Hopp til innhold

Slik lever de sju søstrene i Jordan

IRBID/STEINKJER: I en flyktningeleir i Jordan venter de sju søstrene fra Namsos på svar om de får komme tilbake til Norge igjen.

Slik lever de syv søstrene i Jordan.

I en liten stue i flyktningleiren i Irbid sitter familien Al Zanghari. Familien som en gang bodde i Norge, men nå som bor i Jordan.

De ble tvangsutsendt i juli i fjor etter å ha bodd ni år i Norge, da de fikk endelig avslag på søknaden om oppholdstillatelse. Faren løy også om sin identitet.

Saken er nå er oppe i domstolen i Norge. I mellomtiden venter de på svar om de får returnere til landet de elsker.

Savner Norge

Slik lever de sju søstrene i Jordan

Rettsaken er ferdig og en dom vil trolig komme denne uken. Nå håper Mona Al Zanghari at de får komme tilbake til Namsos.

Foto: Morten Andersen / NRK

I stuen hører man lyden av norsk barne-tv, og alle søstrene snakker norsk med hverandre. Bayan (11) sier hun savner å bo i Namsos.

– Jeg kjeder meg veldig mye. Det eneste jeg gjør er å se film. Noen ganger sover jeg og da drømmer jeg om Norge.

Hva drømmer du om?

– Jeg drømmer om det vi brukte å gjøre, og i går drømte jeg at vi fikk komme tilbake til Norge. Så våknet jeg, og alt var ødelagt.

Hun går heller ikke på skole, fordi hun ikke kan arabisk. Familien har heller ikke råd til privatskole.

– Jeg skulle egentlig starte i 6.-klasse, men jeg ble tatt ut når jeg gikk i 4.-klasse. Jeg har gått glipp av to år på skolen, sier Bayan.

– Framtiden min er i Norge

Rettsaken er ferdig og en dom vil trolig komme denne uken. Nå håper Mona Al Zanghari hun får komme tilbake.

Mona Al Zanghari

– Jeg har vært her i 16 måneder, og det er som et stort fengsel, sier Mona Al Zanghari.

Foto: Morten Andersen / NRK

– Framtiden min er i Norge. Når jeg var der tenkte jeg at jeg skulle utdanne meg, få en jobb og et perfekt liv. Plutselig ble vi sendt ut og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, siden jeg ikke får gå på skole her.

Opplevelsen av å bo i Jordan har vært tøff for hele familien.

– Jeg har vært her i 16 måneder, og det er som et stort fengsel. Jeg går nesten aldri ut. Det er som et sjokk for meg, for i Norge gikk jeg ut når jeg ville. Her er det helt motsatt, sier Mona Al Zanghari.