På en liten scene i Trøndelag Teater får vi være med på en klassisk tragedie, skrevet i 1677, men med røtter i hellenske myter, fra minst 2500 år tilbake i tida. Her er det begjær, bedrag og kvinner som følelsesmennesker i kraftige doser tilsatt flotte finesser.
Skal vi tro på ryktet er Fedra av Jean Racine en av de virkelig kjente tragedier opp gjennom tiden. Originalen er et verbalt stykke tekst om sterke følelser, kjærlighetens kraft, løgn og bedrag, lidelse og anger.
Her er det guder, mektige menn, arvestrid, blod og krig, ført i pennen innenfor strenge regler for hva tragedien skulle inneholde den gang. Et slags opprør mot barokkens utsvevelser kanskje.
Ingrid Bergstrøm (Oinone) og Janne Kokkin (Fedra)
Foto: GT NergaardEkte tragedie
Nok om det. I Fedra er vi dypt inne i gresk historie og tradisjon også. Med andre ord, kraftige saker.
Det kan være greit å vite at dronning Fedra er gift med Kong Tesevs, men begjærer sin stesønn som elsker sin fars fiendes datter. Når Fedra får høre at kongen er død tar driftene over. Hun rives og slites mellom fornuft og lidenskap og handler deretter. Men kongen er slett ikke død. Da kommer løgnene på banen, dekkoperasjonen som får grusomme konsekvenser.
En ekte tragedie uten lyspunkt, men med stil.
Fra ord til handling
Trøndelag Teater har modernisert stykket vesentlig. De gjør det til et barn av vår tid; færre ord, mer action, men det blir ikke platt av den grunn.
Nå skal jeg ile til å si at de psykologiske rivningene, tapene av selvkontroll og fornuft, de indre kampene kunne hatt større utslag og lavere tempo, men la gå da.
Det aktørene bak denne utgaven av Fedra makter med tyngde, er å omsette ord til fysisk teater.
Kingsford Siayor (Hippolytos) og Øyvind Brandtzæg (Teramenes)
Foto: GT NergaardGodt komponert
Jeg blir faktisk betatt av det scenografiske, ikke minst av lyssettinga, av de enkle men svært effektive virkemidlene. Her er det stein, sand, vann og natur. Det klinger godt sammen med stykkets indre rivninger og så vel fransk klassisisme som gammel hellensk filosofi.
Og det er kløktig utført. En glassvegg, vann, lys og folk blir en symfoni av muligheter. Herlig.
Så går det jo an å tenke over om livet er som skrevet står i dette stykket. Et portrett av kvinner som følelsesmennesker i strid med fornuften, og mektige menn med mer tro på ære, blod og hevn enn kritisk sans og analyse. Uansett; svært vel blåst.
