Nådda Hedda. Tenk det. Denne gang hjalp ikke salige Ibsens tekster meg helt i mål. Men jeg fikk mye sympati for en fyllik – drept av kvinnen. Trøndelag Teater får terningkast tja etter premieren på Hedda Gabler anno 2006.
Det ble ei lang og tankefull natt. Veldig. Er det meg eller er det Hedda Gabler som ikke treffer helt. Gabler har uansett tradisjonene på sin side. Ibsens stykke om denne merkelige kvinna er framført så mange ganger med stor åtgaum. Kanskje er jeg på jordet sjøl??
Men er hun ond, er hun kynisk, destruktiv, formålsløs, eller er hun så komplisert at ingen oppdager henne eller er hun så enkel eller dum at det er lite å oppdage.
Jo da, det var en effektiv og moderne start. En veldig enkel scene med få remedier. Jeg liker det – ofte – også denne gang. Ved korte riss får vi servert forhistoriene. Tidligere kjærester, bryllup med tilhørende bryllupsreise og finale med standard kroppslige aktiviteter for nygifte. Alt det er på få sekund med antydninger av gamle og sjølsagt kommende konflikter. Fine greier egentlig og vi aner bare ved måten bruden ligger på , etter akten, at noe skurrer – veldig. Den tonen ligger der hele tida. Det skal de ha. Og de forsetter fint med effektive sceneskifter, pikante regigrep og sceniske detaljer. Et kjent manus med innhold og levert med replikker, akter og tonefall som antyder og bekrefter plottet slik det skal.
Aktørenes yrkesvalg og musikk og klær er tilpasset 2006, ikke 1890. Litt tekst også. Menn dresser er jo like kjedelige uansett århundre så det går ubemerket hen, men summen blir en litt tidløs koloritt.
Hedda spiller godt, Jørgen, Thea, dommer Brack er så avgjort på plass, tante julie også. Eilert er i sitt ess. Men hva er det som gjør at bare han griper meg, vekker medfølese der han nådeløst bukker under for Hedda renkespill.
Det hviler en forbannelse over det hun gjør, innser hun, men vi fatter ikke helt hvorfor hun gjør det. Hun sannsynliggjør ikke motivene for sitt renkespill, tror jeg. Hun mangler begjær. Hun virker flat. Eller kanskje hun skal være sånn – grå og ond og litt platt.
Men kan hun gjøre det hun gjør uten evne til kjærlighet og lidenskap? Tør hun ikke eller kan hun ikke gå inn i seg selv. Er det fordi hun handler av plikt at resultatene blir så skandaløse? Er det som vi kan ane her at hun bygge all sin identitet på makta til leik med andres liv. Og at hun går under når hun mister den makta, slik at alle må se at hun egentlig ikke har noe å komme med. Eller er det jeg som banner i kirka.
Jeg kan ikke si annet enn: Gå og se selv. Hvem er denne damen rent egenligmessig sett? Lykke til, og du, ta med noen å snakke med etterpå. Er damer så enkle?? Terningkast tja.
Anmeldt av Lars Erik Skjærseth.
