Vil lære bort den nordnorske måten å håndtere livet på

Nordnorsk mentalitet blir nå del av et fag på universiteter i Sverige, og trolig også i Finland. Dette er et resultat av Ulrika Sandéns «flukt» fra den svenske storbyen til en liten bygd i Vesterålen.

Ulrika Sandén i kajakk på fjorden.

LYKKEN HER OG NÅ: Ulrika Sandén har en svulst i hjernen. I Nord-Norge lærte hun seg å leve med diagnosen på en ny måte.

Foto: Bent Bakkan

Historien om universitetsfaget starter med en svulst i hjernen. En svulst som ble operert bort, men som legene mente ville komme tilbake etter noen år.

Hvordan skal man leve med en slik trussel hengende over seg?

Ulrika Sandén fra Lund i Sør-Sverige bestemte seg for å prøve et annet liv, langt utenfor den svenske storbyen.

Kart viser kjørerute fra Lund i Sverige til Vesterålen

NRK, ©Mapbox, OpenStreetMap contributors

I 2010 flytta hun til Eidsfjorden i Vesterålen hvor hun skulle jobbe som miljøterapeut. Hun hadde laget en avtale med seg selv. Hun skulle leve livet akkurat slik de som bodde her gjorde.

– Men jeg kunne også få dra hjem etter seks måneder hvis folk var helt merkelige, forklarer Ulrika Sandén.

Ulrika med hodelykt i mørket.

HODELYKT: Ulrika hadde aldri sett en hodelykt før hun kom til Nord-Norge. Her ble den en fast del av livet vinterstid.

Ulrika Sandén med en kalv.

NYTT LIV: Ulrika ble lei av livet sitt i Sverige. Hun sa opp jobben og reiste til Nord-Norge.

Ulrika Sandén på ski.

PÅ SKI: Ulrika var mye ute i naturen da hun bodde i Nord-Norge.

Og merkelige, det var dette bygdefolket, syntes Ulrika.

Men ikke på den måten hun hadde trodd.

Fellesskap

Det begynte med en skitur, og deretter hoppet hun ut i den iskalde fjorden sammen med badeklubben.

Isbadergjengen i Eidsfjorden i vannet.

BADEKLUBBEN: En kveld i uka var det bading året rundt. Også i dårlig vær.

Foto: privat

Ulrika ble invitert på fjellturer, og ut på fjorden for å padle kajakk.

Folk dukket opp hjemme hos henne uten å banke på.

Og alle hjalp hverandre med alt. Men folk så ikke selv at de var hjelpsomme, forklarer Ulrika.

– Det var en selvfølgelighet på samme måte som sola står opp hver morgen.

Holmstad by, Vesterålen.

HOLMSTAD: Ulrika Sandén bodde her i fire år. Oppholdet forandret måten hun tenker på.

Foto: privat

Et halvt år gikk fort. Ett år ble til to.

Så ble Ulrika syk.

Å være her og nå

Musklene hennes sluttet å virke. Hun var redd det betød at svulsten var tilbake. Men folk i bygda lot henne likevel ikke dvele ved sykdom og helseplager.

I dagboka si skrev Ulrika:

«Jag känner att ingen kramar om, ingen går känslomässigt in i vad jag upplever, ingen frågar «hur känns det». Jag märker att det förändrar mig. Det tvingar mig bort från de känslorna».

– Vi er veldig direkte og kaller en spade for en spade. Og så har vi galgenhumor, og vi tar oss ikke selv så høytidelig, forklarer Kari Anne Hansen som var Ulrikas nabo.

Ulrika Sandén og naboen Kari Anne.

NABOER: Kari Anne Hansen (tv) og Ulrika var naboer og venninner. Hun synes det er veldig spennende å lese det Ulrika skriver om sine opplevelser i Norge.

Foto: privat

Ulrika ville finne ut hvorfor hun var så glad til tross for alle helseproblemene. Hva var det med folkene i Eidsfjorden som gjorde at hun hadde det så bra?

Nysgjerrigheten fikk henne til å melde seg på en nettbasert mastergrad ved Sosialhögskolan i Lund. Hun skulle bruke masteroppgaven til å undersøke mentaliteten i bygda.

Ulrika i kajakk på en fjord.

TETT PÅ NATUREN: I Nord-Norge levde Ulrika i naturen. Å padle i kajakk var en av måtene hun gjorde det på.

Foto: privat

Hvor kom fellesskapet, inkluderingen, hjelpsomheten, selve innstillingen til livet egentlig fra?

Svaret fant hun i den gamle fiskerkulturen.

Døden på nært hold

Livet i Eidsfjorden i Vesterålen var tøft i gamle dager.

Før andre verdenskrig var bygda et isolert sted. Båt var den eneste måten å komme seg til omverdenen på.

Utsikt Eidsfjorden.

UTSIKT FRA HUSET: Ulrika flyttet til Eidsfjorden i månedsskiftet januar/februar 2010.

Foto: Ulrika Sandén

De fleste mannfolkene var på fiske mellom tre til seks måneder hvert år. Når de var borte, hadde kvinnene ansvar for hjem, gård og barn.

Mange fiskere druknet på jobb.

Men kvinnene hadde lært seg ikke å uroe seg for det de uansett ikke hadde kontroll over. De lot mennene være i en «stand-by»-modus, et bevissthetsnivå hvor de kunne fokusere på nået i stedet for å dvele ved usikkerheten.

Og omvendt.

Dette fant Ulrika ut da hun leste historiebøker og gjorde dybdeintervju med sju av bygdas eldste.

Å forberede seg på det verste

En av dem var 97 år gamle Rolf. Han viste henne en bygdebok med bilder av folk i bygda.

Ulrika Sandén og Rolf foran fjorden.

