Igor (3) er Marens firbeinte hjelper: – For meg er det et liv før og etter

*Klikk, klikk, klikk*

Maren Berre sitter på hjemmekontoret i Trondheim. I et hjørne under pulten hennes ligger den tre år gamle labradoren Igor.

Han følger alltid med på hva Maren gjør.

Når hun begynner å lage klikkelyder med tunga, vet han at det betyr bare én ting: Hun trenger hjelp, og det litt raskt.

Igor spretter målrettet og kjapt opp. Med snuten trykker han på den røde alarmknappen som sitter på ryggen til Marens rullestol.

Dette er bare én av mange oppgaver Igor utfører i hverdagen, men det er den absolutt viktigste.

– Han har nok reddet meg et par ganger, sier Maren.

Hjelp til både små og store ting

Maren har en muskelsykdom som gjør at hun gradvis mister mer og mer kraft i hele kroppen.

Hun trenger rullestol og brukerstyrt personlig assistent (BPA). I november 2018 fikk hun i tillegg et hjelpemiddel i servicehunden Igor.

Der Maren kommer til kort, trår han til.

Utover å tilkalle hjelp når det trengs, kan det være snakk om å åpne eller lukke dører, frakte utstyr inn og ut av bilen, hjelpe Maren opp i stolen, hjelpe til med av- og påkledning, kaste søppel, skru av og på lys, tømme vaskemaskinen, plukke matvarer i butikken, trykke på heisknappen, eller bære vesker.

– Alt han kan bidra med ved hjelp av en snute eller pote, kan han hjelpe meg. Det er bare fantasien som setter grenser, sier Maren.

Må prioritere

Maren var en av de første som fikk servicehund da det ble en offentlig ordning i 2018. Før dette har servicehunder vært et prøveprosjekt i Norge.

Tanken er å gjøre personer med funksjonsnedsettelse mer selvhjulpen i hverdagen – på samme måte som førerhunder fungerer for blinde personer.

Ifølge Nav har det vært en økning i godt kvalifiserte søknader etter hvert som ordningen har blitt mer kjent. Samtidig er det ikke alle som har fått.

På grunn av et begrenset budsjett må de nemlig prioritere.

Inkludert dem som hadde servicehund fra før av, er det om lag 50 personer som har servicehund i Norge i dag.

Mellom fem og ni personer årlig har fått tildelt hund siden 2018.

– Det er altfor lite. Behovet er mye større, sier Anne-Margrethe Rognheim Nyhus, som er leder i bruker- og interesseorganisasjonen Norske Servicehunder.

Inntil i fjor høst var hun også en del av det faglige utvalget i Nav, som har fordelt servicehundene.

Hennes høyeste ønske er at budsjettrammen rundt servicehundordningen skal fjernes.

Avslag på grunn av økonomi

Nyhus har sett flere ganger at budsjettet på 5,5 millioner kroner årlig ikke har strukket til, og at kvalifiserte søkere har fått avslag på grunn av økonomi.

– Noen søker på nytt, mens andre gir opp fordi prosessen kan være slitsom, sier hun.

– Å søke og vente og ikke vite, i potensielt flere år, kan oppleves som et mareritt.

I 2020 ble riktignok ikke budsjettet brukt opp, men Nyhus tør ikke se på koronaåret som noe annet enn et unntak – som brakte med seg usikkerhet, sen saksbehandling og mindre reise og logistikk.

Hun mener ordningen i alle tilfeller hadde vært tjent med å ikke ha en begrensning når det kommer til penger.

For henne ville det vært naturlig at alle som oppfyller vilkårene for servicehund, faktisk får det.

Gevinst for samfunnet

Dette er Martine Eliasson i Norges Handikapforbund enig i.

Hun har studert effekten av servicehunder i forbindelse med sin masteroppgave ved NTNU, og viser til at personer med hund får større grad av selvstendighet og er mer aktive.

De holder seg friskere, fordi de får hjelp døgnet rundt og må ut mer enn de kanskje ville ellers.

– De kan lettere ta utdannelse og stå lenger i jobb, noe som har en samfunnsøkonomisk gevinst, sier Eliasson.

– For meg er det et liv før og etter en servicehund – og jeg tror alle som har en servicehund mener det samme, sier Maren Berre.

Selv om hun fortsatt har BPA døgnet rundt, synes hun det er deilig å slippe å be assistenten om hjelp til hver minste ting.

Dessuten tilbyr Igor muligheten til privatliv.

– Uten ham, hadde jeg vært nødt til å ha en assistent ved siden av meg hele tiden – i møter, på hjemmekontor og i sosiale lag. Det er det ingen som ønsker.

Alltid med

Det er nettopp fordi hun opplever servicehunden som så viktig, at Maren opprettet en Instagram-konto hvor hun deler øyeblikk fra hverdagslivet med Igor.

Hun jobber riktignok også med å spre budskapet gjennom sitt nestlederverv i Servicehundforbundet, men hun tror at sosiale medier kan være en vel så effektiv kanal.

For henne er det viktig at folk flest skal vite hva en servicehund er, slik at hun ikke møter unødvendige hindre i hverdagen.

Hun er tross alt nødt med seg Igor på alt fra kafé, kino og butikk, til jobb, studiested og kino. Da må han få gå uforstyrret.

I tillegg ønsker Maren å vise andre potensielle brukere hvilken nytte en servicehund kan gi.

Dette mener Anne-Margrethe Rognheim Nyhus i Norske Servicehunder er svært positivt.

– Jo flere som vet om muligheten, jo flere søknader tenker jeg Nav vil motta. Det vil i enda større grad synliggjøre behovet, sier hun.

Hun håper mer synlighet vil kunne føre til endringer ikke bare når det gjelder budsjettet, men også i det hun peker som en annen utfordring med ordningen:

At det ikke er lagt opp til at man automatisk får en ny hund den dagen servicehunden skal pensjoneres.

For de fleste hunder skjer dette rundt 10 års alder.

Å gå fra et liv med servicehund til et liv uten, vil være «et helvete», ifølge Nyhus.

Kan bli endringer

Avdelingsdirektør i Arbeids- og velferdsdirektoratet, Jan Erik Grundtjernlien, har overordnet nasjonalt ansvar for hjelpemiddeltjenester.

Han sier servicehundordningen fortsatt er veldig ny, og at den nok vil evalueres på et tidspunkt. Han utelukker ikke at det kan bli endringer ved behov.

– Hvis man ser en vesentlig økning i antall søknader som fyller vilkårene, så vil man vurdere å spille inn til departementet at det er behov for å øke budsjettrammen, sier han.

– Vi får også komme tilbake til om det er faglig grunnlag for automatikk i å få en ny hund.

Også unyttige ting

Maren Berre håper at så mange som mulig skal få den samme hjelpen som henne. Hun understreker hvor viktig servicehundene er for likestilling.

– Selv om man bruker rullestol og har en funksjonsnedsettelse, så har man et vanlig liv, sier hun.

– Med Igor kan jeg gjøre ting på lik linje med alle andre.

Men det er ikke bare som en god hjelper Igor bidrar til økt livskvalitet for Maren. Det er også mye glede og moro.

– Vi trener på både hundesport og masse unyttige ting også, ler Maren, før hun ber Igor om å hoppe.

Lydig som han er, spretter han til værs – igjen og igjen.

– Han er verdens beste venn. Jeg er ydmyk og takknemlig over å ha Igor. Han betyr alt for meg.