Ny, leken og aktuell Peer Gynt

Scenen er mørk og stor. Et hull i gulvet, lyset fanger ei fillerye, en retro radio som spiller pergyntisk musikk vi kjenner fra før, et bord og en stol og en gammel mann som vaklende setter seg for å drikke kaffe.

Han er åpenbart syk. Dystert, alvorlig, men salen humrer likevel. Ikke uten grunn. På få minutter er stykkets styrke presentert.

Eller for å si det på en annen måte. Dette er en start som stille dekker på for undring, gjenkjennelse, undertoner, forventning, humor, dobbelthet og muligheter.

Ja, Trøndelag Teaters Peer Gynt i 2013 klarer å skape et tydelig bilde av Peers mangslungne univers. Det er en prestasjon.

Morfinrus

Ideen om å ta utgangspunkt i gammelpeers hjertestans og smertelindrende morfinbehandling, er spenstig. Kanskje er innvollene som senkes fra taket noe i overkant tydelig, nesten opp mot klisjefella. Eller kanskje ikke. Her er alt mulig og det åpner dører til resten av galskapen.

For her sklir virkelighet over i rusens forvrengninger gang på gang, og det gir mening. Det tydeliggjør et nøkternt modernisert manus. Vi skjønner bedre, i den grad det er mulig, stykkets sjel.

Godt grep

Tydelig blir det også, paradoksalt nok, gjennom de to Peerene, en gammel og en ung som glir over i hverandre og spiller mot hverandre, blant annet. Kløktig.
Manusets muligheter er godt utnyttet, spør du meg. Enten vi er i Dovregubbens ville verden, i et høyaktuelt Europa, i hjembygda eller i Egypt, alt sett gjennom et fornøyelig filter.

Nasjonalromantisk sjøforherligelse og nasjonal innelukkethet var en del av Ibsens tid, og sannelig, det er nok noe å tenke over i dag også. Effektene av å være seg selv nok, eller langt mer enn nok, kan være verd å oppdage.
Skuespillerne er på høyden. Spesielt er begge Peerene herlige, mor Åse også. Dovregubben er fin.

Godt komponert

All ros til scenografi, koreografi, lys og kostymer. Det eneste er vel at presten med fordel kunne begrense sin monolog en smule eller gi den mer krutt. Ellers er stykket imponerende komponert, med godt krydder fra Trondheim Symfoniorkester.

Regissør Marit Moum Aune har gjort en glimrende jobb og jeg har en sterk følelse av at det har skjedd med helt andre krefter enn de peerske, den nasjonalromantiske norske sjølopptatthet som Ibsen advarer mot.
Her ser vi kanskje fruktene av det kreative vi under kyndig ledelse.

Peer Gynt på Trøndelag Teater anbefales. En fornøyelig aktuell versjon av et nasjonalepos Ibsen sjøl ikke trodde egnet seg til annet enn et lesestykke.