NRK Meny
Normal

Rotmo med dramatisk låveteater

Urpremieren på Folkehelten av Hans Rotmo er morsom, energisk og utprøvende, men den dramatiske historien halter litt for mye.

Folkehelten
Foto: Espen Storhaug

Benkeradene langs låveveggene er fylt til randen av forventningsfulle. I et hjørne sitter orkesteret med Gjermund Larsen som styrer musikken, fela og de andre spelemennene.

Under taket er det snekret til en avsats for lyd- og lysteknikerne. Scenen er i midten. Den strekker seg så godt om i hele låvens lengde.

Starten er sterk, ei skikkelig rotbløyte. En bygdefest.

Vi er i tida før det tragiske Garnesmordet i 1806. Napoleon er på krigstiden og Norge er rustet til strid.

Mektig

Det er feiende, flott, kraftig i form, farge, lyd og koreografi.
Ja, det lover jo godt, tenker jeg. Spenstig.

Virkemidlene er nydelig enkle. Etter en god del, kanskje litt for mange festformasjoner blir det tatt ned. Her er kjærlighet og en underliggende dramatikk.

Og sånn går det. Fra buldrende dramatisk til nøysomt, rolig og nært.

Det hele er bundet sammen av fortelleren. En sunnmøring. Et greit grep. For det er et omfattende drama om Ola Skavhaugg, mannen som ble en høyt dekorert soldat noen år etter i 1808.

Folkehelten

Stykket har en bra koreografi.

Foto: Espen Storhaug

Ambisiøst utgangspunkt

Som det står i målsettinga for stykket, er det å avdekke årsaken til at denne soldaten ble en av norgeshistoriens største helter og samtidig en tragedie.

Ingen liten målsetting for manusforfatter Hans Rotmo. For her er vi inne på ei krevende gren. Psykologisk teater.

Årsakene finner vi i historien om den unge mannen som prøver seg i livet, som blir avvist, som ikke får gifte seg med sin elskede som han har barn. Ille nok.

Verre er det når han blir mistenkt for det beryktede Garnesmordet, der nettopp hans elskede og hennes familie brutalt blir tatt av dage.

Dyrene i fjøset er erstatta av skuespillere på låven. Nå framføres stykket "Folkehelten" på gården Levring i Verdal.

Spiller teater på ny kulturlåve

Utvilsom traumeskapende

Han finner de virkelige morderne gjennom en strabasiøs innsats til tross for at han mister støtte og tilliten fra sin siste venn.

Han føler også etterhvert sympati for morderne der han tvinger dem hjem til Verdal og ikke nok med det: Her ligger det mist en traumeskapende overraskelse til på lager.

– Steike, for å si det med fortelleren.

Brister litt

Jo det er fine greier, men, kjære Verdalen. Jeg har problemer med å like enderim i ureint trav, spesielt når verselinjene framføres av sinte menn og ikke minst når de skal bidra til å forklare og tette hullene i fortellinga på de stedene der jeg opplever at logikken brister.

Jeg sliter også med bruken av forteller nummer to, våpensmeden, som er en slags Deus ex machina, et fortellerteknisk grep fra greske tragedier der Deus, eller oversatt, gud fra maskinen, umotivert kommer inn i stykket for å løse et problem eller en umulig situasjon. Han framstår både som for uvitende der han burde vite og andre steder allvitende.

Folkehelten

Helten har mange sider. Her er en av dem.

Foto: Espen Storhaug

Stort tempo

Uansett har nok Folkehelten har kommet for å bli, låveteater likeså. Men trolig er tempoet for høyt og mengden opptrinn for massiv til å sette psykologien i fokus. Gi mer rom for inderligheten og dilemmaer, som før far finner tilbake til krigen i siste akt.

Takk for opplevelsen.