Adrian står støtt på Trøndelag Teater

Vi er på slutten av 1600-tallet i Trondheim. En gutt blir etterlatt i ei kurv på ei trapp. Det er kaldt og mørkt. Han bli tatt hånd om av kvinner på bunnen av rangstigen. Han bli elsket av fanger og voktere for å si det enkelt, men avvist av folket.

Finner styrke

Han er motstrøms, han klarer det umulige i kampen mot fattigdommen og håpløsheten i ei tid da livsvilkåra var kalde og håpløse, både med vær og muligheter.

Din rang var bestemt av din herkomst. Adrian er på bunnen, uten familie han vet om.

Historien er hentet fra trilogien om Adrian Posepilt av trondheimsforfatteren Kristian Kristiansen.

Utfordring

Nå kan dramatisering av bøker være en krevende øvelse.

Blir dette opplesning av tekster der intet egentlig skjer på scenen?

På en måte blir det jo det, men jeg våkner fort.

Her har Trøndelag Teater tatt noen glimrende grep. Ja, scenen er abstrakt og naken, men den fylles av liv, nøkternt og sterkt.

Gode bilder

Ordene gir fargerike lydbilder, musikken har historiene i seg, både direkte og indirekte, og kulissene brukes slik at de blir et bidrag til det hele.

Her er det råskap og kjærlighet, lengsel, smålighet, David mot Goliat og framdrift.

Riktig valg av tekster, stram og god regi, godt komponert musikk, forsterkende lyssetting, og innlevende framføring, skaper noe i nærheten av poesi for meg.

Riktig miks

Kanskje fordi stykket har en viss sagastil over seg, at ord, lyd, musikk og andre elementer er satt sammen slik at de bærer langt mer enn seg selv.

Her går det an å lukke øynene å få sterke opplevelser bare med tekst, lydbilder, musikk, sang, kor, framføring, harmonier og disharmonier, men åpner du øynene får du faktisk mer enn det også.

Ikke slutt nå, tenkte jeg når det hele var over.