Det starter med et bakteppe vi kjenner, bilder av rasehat og Europas dystre historie, men det er noe nytt der.
Menneskeforakt
Stykket setter situasjonen effektivt.
Tre unge menn, øl og trangen til å være noe mer enn seg selv
Midlene de bruker er sparsomme, men kraftige. Deres skygger er offerets, men med hat, klare fiender, forakt og enkle visjoner drar de seg selv etter håret.
Dessuten går alt til helvete likevel.
Aktuell dramatikk
Trøndelag Teater våger denne gang å gi oss et lite trivelig stykke samtidsdramatikk fra den ubehagelige sida av verden. Et godt oppspark til debatt på flere plan.
Voldens vesen
Lars Noréns manus viser at volden kan ramme hvem som helst, at den har en kraft i seg selv, at samspillet mellom en kald utestengt general med intellektuell kapasitet, men uten medfølelse, eller empati som det heter på fint, og hans lydige soldater uten veldig mange kort å spille på, er en farlig kombinasjon.
En enkel regi og en sceneløsning med snev av dybde, gir det hele tyngde.
Kraftig kost
Skuespillerne bærer forestillinga godt. De og manus bringer tankegangen i dette trekløveret nærmere det normale enn vi liker, men kanskje er Keiths soldater hakket for teite. Humoren som oppstår av latterlig inkompetanse er faktisk morsom og kanskje må vi ha den for lettere å føle avstand til den verden de representerer?
Finnes de?
Stykket raser av gårde i halvannen time og det er en prestasjon i seg selv tatt i betraktning av hva de holder på med. Vi har hele tida en utrivelig anelse av hva som kan komme til å skje, selv om det blir sådd håp underveis, håp knust av tilfeldigheter, eller var det hele uunngåelig, egentlig?
Utfordring
Kulde utfordrer oss på flere måter. Hvor virkelig er dette? Lettest er det vel å si at slikt ikke kan skje her i vår lille andedam, men kan vi det?
