Sørget alltid for å ha nok penger på konto til å kjøpe Britannia

– Jeg sto ute i bakgården. Hele kvartalet var revet. Da slo det meg at det var dette som måtte være «point of no return». Det var helt jævlig. Det var bare noen murbiter igjen.

Tre år senere sitter Odd Reitan i den velkjente Palmehaven på Britannia. Luksushotellet som han til slutt fikk fatt i da Olav Thon solgte sin del av hotellet.

– Da jeg var på Britannia som 16-åring, så jeg hotelldirektøren og eieren stå ved siden av hverandre mens de tok imot et stort selskap. De var så elegante og flotte.

Da bestemte han seg – dette skulle han kjøpe en gang.

Det ble derfor en stor dag for 68-åringen da hotellet endelig gjenåpnet våren 2019.

– Jeg blir rørt når jeg tenker på det. Det var svært. Utrolig svært. Det å ha oppnådd noe man har tenkt på siden man var 15-16 år, var en fantastisk følelse.

Odd Reitan er den første av fem finalister i kåringen av Årets trønder 2019. Folk kan stemme på sin favoritt på fredag, når alle er avslørt.

Familiebedriften

Odd Reitan har vært kjøpmann hele livet, og kanskje mest kjent for å starte REMA 1000-kjeden. Den første dagligvarebutikken i Reitangruppen ble åpnet i Trondheim i 1948 av hans foreldre, Margit og Ole.

Siden den gang har Reitan åpnet hundrevis av REMA-butikker både i innland og utland.

– Først og fremst synes jeg at jobben min er utrolig artig. Også er jeg litt forfengelig. Jeg vil vite med meg selv at jeg har fått til noe.

– Også må jeg innrømme at jeg synes det er morsomt å få oppmerksomhet for det jeg har fått til.

Reitan har jobbet som forretningsmann i 47 år. Han forteller at suksessen har kommet sakte, men sikkert, og at det derfor har blitt enkelt å tilpasse seg overgangen:

– Jeg har naturligvis mer enn nok penger privat. Men det viktigste for meg er at bedriften går bra. Det er det som er stoltheten min, og noe jeg synes det er forferdelig artig å holde på meg.

– Opplever du noen gang misunnelse?

– Ja, men jeg velger og ikke høre på det øret, ler han.

– Det forderver bare mitt egne indre landskap. Heldigvis er det ikke så mye av det.

Drømmen om Britannia

For tjue år siden ansatte Reitan det som i dag er finansdirektøren i Reitangruppen, Kristin S. Genton. Da hun begynte som regnskapssjef i REMA 1000 fikk hun tre svært viktige beskjeder.

– Kristin, det å sløse med penger – det er en synd! For det andre må du ha stålkontroll med pengene.

– Og for det tredje skal vi alltid ha nok penger til å kjøpe hotell Britannia dersom det legges ut for salg.

– Jeg tror det er viktig at man forteller om drømmene sine. Da kan man få hjelp til å oppnå dem, og jobbe mot et felles mål.

– Har du gått på noen smeller?

– Min fordel er at jeg snur det negative til noe positivt kjapt. Der er jeg veldig heldig. Det ligger alltid noe positivt i ting som oppstår, derfor er det ingenting negativt som jeg engang husker på.

Men han innrømmer at oppussingen av Britannia ble lang periode med planlegging, spenning og diskusjoner. Hotellet var i så dårlig stand at det måtte rives helt ned og bygges opp igjen, noe Reitan syntes var ganske nifst.

I bilen, på do eller midt på natta

68-åringen er både administrerende direktør og styreleder for Reitangruppen, samt styreformann for alle forretningsområder. Men inspirasjon og drivkraft er det ingen mangel på:

– Viss jeg våkner klokken to på natta med en kjempeidé så legger jeg meg ikke og sover. Da må jeg stå opp og notere den ideen. Notatblokka ligger alltid på nattbordet. Man kan jo ikke sove over en god idé, sier han engasjert.

– Problemet er viss jeg sitter i bilen og ikke får til å notere. Da må jeg enten ringe noen eller ta opptak på telefonen. De beste ideene får jeg i bilen eller på do.

– Men jeg må innrømme at det ikke er alle ideene jeg får på natta som er så gode. Da kan jeg se på notatblokka på morgenen og tenke «herregud, dette er jo bare forferdelig dumt», ler han.

Turistbyen Trondheim

– Hvorfor har du valgt å bruke så mye tid og penger på Trondheim?

– Jeg har en voldsom kjærlighet for byen. Også er jeg det jeg selv kaller en snill egoist, fordi jeg har personlig glede av at andre blir glade.

Er det noe Reitan kunne endret på i Trondheim, så er det søndagene. De dagene synes han er alt for triste og grå.

– Når det kommer turister hit på søndager, er det for skittent og trist. Det pulserer ikke. Jeg skulle ønske at vi kunne erklært oss selv som en turistby. Trondheim har så mye historie å fortelle, og derfor stemmer det ikke i hodet mitt at det er så trist her på søndager.

– Hva er ditt neste prosjekt i Trondheim, da?

– Jeg har jo fleipet litt med å bygge et tårnhus. Det synes jeg er ganske pirrende å tenke på. Det hadde vært artig med noe som vi i Trondheim kan bli berømt for, utenom Nidarosdomen. Det må være noe som kjennetegner Trondheim.

– Men først skal jeg få realisert «Hjertepromenaden», stien som går langs Nidelven. Den er nesten formet som et hjerte. Se for deg det opplyst på en høstkveld!

Reitan veiver engasjert med armene:

– Det ville vært helt vilt vakkert. Det må vi bare få til.