Tog var for cowboyer, ikke småjenter

Kari-Sofie var bare 20 år da hun ble kvotert inn som Norges første kvinnelige lokomotivføreraspirant. Fem år senere, i 1982, var hun ferdigutdannet og den første dama som ble lokomotivfører i Norge .

– Jeg var alene som dame i mange år før neste kvinnelige lokfører kom, sier hun.

Da hun kom, gikk det ikke lang tid før Kari-Sofie fikk en telefon med en stor takk.

– Selv i dag er det kvinnelige lokførere og konduktører som takker meg for at jeg banet vei, sånn sett var det jo verdt det.

Fikk beskjed om at hun var uønsket hver dag

Kari-Sofie ble tatt inn som aspirant på lokførerutdanninga til NSB. Hun var bare 20 år og hadde allerede jobbet på verkstedet ved Fjellhamar bruk hvor de lagde bæreposer. Det var reparatørene der som foreslo at hun skulle gå yrkeslinja maskin og mek.

– Jeg skjønte fort at det kom til å bli vanskelig å få jobb som jente, så jeg hadde tatt to år på ett år. Maskin og mek. på dagen og sveising og konstruksjon på kvelden.

Nå var hun kvalifisert, men da hun sto sammen med de andre lokføreraspirantene den første dagen var det ingen som snakket til henne.

– De trodde jo ikke at det skulle begynne noen damer, så de ante ikke hvorfor jeg sto der sammen med dem, ler hun.

Etter hvert fikk hun noen gode venner og kolleger, men det var også mange som helst ville ha henne bort.

– Da jeg lærte å kjøre skiftemaskin oppe på Alnabru var det skremmende mannfolkmiljøet veldig uvant for meg.

Gutta der hadde jobbet sammen i mange år, og hadde en røff tone. På spiserommet gikk det i poker, dameprat, penger og fyllehistorier. Kari-Sofie turte ikke å gå inn, så hun spiste matpakka si alene i lokomotivet.

– Stort sett gikk det bra når folk ble kjent med meg. Jeg har alltid ledd mye og hatt godt humør, det hjelper når det er tøft innimellom.

Men hver dag fikk hun høre at hun var uønsket.

– De sa at jeg tok jobben fra dem. Når selv en «småjente» kunne være lokfører, så kunne de ikke kreve noe i tariffoppgjøret, og de sa at jeg gjorde yrket mindre verdt.

– Selvsagt bør vi ha kjønnskvotering

Hun prøvde å spørre om ikke det heller var de som kom altfor sent på jobb, eller de som slurvet med uniformen som brakte yrket ned, men det hjalp ikke.

Det var én som ikke skjønte hvorfor han ikke kom inn på aspirantkurset da han var for ung, når «selv jenter kom inn».

– Jeg traff også en overingeniør her på Oslo S etter at jeg var ferdigutdannet. Han sa at hvis han hadde vært lærer da jeg ble tatt inn, så ville han ha sørget for at jeg strøk.

– Hva svarte du da?

– Nei du blir så overrumpla for du tenker ikke på at folk kan være så uhøflige mot deg, uansett om du er dame. De tillot seg å si hva som helst. Men etter hvert lærte jeg meg et argument som satt:

Hun er ikke i tvil om at hun kom inn på aspirantkurset ved hjelp av kjønnskvotering.

– Vi hadde ikke fått jobb som noen ting på den tida uten kvotering, for det var alltid noen som hadde litt lenger ansiennitet, eller litt bedre utdanning, eller litt bedre kontakter. NSB var en statsbedrift så de måtte ta meg inn selv om de ikke ville ha ei dame.

Mens det i dag er få som ikke ser verdien av å få menn inn i barnehagen for eksempel, er det fortsatt mange som mener at kjønnskvotering av damer er kvinneundertrykkende.

– Det har aldri vært snakk om å velge blant folk som ikke er kvalifisert, det er jo snakk om å velge blant kvalifiserte søkere og da gi fortrinn til det kjønnet det ikke er så mange av. Jeg fatter ikke at noen er imot det.

Klikk på bildene for å lese om flere av kvinnene som har vært først i Norge. Under kan du lese at Kari-Sofie og de andre damene opplevde å bli kalt gærne, lesbiske og feminister.

Ble sittende fast på do

Det var også en del praktiske utfordringer med å være den eneste dama på jobben. For eksempel at det ikke var dametoaletter eller garderober på overnattingsstedene.

Kari-Sofie syntes det var helt greit å dele garderobe med renholderne som hadde base i Lodalen i Oslo, men i lokomotivstallene var det urinaler på alle doene. hun brukte å snike seg inn når det ikke var noen menn der, men da det kom en mann inn for å tisse mens hun satt inne i båsen fikk hun et problem:

Kari-Sofie mener arbeidslivet blir mye sunnere av å ha begge kjønn på alle arbeidsplasser.

– Jeg har jo sett hvordan rene mannsarbeidsplasser kan være, og det er også mange menn som har takka meg for at jeg begynte i NSB.

Ble ekskludert etter sextrakassering

Sakte, men sikkert, ble det mer akseptert å snakke om ting de syns var vanskelig. For eksempel etter å ha kjørt på en bil, et menneske eller et dyr med toget.

Etter hvert kom det også flere damer inn i NSB som konduktør- og stasjonsaspiranter, og snart kom de første episodene med seksuell trakassering.

– Det skjedde aldri noe fysisk med meg, men de andre jentene gråt på mine skuldre siden det var jeg som hadde vært der lengst.

Hun hadde ikke samvittighet til å la det gå, og avtalte et møte med ledelsen der de tok opp saken.

Det var ikke særlig vellykka:

– Det var også flere jenter som snudde ryggen til oss, og det tok noen år før jeg tilga dem. Jeg følte «Tenk at ikke engang dere kunne forstå oss.» Men vi jobba én og én og alle måtte finne sin strategi for å overleve som den ene jenta.

Hun ga seg likevel ikke.

– Jeg kunne jo ikke det. Hvis vi skulle ha en framtid for jentene i jernbanen måtte vi jo bare gå videre.

Drømmer om å kjøre tog igjen

– Det hadde nok vært enklere om jeg var litt eldre da jeg starta.

Men hun trivdes etterhvert veldig godt som lokomotivfører. Hun ble også aktiv i fagforeninga, og skrev saker for internavisa i NSB hvor hun etterhvert fikk fast jobb som journalist.

– Da hadde jeg jo jobbet som lokomotivfører i over 17 år, så det var artig med nye utfordringer, forteller hun.

I dag er det 63 kvinner som er ansatt som lokomotivførere i NSB, omtrent fem prosent av lokførerne.

Kari-Sofie er ikke lenger en av dem, men det hender fortsatt at hun drømmer at hun sitter fremst i toget og går først gjennom landskapet.

– Det er en spesiell strekning jeg likte veldig godt å kjøre. Det var gjennom Gudbrandsdalen gjerne tidlig om morgenen, med soloppgang og elg. Det å kjenne at lokomotivet trekke som det skal, bremsene virker slik de skal, og lyden av ventilatorer. Det elsket jeg.