NRK Meny
Normal

Strålende Les Misérables

Barrikaden - Les Misérables ved Trøndelag Teater
Foto: Lasse Berre

Musikaler en noe for seg selv, men uansatt hva en måtte mene om sjangeren, har Trøndelag Teater gitt verden en versjon av Les Miserables det står respekt av. Hva gjør det at færre av oss er født med ski på beina enn før, når vi har sangere av et slikt kaliber. Kanskje vel så interessant.

Egentlig grep du tak i meg allerede fra starten av Erik, men sta som jeg er, hadde jeg alle piggene ut. Musikaler er fulle av klisjeer, klisne og patetiske. De tar tak i det ytterste sentimentale, de drar oss inn i alle tenkelige lidelser og gleder i enorme format. De har umulig kjærlighet, martyrer, Jesus, tablå med hele livet på ett brett. De får oss til å elske skuespillerne og tar livet av dem når innlevelsen er som størst, de er høytidsstemte og monumentale og helten vinner, nesten alltid i alt for reine klær.

Men da du stod der som den løslatte Jean Valjean og sang, stoppet det meste. Jeg måtte bare innse det. En etter en ble piggene filt runde. Vi skulle ikke langt ut i første akt før nakkehårene reiste seg i fryd. Det kilte i tinningene. Tro meg. Det spilte ingen rolle at jeg delte ut lommetørklær til tårevåte øyne i øst og vest, at dette er et stykke som spiller så bevist, så innstudert, nærmest kynisk på en av de få ting menneskene av vår tid ennå kanskje har felles, medfølelse. Vi trenger å få den fram iblant.

Erik Wenberg Jacobsen, dette er ikke personlig, men du takler virkelig det vanskeligste av alt i denne hovedrollen. Ekte og troverdige utrykk for det ytterste ømme, det bitreste bitre og alt imellom fra ung til gammel. Hele registeret. Kropp og sjel og mimikk.

Og du er ikke alene. Her er det flust av sangere som imponerer. De er presise, de takler lette og særs vanskelige oppgaver like flott. Og ikke minst. De gjør dette til godt teater. Sangen driver fortellinga framover i veltilpasset tempo. En sjelden bragd i framføringer der sang er den bærende fortellerformen, spør du meg.

Paul Ottar Haga har en annen bærende rolle. Lovens veldig lange arm, drevet av plikt, Javert, og han er i sitt ess – virkelig. Egentlig er vel dette også en vanskelig rolle. Den kan lett bli en klisjé. Men ikke her. Ikke i det hele tatt må jeg medgi.

Kanskje jeg ender med å like musikaler tross alt. Skjønt da må de være like gode som denne. Med elegant regi, riktige kostymer, forførende musikk, gode sceneløsninger, lyssettinger som bare er fremdragende, som forsterker rollene og stemningene.

Så jeg noe om handlinga? Nei, men menneskene er troendes til hva som helst og vi lærer dystert sakte.

Dette var – forførerisk herr regissør, Bjørn Sæter. Men så var også den nynorske teksten så presis, så vokalrik og herlig som bare nynorsk til tider kan være. Må jeg konvertere der også no da. Det er kanskje noen billetter igjen. Lykke til.

Anmeldt av Lars Erik Skjærseth.

Video fra Trøndelag

Midtnytt
Det er julebordstid, og uhell kan skje, skal vi tro tannlegene...
Fra 1. januar får du nyheter klokka 18:55, 20:55 og 22:55.