Så «Lik meg» på skolen – fikk bedre jentemiljø

Det var i fjor høst de rundt førti 12 og 13 år gamle jentene satt med øynene vendt mot tv-skjermen. De var delt inn i to grupper på tvers av hvem de bruker å være sammen med.

På skjermen er fem jenter på leirskole, i skogen med kart og kompass, men bare fire av dem får være med arm-i-arm på stien.

Hun som går bak heter Oda. Hun sier:

«Hallo, vent da!

Vi er jo her!

Ja, men dere utestenger meg.

Oda, det virker litt som om du går bak med vilje.»

Etter å ha sett flere scener fra «Lik meg» hvor Oda blir frosset ut, skulle jentene på Strindheim skole skrive hvem i serien de følte seg som.

– De er jo like gamle som oss, så vi kjenner oss igjen i det som skjer. I «Lik meg» er det ganske dramatisk, men det er jo litt slik det er i virkeligheten også. Det er en ganske realistisk serie, sier Margrete Alseth Ulleberg og Johanna Olsen Bagøien.

Populære jenter tar initiativ

Måten Oda blir holdt utenfor på i «Lik meg» skjer ved at hun blir avvist, baksnakket, at det blir spredt rykter om henne og himling med øynene. Dette kalles skjult mobbing og er den vanligste formen for mobbing nå fortiden.

De som tar initiativ til å stenge ute er oftest de populære jentene.

– Det er viktig for dem å ha status, bli beundret og være kule. Men hvis noen skal være kule, må noen være mindre kule, og man evaluerer andre i forhold til positivt og negativt. Slik definerer man de som hører med, og de som ikke hører med. Dermed hever man seg selv og blir noe mer.

Det sier forsker Tove Flack ved Læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger. Hun mener årsaken til dette statusjaget ligger i samfunnet vårt.

– Det å være best, kulest, flinkest og penest blir fremmet veldig sterkt. Hvis du ikke blir sett og beundret er du ingenting. Forskning viser at ingen blir lykkelige av å være på toppen, men dette er nok en del av drivkraften.

Risiko å stå imot

Dynamikken på 7. trinn på Strindheim skole var ganske likt som i «Lik meg». Det var mange gjenger, og ikke alle fikk være med. Dramaserien er laget på bakgrunn av intervjuer om hverdagen til barn mellom 10 og 14 år.

Lærerne på skolen ville ta tak i dette og brukte «Lik meg» helt bevisst som et verktøy å kunne snakke om utfordringene.

– Mange fikk seg en vekker og har blitt mer oppmerksom på egen væremåte. De skjønner nå at også måten ting blir gjort og sagt på er viktig, forklarer lærer Sissel Tanem.

For selv om ikke alle, ifølge forskningen, tar initiativ til å stenge noen ute, er det ofte mange som er passive. På fagspråket kalles de støttespillere eller assistenter. Disse er med på å avvise, baksnakke og stenge ute.

– Det kan være risikofylt å stå imot fordi man dermed kan havne utenfor. Og i denne alderen er det utrolig viktig å være en del av gruppa og å være akseptert, forklarer mobbeforsker Flack.

Dette kjenner jentene på Strindheim skole seg igjen i.

– Man tør ikke si fra fordi man er redd for å bli alene, og man sikrer seg mot å bli alene når man ikke sier fra. Når man føler seg utenfor kjennes det litt som om de andre ikke liker deg, at de ikke vil at du skal være med, sier Margrete og Johanna.

Mange kjente seg utenfor

Da jentene skulle skrive hvem i «Lik meg» de var og hvorfor, ble det tydelig at flere gikk rundt og kjente på det samme. Veldig mange skrev at de syntes de var Oda, hun som blir frosset ut i serien.

– Det kom veldig godt frem at det var mange som ikke hadde det så bra på skolen, men nå er vi mye mer observant på slik oppførsel. Det har hjulpet veldig mye på jentemiljøet. Vi har blitt bevisst på at slik skal ikke noen ha det, sier Ana Kråkvik Berg.

Også mobbeombudet i Trøndelag, Gitte Franck Sehm, anbefaler bruk av «Lik meg» på skoler med dårlige jentemiljø.

– Det er veldig smart å utnytte at «Lik meg» ses av mange. Vi er litt for redd å snakke med unger om denne typen mobbing, men det er viktig å gjøre det. Barna trenger kunnskap for å forstå egen og andres oppførsel.

Mobbeombudet ser lite av den klassiske alle-mot-en-mobbingen, men desto mer av den skiftende, skjulte mobbingen. Ifølge mobbeforsker Tove Flack finnes dynamikken gjerne i alle klasser.

Trenger hjelp av voksne

Hvert år kartlegger Strindheim skole relasjonene på de ulike trinnene i et såkalt sosiogram for å få oversikt over elevene. Slik finner de ut hvem som har noen å være med, og hvem som har ikke noen å være med.

– Våre lærere har tatt tak og hjulpet oss mye med jentemiljøet. Det har gjort en stor forskjell, mener Sara Brenne Nilson.

Nettopp det å se hva som foregår er viktig, mener Tove Flack. Og nøkkelen ligger ofte i lederstilen til de populære elevene.

– En gruppe populære elever er de som definerer hvem som er utenfor og hvem som er innenfor, hvem som er kul og hvem som ikke er kul og som prøver å eliminere konkurranse. Den andre gruppen er de som er populære fordi de er hyggelige, greie og hjelpsomme.

Falck mener lederne må få støtte og veiledning inn i noe annet enn den destruktive veien som verken er god for dem som driver med den eller de som blir utstøtt.

Verdier og omsorg

Det er også viktig å tone ned verdien av status og fremme tydelige verdier om vennskap.

– Forskningen er klinkende klar på at det som gjør folk lykkelige er nære tillitsfulle relasjoner. De som klarer å skaffe posisjonen sin ved å være ekskluderende er egentlig ikke så godt likt fordi folk blir utrygge på dem.

I tillegg kan foreldre hjelpe barna til å forstå og utvikle egne følelser.

– Empatisk omsorg, at man tar over litt av følelsen den andre har, er veldig forebyggende mot mobbing. Hvis man klarer å sette seg inn i følelsene til en annen person, vil man støtte dem.

Etter at jentene på Strindheim skole sendte guttene på tur, og så på dramaserien «Lik meg» sammen, har altså jentemiljøet bedret seg. Mange hadde allerede sett serien, men de hadde ikke snakket og diskutert det som skjer med noen før.

– Det er lærerikt å se hvordan det er å være den som blir holdt utenfor. Det er litt trist å se, man blir litt lei seg av det, og man passer på at man ikke gjør det selv, forklarer Margrete Alseth Ulleberg.

Se «Lik meg» her.