NRK Meny
Normal

- Egentlig burde jeg vært flere hundre år

Tore Strømøy jubilerer med måte. En svært beskjeden trøndersk stabeis som har vunnet seerne, kongeriket og fått mye kjeft. Nå fyller han 50.

Video nsps_upload_2010_2_20_11_55_43_2191.jpg

Send en gratulasjonshilsen til Tore Strømøy nederst i artikkelen.

Under sterkt press

Egentlig er han presset til å avvikle et eller annet selskap i forbindelse med 50 årsdagen 19. februar. Noen har nemlig bedyret at de kommer uansett. Men skulle han invitert alle vennene, måtte han ha leid Nidarøhallen, eller Trondheim spektrum som det heter på fint. Nå blir det et begrenset party.

Tore Strømøy har, som de fleste, et blandet forhold til det å bli 50. Egentlig er det ikke stort verre enn å bli 49, og det var i grunnen fint, men likevel. Han skuer opp på veggene på NRK-kontoret på Tyholt som er fylt til randen med bilder , utmerkelser, brev , sløyfer og permer. En stor mengde permer med opplevelser.

En skytsengel, kanskje?

50 eller 49, han må medgi at de siste dager har medført noe tenking om sjølve livet.

Konklusjonen er på sitt vis oppløftende.

- Noen vil meg vel, er tanken som har satt seg fast.

For ham har for det meste lykkes. Hans TV-serier har seertall de fleste i bransjen bare kan drømme om. Han har blitt kåret som årets TV-navn fire ganger. Men kan bli tenksom av mindre.

Og ikke minst. Kontoret og permene forteller at han har stått bak og vært med på vanvittig mye på fjernsyn. Tore på sporet, Lyden av lørdag, Ja vi elsker, på Loffen med Åge Aleksandersen, Tett på, Go’fot på låven, Håndballjentene våre, Det gjelder livet, Men hva med Stig Jomar, Velkommen hjem, Vasilij for å nevne noe. Alle disse har vunnet publikum, men ikke alle kritikerne og sjefene. Ikke før etterpå muligens.

Se intervju med kappgangtalentet Tore Strømøy 15 år.

Video nsps_upload_2010_2_18_21_49_11_2120.png

Gi alt når du kan

Jubilanten har tenkt at han burde vært flere hundre år egenlig, fordi han allerede kan se tilbake på så usannsynlig mye fint. Og han er en glad og høyt elsket femtiåring uten et eneste tegn på at han vil stanse nå. Han hevder å være like vill i bartene som for tjue år siden. Det er så mange historier han vil fortelle. Og den som formidler med liv og lyst og engasjement vinner, er det som gjelder her på kontoret.

Forløperen til Tore på Sporet gir en pekepinn på hvem Tore Strømøy er. Han leste historien om en skjegget mann som ble funnet i Bymarka i Trondheim etter krigen, en villmann så å si, fordi han ikke visste at krigen var slutt. Det var en russisk krigsfange. Hans høyeste ønske var å reise hjem til Russland.

Det tente Tore. Og han laget tv-programmet, Velkommen hjem Vasilij. Og han fikk kjeft av sine overordnede. Det er ikke slik TV skal lages, var beskjeden. Så kom det seertall ut av en annen verden.

Tore Strømøy

Tore Strømøy har fått mye heder fra mange hold

Foto: Morten Eik

Følelser og folket

Han ser meg inn i øynene og sier de to tingene som er viktig for å få til fjernsyn som setter følelsene i sving. Lag ikke TV for kolleger, men for folket, for seerne, fortell slik de ville ha fortalt det når de viser fram sine fotoalbum, gi det du har, vær med fullt og helt. At du da går mot strømmen, er mindre vesentlig. Det å bety noe for følelsene og hverdagen til folk, er viktigst.

Jo, han medgir at han er sta, veldig. Han stopper ikke sjøl om du tar livet av ham, skal mora på Frøya ha sagt. Han smiler og medgir at det er et poeng, og et av mange paradoks i denne mannens historie.

Han ville bli musiker, det gikk ikke. Han ville bli idrettsmann, og gjorde det virkelig godt i kappgang med flere NM og utsikt til et OL , som dessverre ble boikottet av Norge. Men han skjønte at sport ikke kunne bli livets lodd.

Video nsps_upload_2010_2_18_21_57_3_2121.png

Redd for å snakke

Etter ei tid på Frøya fiskeindustri, et liv preget av tidlig oppstandelse, lange dager og smertelig kulde på fryseriet, fant han ut at det ikke var veien. Hva da? Han var god i norsk og kunne skrive, han var nysgjerrig og likte folk. Artikler til lokalavisen ble en start. Heldigvis fikk han tilbud om vikariat i Adresseavisen, ellers hadde det ikke blitt noe, han var for beskjeden. Han hevder faktisk å være redd for å snakke med folk.

I avis gikk det an å skrive og fotografere slik at folket sa takk. I radio gikk det an å snakke om saker som angikk de der ute. Men det måtte bli TV. Kort fortalt fordi han reagerte på å stå i studio og se folk med sleske smil si ting som hørtes mye mer troverdig ut enn ansiktsutrykket røpte. TV er virkeligere, sannere. Da ser vi alt, både ord og kroppsspråk, i følge Strømøy. Derfor måtte han skrike seg til en TV- jobb. Han hadde ikke fartstid og formalia, men det gikk fint.

Kjærringa mot strømmen

Siden har det gått slag i slag. Han har fått kjeft for å gjøre det for enkelt, overforklare, være tårekåt, ikke følge etablerte oppskrifter og være i nærheten av det spekulative.

- Seertallene sier sitt, påpeker Tore.

I det han runder 50, har han fått en ny erkjennelse.

- Vi blir klokere etter 40, forfekter han og viser blant annet til erfaringa fra å håndtere sterke skjebner og møter med utrolig mange ulike mennesker.

Jo, det har vært motgang. I blant har suget inn i andre folks gripende virkelighet tatt kraften ut av ham. Han fant seg selv sittende og se sitt eget liv frese forbi.

Vi andre kaller det alderskrisa ved 40 eller 50, men uansett, Tore er i siget nå også, som et cruiseskip i fart, sier han selv. Det glir av gårde lenge etter at motoren er slått av.

Ei bok eller to

Kanskje blir det mer tid til skriving etter hvert. Det ligger stadig noen bøker og gjærer der inne i jubilantens hode. Vi får se.

Ei hindring er at han stortrives med det han driver med på jobben i dag.

Og musikerdømmen? Jo den er der ennå. Så sterkt at om Bruce Springsteen kom for å bytte, så ville svaret fra Tore Strømøy bli et rungende ja, selv om Bruce er 60. Et offer på ti år er som intet å regne.

Video fra Trøndelag

Sammen med bestefar og Tynset-torader´n