Synger blues uten strupe

Hør radioreportasjen: Synger blues uten strupe

– Da man enten likte Rolling Stones eller Beatles, var jeg en Stones-mann, forteller Tor Wold. Han mimrer tilbake til tiden da han oppdaget bluesen.

– Mot slutten av sekstitallet undersøkte jeg forbildene til Stones, og da fant jeg bluesen. Muddy Waters, Howlin' Wolf, Sonny Boy Williamson, John Luker. Jeg likte melankolien og innlevelsen, husker Wold.

Wold vokste opp med musikalske foreldre, og lærte tidlig å spille gitar. Veien til å starte egne band var kort.

– Etter mange prosjekter og nye stiler spilte jeg på søtti- og åttitallet i bandet Blue Bombers sammen med en gjeng fra Heimdal. Vi spilte masse hos bluesklubben i Trondheim, og turnerte litt på Møre, i Tromsø og litt i Oslo.

Wold hevder de ikke levde etter de klassiske mytene om sex, drugs and rock and roll.

– Vi var fire familiefedre med kjerring og unger, så det ble ikke så vilt, forteller han.

Les også: Blues i mors hus

Fikk kreft i strupehodet

Mot slutten av åttiårene merket Wold at stemmen sviktet. Omsider gikk han til lege, og fikk raskt diagnosen stupekreft.

– Det var tøft å gå til stråling, og enda verre da jeg fikk beskjed om at strupehodet med stemmebånd og det hele måtte fjernes.

Wold forteller om tøffe tider etter operasjonen. Han måtte bruke talevibrator for å snakke, og å synge var i alle fall helt uaktuelt.

– Jeg ville lære meg å snakke ved å bruke spiserøret, men det var ikke lett. De femten første timene hos logoped fikk jeg ikke til noe som helst. Heldigvis ga hun aldri opp, selv om jeg gjorde det.

Den sekstende gangen klarte han å lage en lyd. Det ble et vendepunkt.

– De første ordene jeg klarte var stort sett banning. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har hørt at andre også har gjort det i starten. Kanskje det er aggresjon som måtte ut, undrer han.

Les også: Skal bli størst

Tok opp musikken igjen

I mange år var det uaktuelt for Wold å drive med musikk, annet enn hjemme. Han brukte tonene på gitaren for å trene på tempo og toneleie, og sakte men sikkert innså han at det kunne gå an å synge med stemmen han hadde fått.

– På et kurs for strupeløse i 1995 sang jeg Nidelven, og fikk enorm applaus. Det føltes helt merkelig å kunne gjøre noe sånt.

En del år senere spurte Trondheim bluesklubb om Tor Wold og resten av Blue Bombers ville gjenforenes og spille da klubben hadde jubileum.

– Jeg var kjempenervøs, og vi spilte sikkert ikke så bra. Men responsen var enorm, og det var helt fantastisk. Jeg hadde en enorm glede inni meg, forteller Wold.

Siden den gang har bandet spilt flere konserter og på flere festivaler. Nå har de vært i studio og spilt inn plata «aldri åpenbart». Flere låtene handler om veien tilbake etter kreften.

– Det var bare en vill drøm som har gått i oppfyllelse, å synge inn et album etter å ha hatt strupekreft! Det skal egentlig være umulig å være frontfigur i et bluesband uten stemmebånd, men jeg har klart det. Jeg håper det kan være inspirerende for andre, sier Wold.

• Les mer og hør bandet spille på Tor Wold sin hjemmeside!

Les også: Tilbake til rocken

Whiskeystemme

På grunn av sin begrensede stemme må Wold skrive tekster som er forholdsvis enkle å synge, uten for mange stavelser. Men å ikke ha stemmebånd har også sine fordeler, forteller Wold.

– Jeg trenger liksom ikke varme opp. Enten har jeg stemme, eller så har jeg det ikke.

Den spesielle stemmen har også ført ham opp i artige situasjoner.

– Da jeg var på bar i Sverige og bestilte whiskey var det en av stamgjestene som hintet frempå at jeg kanskje ikke burde drikke mer av det, ler han.