BYGDAS ELDSTE: Samtalene med Rolf, og andre eldre i bygda, var viktig for å forstå mentaliteten i Eidsfjorden.

Foto: privat

«I denne familien døde alle barna», fortalte han. Hans egen bror hadde dødd av gulsott på vei til sykehuset.

Rolf formidlet noe positivt i alt det tøffe. Han forklarte:

«Vi aksepterte livet som det var og forberedte oss på det verste».

Hun fant ut at overlevelsesstrategiene fra gamle dager hadde blitt ført videre, selv om livet i den lille bygda er mye lettere i dag.

– Folk lot døden være en del av livet. Og når døden får være levende, bevares en følelse av at livet er en gave som vi må håndtere.

Det var derfor hun hadde det så bra blant disse menneskene.

Ulrika Sandén med venner rundt seg. Fjorden i bakgrunnen.

ALLTID NOE GØY: Folk i Eidsfjorden fyller nået med noe morsomt.

Foto: privat

Men samtidig skrantet helsa til Ulrika. Hun bestemte seg for å flytte tilbake til Sverige.

Legene hadde hjulpet henne én gang. Kanskje de kunne gjøre det igjen.

«Lykkefaktorer»

Hjemme i Lund i 2014, etter fire år i Norge, fikk Ulrika en ny medisin. Den fjernet muskelplagene hennes. Hjernesvulsten lot vente også på seg.

Ulrika gjorde ferdig masteroppgaven sin om Eidsfjorden.

Hun skrev også om masteroppgaven til en tekst som fikk pris for årets beste artikkel av det svenske Sociologiforbundet i 2016.

Mye av det Ulrika fant i Nord-Norge har støtte i forskningen.

Sosial tilhørighet. Hjelpsomhet. Naturopplevelser og andre gledesstyrte aktiviteter med fokus på nåtiden. En holdning av aksept og jordnære forventninger, er alle viktige kilder til lykke og livskvalitet.

Ulrika på fisketur med stor fisk i hånda.

PÅ FISKETUR: Fisket har vært et viktig økonomisk grunnlag for bygda. Her er Ulrika med en 10-kilos fisk.

Det forklarer Hallgeir Sjåstad som er psykolog og forsker. Han underviser i lykkeforskning og beslutningstaking ved NHH.

– Når man klarer å prioritere disse faktorene, gjør det livet mer meningsfullt. Man blir gjerne litt lykkeligere også.

For Ulrika Sandén førte masteroppgaven og artikkelen om den nordnorske mentaliteten til at hun fikk jobb på Lunds universitet. Hun startet på et doktorgradsstipendiat i det som kalles innovasjonsteknikk.

Og nå er vi tilbake der vi startet denne historien: At den nordnorske mentaliteten er en del av et universitetsfag i våre naboland.

Vil gjenskape bygda digitalt

Neste semester, altså fra januar 2021, kan studenter ved Lund, Uppsala og trolig Helsingfors universitet ta kurset «Pasientperspektiv og egenförmåga».

Ulrikas doktorgradsprosjekt er nemlig å finne ut hvordan kreftsykes perspektiv kan bidra i forskningen på sykdommen.

Ulrika Sandén holder foredrag.

FORSKER: Ulrika jobber 50 prosent som phd-student. Før trodde hun at hun skulle dø hvis hun jobbet mindre enn 75 prosent og pinte seg for å klare det. Nå har hun tilpasset seg helsesituasjonen sin.

Foto: privat

Og her kommer også spørsmålet om hvordan man kan leve bra, både mens man har kreft og etter man er blitt kreftfri, inn i bildet.

I Uppsala blir det også fokus på samarbeidet mellom pasient, pårørende, helsevesen og utviklere av digitale tjenester.

For Ulrika har nemlig troa på at noe av det hun opplevde i Nord-Norge kan gjenskapes digitalt.

Sammen med forskere i Finland, et rehabiliteringssenter for kreftpasienter og «Nätverk mot cancer» har hun fått midler til å utvikle en interaktiv digital portal.

– Det er vanskelig å overføre måten de håndterte liv og død på til en storby i Sverige. Folk vil hjelpe hverandre, men de vet ikke hvordan. I portalen vil vi sette sammen folk slik at det blir sosialt og artig å hjelpe.

Ulrika Sandén.

PÅ EVENTYR I Norge: For å oppleve noe annet enn den svenske storbyen, flyttet Ulrika Sandén til Vesterålen for åtte år siden.

Foto: Erik Andersson

Kari Anne Hansen, som var Ulrikas nabo, synes ideen å skape et digitalt fellesskap, à la Eidsfjorden, for kreftrammede er god.

– Det er kjempefint. Dette handler om livskvalitet. Samholdet og det å bli invitert med, er det viktigste i livet.

Lykkeforsker Hallgeir Sjåstad er usikker på om alt i «Ulrikas metode» vil passe for alle. Han mener likevel at sosial tilhørighet og en aksepterende holdning er beskyttende faktorer som kan gjøre oss mer robuste i møte med stress og livskriser.

Han mener Ulrikas erfaringer er et lovende utgangspunkt som det bør forskes mer på i større skala.

Ulrika tenker at den digitale portalen skal være et tilbud, så kan folk bruke det som passer i sitt liv.

Slik hun selv gjør.

For i vår kom hjernesvulsten tilbake.

Likevel klarer hun å nyte livet og være i nået.

Takket være folk i en liten bygd langt nord i Norge.

Ulrika på motorsykkel foran fjorden.

NY HOBBY: Ulrika begynte å kjøre motorsykkel da hun bodde i Nord-Norge. På sykkelen blir hun tvunget til å være i nået samtidig som hun er tett på naturen.

Foto: privat