Slik forandret koronaen fotballen

Det er 1. august 2020: Ballen ligger på straffemerket på Brann stadion. Kristoffer Barmen, full av regn og rutine, tar fart mot ballen.

Nettmaskene rister av seg regndråpene. 1–0 til Brann.

– I ren refleks tenkte jeg å løpe mot Brann-fansen, men da jeg så mot tribunen kom jeg på at det var ingen der. Det var tomt, forteller Barmen og legger til:

– Så da var det jo bare å snu, og finne lagkameratene mine istedenfor.

Flere borteseire

Eliteserien har vært et ensomt skue med tomme tribuner, en stemning som i en gammel sorthvitt-film. Uten publikum er tomheten blitt et nytt og fast innslag, med alt hva det innebærer: Ball som sparkes hit og dit, etterfulgt av det etter hvert så kjente ekkoet. Og den merkelige, øredøvende stillheten fra tribunen, brutt av et og annet fjernt heiarop.

Det sies at publikum er den 12. mann, som løfter hjemmelaget frem. Med korona og tomme tribuner er det faktisk blitt mulig å sjekke om det er hold i denne påstanden.

Her er tallene: Før siste serierunde, står bortelaget med 72 seire. Noe helt annet skjedde i fjor. Da jublet bortelaget 54 ganger etter å ha vunnet på fremmed gress. Med covid-19 på laget har antall borteseire økt med over tretti prosent.

Det er med andre ord så å si okke som om en spiller hjemme eller på fremmed gress. Hjemmefordelen er nesten borte vekk.

For så langt er 103 av kampene vunnet på hjemmebane. I fjor var det jubel i hjemmegarderoben hele 113 ganger.

Covid-19 har endevendt fotballen slik vi kjenner den, men la oss heller skubbe tallene til side og forsøke å vanke inn i menneskesinnet.

– Et mysterium

For hva skyldes dette merkelige fenomenet, hjemmebanefordelen, egentlig? Barmen forteller at han har vært på innsiden av fotballgarderober nesten hele livet, og at det vakre med idretten er at det ikke finnes svar på alt. I oversatt betydning: Det skjer noe i skolten til oss når vi entrer fremmed territorium. Det er sikkert en steinalder-greie.

– Hjemmebanefordelen er et mysterium. Det er greit at denne fordelen kan forklares med at spillerne er i kjente omgivelser og har supporterne på sin side, men det er likevel en større fordel i dagens fotball enn det mange mener bør være, begynner Barmen, før han fortsetter:

– For det er jo fremdeles snakk om en grønn matte og elleve mann ute på banen, uavhengig hvor man spiller. Kanskje hjemmebanefordelen rett og slett har noe med at en får sove i sin egen seng natten før kamp? sier Barmen.

– Alt er dødt og tungt

Har Barmen rett, må bergenserne ha sovet dårlig i sin egen seng før hjemmekampene. Brann har rett og slett hatt en møkkasesong, og det særlig på hjemmebane. De rødkledde står med skarve tre seire av fjorten forsøk så langt i sesongen. På bortebane har det gått en del bedre med fem seire. Barmen, midtbanespilleren som har for vane å sette straffen i mål, husker første hjemmekamp i år som om det var i går.

– Jeg følte at det bare var en treningskamp. Det var veldig spesielt. Det var ikke bra i det hele tatt. Bare elleve mann som sang. Det burde vært 11.000 som stemte med, sier Barmen.

Vi ringte Bjarne Berntsen, Viking-treneren, i høst. Han visste ikke da at det var han som fikk fyken i år. For det er jo en naturlov, dette. Det er spillerne som vinner kamper, dommere som ødelegger dem – og trenerne som taper og stemmes ut i fotballens reality.

– Du skal ikke undervurdere publikums betydning for gode prestasjoner på hjemmebane, sier Berntsen og legger til:

– Det har vært en forferdelig sesong. Selve spillet har det gått greit med, men fotball for meg og mange andre er at det er et spill som involverer også et trøkk fra tribunen, sier Berntsen.

Blir spillerne slappere?

