Med hele mitt hjerte. Unnskyld, Agnes Waade!
Det var en sterk opplevelse å se dokumentaren på NRK om Agnes Waade. Agnes ble født på 1920-tallet, i bygda mi Leksvik. Hun var døvstum, og i et samfunn som var ganske annerledes enn i dag, fikk hun ikke den oppfølgingen hun burde fått. Hun ble stemplet som «åndssvak» og fikk ikke gå på skolen. I voksen alder begynte hun å rømme hjemmefra, men hun kom alltid til rette igjen. Det har kommet fram hjerteskjærende beretninger om seksuelle overgrep. Forholdene ble aldri anmeldt, og ingen stilt til ansvar.
Siste gang Agnes forsvant var høsten 1990. Agnes var da en godt voksen dame i 60-årene. Jeg har noen minner fra denne tiden. De voksne snakket om at Agnes var forsvunnet igjen, men at det var rart hun ikke kom til rette igjen som tidligere. Det var leteaksjoner i bygda, og vi barna lette også etter Agnes. Mamma forklarte at Agnes ikke kunne snakke, og at hun kunne framstå som redd. For en 6 år gammel gutt var det både spennende og litt skummelt å gå på «oppdagelsesjakt» i fjøs og uthus i nabolaget for å lete etter Agnes. Dessverre ble ikke Agnes funnet før nesten et år etterpå, og da var det bare levningene igjen. En tragisk slutt.
For egen del ble saken glemt, helt til Tore Strømøy tok kontakt for halvannet år siden. Han fortalte om at han hadde startet arbeidet med en dokumentar om Agnes Wåde for 30 år siden, men hadde lagt bort arbeidet på grunn av forsvinningen og dødsfallet. Jeg måtte lete godt i hukommelsen, og små glimt fra barndommen dukket som smått opp igjen. Fra Tore Strømøy fikk jeg høre mer om Agnes Wåde, og historien gjorde stort inntrykk. Kommunen hadde blant annet blitt stevnet for retten på 1980-tallet, grunnet manglende skolegang og oppfølging av Agnes Wade. Kommunen ble dømt i lagmannsretten, men til slutt frifunnet i høyesterett. Og frifunnet er muligens et noe misvisende ord. Forholdene var foreldet.
Tore Strømøy ville gjerne ha tilgang på alt arkivmateriale kommunen satt på om Agnes Waade, noe som ble et krevende dilemma for kommunen. Kommunen ville bidra med det vi kunne, men en kommune kan ikke uten videre dele ut taushetsbelagt informasjon om våre innbyggere. Dette er strengt. Er det av stor samfunnsmessig nytte kan det gjøres unntak, men det er ikke bare enkelt å avgjøre når slike hensyn er innfridd. Samtidig oppfordret vi NRK og Tore Strømøy til å påklage kommunens avgjørelse om begrenset innsyn, slik at Statsforvalteren kunne ta endelig avgjørelse om hva Indre Fosen kommune kunne dele av arkivmateriale. Statsforvalteren ga NRK økt innsyn, noe som ikke kommer fram i dokumentaren så langt. Selv med dagens etterpåklokskap tror jeg dessverre ikke at Indre Fosen kommune kunne håndtert dette annerledes.
Tore Strømøy besøkte rådhuset i Rissa ved to anledninger. Vi snakket mye om Agnes Waade, om hvordan samfunnet var før, og at det ikke var enkelt å være annerledes i et bygdesamfunn midt på 1900-tallet. Vi snakket om viktigheten av å formidle historien, til tross for at det kan virke opprivende i et bygdesamfunn. Agnes fortjente å få fortalt sin historie, det var vi alle enige om. Etter å ha sett dokumentaren måtte jeg dessverre konstatere at gode samtaler, og en kommune som ønsker å bidra, er klippet bort til fordel for en kommune som framstår som vanskelig, og helst vil legge lokk på saken. Jeg kan synes det er urimelig og urettferdig framstilt, men det spiller liten rolle. Som kommuneledelse må vi tåle å stå i stormen i denne saken.
Dokumentaren har medført at jeg for første gang har fått hatmeldinger. Folk er opprørte, og har sterke meninger om både meg og Indre Fosen kommune. Jeg har forståelse for alle reaksjonene, og jeg sitter selv med sterke følelser etter å ha sett dokumentaren. Det er ingen tvil om at Agnes Waade ikke fikk den oppfølgingen hun skulle fått, og at storsamfunnet lukket øynene for alvorlige hendelser.
Historien til Agnes Waade er viktig også i dag. Det er begått mye urett mot Agnes, og det er en form for oppreisning at hennes historie nå fortelles. Kanskje kan vi si at hennes stemme nå blir hørt.
For alle oss som bor i Leksvik, tror jeg det er blytungt å se dokumentaren «Gåten Agnes Waade». Mange vil kjenne på en dårlig samvittighet, samt et sinne over at kommune, helsevesen og politi ikke foretok seg noe. Den eneste trøsten i dag, er at dette er lenge siden, og at samfunnet har endret seg mye.
Jeg er spent på resten av historien. Jeg forventer at resten også vil være smertefull.
Som ordfører i Indre Fosen føler jeg i dag bare for å si en ting. For hva det er verdt. Unnskyld, Agnes Waade.
