Premieren på Trøndelag Teater var ingen stor opplevelse. Regi og manus må ta ansvaret. Skuespillerne var utvilsomt gode.
Oppkok
Det blir som flekkvis krydret oppkok. Krydderet gir en spenstig opplevelse, men resten smaker måtelig. Eller kanskje det er meg som har en dårlig dag, Veldig dårlig i så fall. Eller er jeg en kultursnobb? Historie om familien Neshov der ute på Byneset er jo meget populær. Den er folkelig og har litt av oss alle i seg, sier ekspertene. Vi er jo alle bønder. Jaja.
Store muligheter
Utgangpunktet burde vel være godt. Historien inneholder alt som en dramatiker kan ønske seg. Familien med en stor fortiet og muligens forklarende bakgrunn. Den store hemmeligheten.
Litt av det meste
Her er skildres det overfladiske runtomgrøten livet, samvittighetskvalene, anger, tapt kjærlighet, misforståelser, menneskets manglende evne til å velge, ta ansvar og flukt inn i overflodens latterlige kitsch, staffasjens og riktighetens makt og bedrag, både tapt og annen kjærlighet, alkohol, lettvintheten, eksistensielle spørsmål på et forståelig plan og ikke minst, gud og mammon og kontraster i bøtter og spann og humor. Ja, her er snev av Duun, Tolstoy og Beckett. Og det trønderske.
Flotte skuespillere
Til og med fantastiske skuespillere er det, virkelig supre. Takk for det. Dere er en opplevelse. Men ikke stykket. Ikke i det hele tatt. Det blir verken eller. Personene er for utrerte, men flate, det blir tablå uten framdrift, uten sugende forventning etter hva som kommer. Det blir som et flagrende blad i høstvinden, hjulpet i blant av en og annen god formulering, noen artigheter og brusende fjær.
Går til grunne
Torunn går redningsløst til grunne, og de andre skruene der oppe på scenen lever videre på hvert sitt vis, slik er livet, uansett. God tur og lykke til.