Med færre folk på tribunen, er det kanskje grunn til å tro at spillerne blir litt, ja, mer bedagelig anlagt. At de ikke gidder å ta ekstra i når det likevel er så tyst og øde på tribunen. Vi skal ikke beskylde spillerne for å tenke på dette bevisst, de mottar jo sitt salær og setter sin ære i ting, men det kan likevel hende at litt slapphet kan ha sneket seg inn i skallen på spillerne.

Men trolig nei.

Spillerne i eliteserien har nemlig en GPS-sender på seg som registrerer hver minste bevegelse. Når de spurter over 25,2 kilometer i timen, for eksempel, registreres det. Men også antall meter det løpes i en kamp blir telt med, minus spaserturen til garderoben i pausen.

– Det er et fint tall: 2222 sprintmeter, sier Moldes fysiske trener, Ørjan Nygård og legger til:

– I fjor løp de ti ute på banen til sammen 1960 meter i hver kamp i en hastighet over 25,2 kilometer i timen.

Tar du med rubbel og bit av løping, har Molde-spillerne løpt like langt som i fjor – rundt 11 kilometer per kamp.

Men hjalp det? Nei. I fjor vant laget serien, men i år tar de sølv uansett hvor mye de gir jernet i siste seriekamp. For det er ikke om å gjøre å være best uten ball.

– Spillerne jobber ut fra det treneren vil at de skal gjøre på banen. Om det er tilskuere eller ikke, har lite å si – annet enn i pressede situasjoner, sier Molde-trener Nygård og tilføyer:

– Jeg tror det er en fordel for urutinerte lag å spille med mindre tilskuere.

Midtbanespilleren i Brann våger å komme med en teori, han også. Ikke for at den rutinerte spilleren vil bortforklare sin egen og lagets innsats i serien så langt, men fordi han tror det kan være noe i tesen:

– For spillere som ikke er vant til presset fra tribunen, gjerne de yngre eller spillere som tidligere kun har hatt tilhold i lavere divisjoner, kan få tilskuere være en fordel. De blir mindre redde for å gjøre feil. Men for oss som har spilt i ti år, så blir det rett og slett tungt og kjipt, forteller Barmen.

Men hva med de i bunn, jævla Aalesund, løp de som de skulle?

Helt tyst, selvfølgelig.

Lagets fysiske trener Mads H. Christensen, som er av den hyggelige danske sorten, vil ikke si noe. Disse dataene er i klubbens eie, forklarer han.

Sikkert like greit.

Rosenborg liker heller ikke å dele, men lagets fysiske trener Christian Thorbjørnsen sier følgende:

– Vi fryktet at de fysiske prestasjonene ville gå ned på grunn av at alt stengte ned, men GPS-tallene fra våre kamper er vel så gode i år som i fjor. Mens andre ligaer har fått en økning i skader, har vår skadefrekvens ikke gått opp, sier Thorbjørnsen.

Stadionparadokset

På tampen av sesongen ble det lov å fylle stadionene litt mer. Fra 200 til 600 tilskuere.

Viking-trener Berntsen mener at jo mindre stadionene er, jo lettere er det å skape trøkk fra tribunen. Men det er et men:

– Det kommer også an på hvilke supportere det er snakk om. Når mange av Rosenborgs supportere i «Kjernen» som vanligvis har et fantastisk trøkk, velger å ikke gå på kamp fordi de ikke lenger får stå på tribunen av smittehensyn, har det klart mye å si, forklarer Berntsen og legger til:

– Det er de siste små marginene ute på banen som mangler. Det at en tar i bitte litt ekstra i et sugende offensiv eller defensivt løp, fordi publikum løfter deg frem – det er borte nå. Det er noe med atmosfæren. Alt er dødt og tungt, sier Berntsen.

Covid-19 har ikke skapt ball for kvinnene:

46 prosent av hjemmeoppgjørene endte med seier i år. I fjor var andelen 41 prosent. Bortelaget kunne juble i 32 prosent av kampene mot 36 prosent i fjor.

Merkelig, ikke sant? Husk at dette bare er tall. Noen av tallene kan skyldes at det i år er ti lag i serien mot tolv i fjor, og at kvinnene nå spiller i en jevnere serie. Og så har kvinnene i en normal sesong langt færre tilskuere – 274 i fjor mot 135 i koronasnitt i år.

