vite av Kristaver Myran døde og at Lars virkelig ble skolestyrer i 1923, selv om det er gjort på briljant vis i og for seg. Det er hardt å fjerne gode ideer, og i blant er det nødvendig.
Jaja, men ellers. Fine saker. Den siste viking har satt solide sjøben på Trøndelag Teater. Heldigvis.
