Satt et døgn i telefonkø for å komme seg hjem

Turid Buvik og familien pleier vanligvis ikke å reise til utlandet om sommeren, men etter en lang periode med pandemi og uten reising skulle de endelig dra på ferie til Barcelona i Spania.

Så kom SAS-streiken.

Da det ble vanskelig å komme seg hjem til Norge igjen.

– Under et døgn før du skal dra, så kommer det diltende en SMS, og svareren deres sier at vi ikke skal ringe med mindre du har fått et varsel. Det går bare ikke når det er så lange flyturer. Altså, jeg skal liksom ikke fra Bodø til Trondheim, sier Turid Buvik.

24 timer i telefonkø

Da Buvik fikk nyss om at hjemreisen deres stod i fare for å bli kansellert, begynte de å søke rundt etter andre ledige flyturer.

– Vi begynte fredag og satt og fulgte med. Vi hadde til sammen fire telefoner som sjekket om det var ledig andre steder, forteller hun.

Familien har både hund og hester hjemme. Derfor er det ikke enkelt for dem å finne noen som kan komme og se innom, dersom de skulle være der lenger enn planlagt.

Etter en reise på 28 timer og tre dager ekstra ferie, kom heldigvis familien seg hjem til Trøndelag onsdag ettermiddag.

– Det var faktisk jeg selv som fant den returen som gjorde at jeg står her nå, og ikke er hjemme i morgen. Det var fordi jeg satt oppe klokken tre for to netter siden og søkte og sjekket om det var ledig. Det er håpløst å finne plass til tre.

Hun reiser mye gjennom jobben, og har opplevd flere ganger at hun har vært uten bagasje og forsinkede fly. Men hun har aldri opplevd noe liknende.

– Alle tror liksom at du får en deilig dag i Syden. Nei, du kan ikke legge deg på stranda. Det er 40 grader, og du må sitte i telefonen, sier Buvik.

Bagasjekaos på Kastrup

På melkeruta hjemover hadde familien blant annet et mellomstopp på Kastrup i Danmark.

Buvik beskriver et bagasjekaos på flyplassen.

– Det var bare stablet i hauger i hist og pist, ler hun.

Da de ankom Kastrup var det ifølge henne en hel hall, som var delt opp med lettvegger, med bagasje.

– Der stod det masse bagasje som folk gikk og så på om de kjente igjen. Så gikk vi litt videre og da var det store hauger her og der.

Nå er hun glad for at familien endelig kan få dratt hjem, men hun tenker på de som fremdeles sitter strandfast i utlandet.

– Hjelpes meg, jeg synes synd på de som sitter igjen fortsatt.