Dommere med psykologhjelp

Dommerne sliter med sitt, de også, ifølge dommersjef Terje Hauge i Norges Fotballforbund.

– Før sesongen forberedte vi oss på å møte tomme tribuner. Vi har hatt psykologer som har snakket om hvordan det er å være ute på en arena uten tilskuere. For det er lettere å dømme med publikum på tribunen enn uten, sier Hauge.

– Hvorfor er det lettere å dømme med publikum enn uten – en skulle kanskje tro at det var motsatt?

– Publikum gir en boost, som gjør at du er skjerpet og på tærne hele tiden. Uten publikum er det lett å falle litt nedpå, hvis du skjønner hva jeg mener. Som dommer må du være skjerpet hvert eneste sekund, ellers blir oppmerksomheten rettet mot deg. Likevel er en pipekonsert en naturlig del av det hele med å ha publikum til stede. Det er noe alle toppdommere tåler, sier Hauge.

Før sesongen ble dommerne enige om at de skulle passe på hverandre enda mer enn tidligere. Hvis dommeren på banen løp litt mindre eller var litt lenger unna ballen oftere enn vanlig, ja, til og med spaserte titt og ofte på gressmatten, ble dommerstanden enige om at det var ekstra viktig at meddommerne skulle melde fra: Be dommeren på banen skjerpe seg litt ekstra, og starte med å halse etter ballen.

Hauge forteller at tomme tribuner påvirket prestasjonene på banen for de sortkledde.

– Vi går alltid ut på banen i hensikt å dømme rettferdig og være konsekvente. I begynnelsen av sesongen, de første ti rundene spesielt, gjorde dommerne litt for mange kampavgjørende feil. Særlig i tolkningen av handsreglene. Om det skyldtes tomme tribuner eller dårligere fokus og konsentrasjon, vet jeg ikke. Det jeg imidlertid ser er at slike feil gjentas like ofte hos alle dommerne, uansett om de er ferske eller rutinerte, sier Hauge.

Det «gode» med koronaen

Den sparkede Viking-treneren, Berntsen, tror ikke det å legge inn kunstig lyd eller sette inn plakater av publikum på tribunen, ville ha hjulpet på stemningen.

– Alt sånt blir kunstig, noe som ingen bryr seg om etter hvert. Ingenting kan erstatte publikum, sier Berntsen.

Dommersjef Hauge mener koronaen har avdekket et problem i fotballen, et problem som ikke er blitt slått hardt nok ned på før i år. Ord som «ape» og «soper» drukner ikke lenger i alt bråket og ståket på stadion.

– Mye av det som er sagt på banen, er sikkert sagt tidligere. Men med publikum på plass, er det ikke alltid like lett å fange opp hva som er blitt sagt – hverken fra spillere eller trenere. Uten publikum og med mikrofoner på plass, fanges det nå opp en sjargong som vi kanskje ikke har vært nok bevisste på. Det positive med at publikum ikke er til stede, er at dette har kommet opp på agendaen, sier Hauge.

Den stillheten

Brann-spilleren Barmen forteller om en merkelig stemning på arenaene. Og langsomt ble han vant til stillheten. Han var jo i sin egen boble der ute på gresset, han som alle andre.

– Men med en gang det er stopp i spillet, som på corner eller frispark, så får en alt med seg. En merker godt at det er tomt på tribunen, sier Barmen.

Men denne regnfulle augustdagen, er det lite å juble for annet enn straffescoringen hans. Det går trådt for hjemmelaget Brann. Etter Barmens straffe, får bortelaget Vålerenga to straffespark i løpet av kampen.

Resultatet blir 1–2.

Seier til bortelaget.

19.12.20: Etter publisering ble NRK gjort oppmerksom på at antall hjemmeseire og borteseire i Eliteserien er henholdsvis 103 og 72 etter 29 spilte runder. Vi hadde opprinnelig skrevet 98 og 71. Regnefeilen skyldes dessverre ikke korona. Journalisten legger seg langflat.

• Anbefales: Komikerne Bård Tufte Johansen, Harald Eia og Atle Antonsen harselerer med den mystiske hjemmebanefordelen i programmet Uti vår hage.