Tricko og Mira forsvant: Ble funnet etter 100 timers vandring i fjellet

Tricko og Mira hadde vandret mil etter mil i høyfjellet i Trøndelag da letemannskap endelig fant dem.

De bjeffet ikke. Ga kun fra seg lav brumling da eieren deres, Stian Tamlagsrønning, tok av seg scooterhjelmen og åpnet armene sine for dem.

– De skjønte nok at nå – nå får de mat og hvile.

Kort fottur endte med fire døgn lang leteaksjon

Det som skulle vise seg å bli en påske med leting fra tidlig til sent, startet i Nekjådalen i Singsås i Trøndelag onsdag i den stille uke.

Der skulle Stian Tamlagsrønning, tre voksne, fem barn og de to hundene, var på fottur oppe i dalen i hjemkommunen. De skulle ha en liten mat- og kaffepause inne i setra, før de vendte hjem.

Men før kaffekoppene var tømt, oppdaget Tamlagsrønning at hundene ikke var å se. Verken Tricko, en 8 år gammel gordonsetter, eller Mira, en 6 år gammel petit basset griffen vendeen.

Hadde de virkelig stukket av, igjen? For ja, de hårete vennene har også tidligere luftet seg uten eierens samtykke. Tricko har kallenavnet Houdini av en grunn, og Tamlagsrønning låser alltid ytterdøra hjemme.

Da det hadde gått en stund uten at han hadde sett snurten av de to hundene, begynte han å bli bekymret.

Vanvittige leteforhold

Tamlagsrønning er med i Røde Kors. En kollega i hjelpekorpset bestemte seg for å ringe infosentralen, Røde Kors sin påskeberedskap, for å høre om han kunne starte søk etter hundene.

To ekvipasjer fikk dra til fjells, etter at sentralen forsikret om at det ikke ville gå utover beredskapen. Avtalen var at de skulle melde fra når de startet og sluttet søket.

Det er båndtvang for hund frem til slutten av august, og Tamlagsrønning var ikke mindre opptatt av å finne dem av den grunn. Bestemmelsen er til for å verne dyrelivet, blant annet i fjellet.

Timene gikk. Snødrevet ble tettere. Vinden sterkere.

– Det var vanvittige forhold, sier Tamlagsrønning, som understreker at den dype snøen gjorde scooterkjøringen til en kamp.

– Vi søkte i tilstøtende dalføre, inntil vi måtte gi oss på grunn av egen sikkerhet.

Skjærtorsdag, over et døgn etter forsvinningen, dro letemannskapet ut igjen. Også da til ingen nytte.

Langfredag var det på’n igjen. Da fikk Tamlagsrønning og gjengen tips om spor i Budalen, omtrent 12-15 kilometer unna setra hvor hundene hadde forsvunnet.

Endelig spor å gå etter! Men enkelt skulle det ikke bli nå heller. I nattens mørke, klokken 01.30, måtte mannskapet gi seg.

Ble redd da han så værmeldingen

Samme prosedyre fra morgenen påskeaften, også da uten hell. Og da Tamlagsrønning så værmeldingen for første påskedag, skjønte han at de hadde dårlig tid.

Det skulle bli et heftig uvær fra Trøndelag og nordover. Meteorologene sendte ut farevarsel om sterk vind og mye snø flere steder.

– Værmeldingen viste at det ikke gikk an å være ute. Vi hadde bare et lite vindu søndag morgen, forklarer Tamlagsrønning.

De la blant annet ut mat for å lokke hundene til seg. Og plutselig – like før lett snødrev ble til hustrig snøstorm, fikk mannskapet øye på noe brunt som beveget seg midt i alt det hvite.

Holdt sammen

Det var ikke logrende hunder som kom løpende – snarere to våte pelsdotter med trøtte øyne som loffet bort til eieren sin.

– Men det var en ekstrem gjensynsglede, selv om de ikke hadde krefter til å sprudle, sier Tamlagsrønning, som lykkelig kunne surre dem inn i varmt tøy i scooterkjelken.

Turkameratene hadde holdt sammen – på vandring i nesten 100 timer langt oppe i fjellet.

– Det er utrolig at de faktisk har klart å bevege seg helt til Endalen. Det er vanvittig, sier Tamlagsrønning.

Eksakt hvor langt de har gått, vet ingen. Men ut fra avstanden mellom Nekjådalen og Endalen, har eieren beregnet at de trolig har gått rundt 45 kilometer.

– De hadde ikke klart seg ei natt til. Det er jeg helt overbevist om, sier han.