– Jeg var ikke helt stum, for jeg kan huske at jeg rakk opp handa og svarte læreren tre eller fire ganger gjennom hele barneskolen, forteller tidligere NTNU-lektor og forfatter Harald Nortun.
Det kunne gå en hel uke i strekk uten at det kom et eneste ord ut, uansett hvor mye han prøvde.
I ungdomsskolen ble det enda verre, han kan ikke huske å ha sagt noe en eneste gang.
Harald Nortun sa knapt et ord gjennom hele skolegangen, men som voksen har han blitt foreleser på NTNU i Trondheim og ga i fjor ut boka Taus.
Foto: Maria Pettersen / NRK– Hvis man har gått i årevis uten å snakke, så er det nærmest umulig å plutselig begynne, sier han.
Kan vokse det av seg
Da Harald flyttet hjemmefra og begynte på videregående skole med bare ukjente klassekamerater løsnet tunga.
– Det var befriende å møte folk uten forutinntatte meninger om meg, sier han.
Et par år senere fant han ut at det som hadde gjort barndommen hans så vanskelig hadde et navn og var en diagnose: Selektiv mutisme.
Litt i underkant av én prosent av norske skolebarn er rammet og de fleste vokser det av seg, likevel mener mange at det bør behandles.
Forsker Hanne Kristiansen sier det viktigste virkemiddelet for å hjelpe barn med selektiv mutisme er å gi dem trygge rammer og god tid på å venne seg til fremmede folk.
Foto: R.BUP– Problemet er at mange av dem strever fælt og har ikke noen god hverdag, det plager dem veldig, sier forsker Hanne Kristensen som er seksjonsleder ved Regionsenter for barn og unge Øst og Sør.
– Nesten alle sier at de veldig gjerne ville snakke men fikk det ikke til, så de trenger hjelp til å starte opp, sier hun.
– Vondt å se barnet ditt lide
Ett av barna som var med i studien er datteren til Trude (som ikke vil ha etternavnet sitt på trykk av hensyn til datteren).
Hun syntes det var vondt å se at datteren ble livredd og helt satt ut når folk hun ikke kjente stilte henne spørsmål.
– Det var vondt for du ser at barnet har det vondt. Og så var det mange tanker om hva som ville skje når hun kom i skolealder. Om hun kom til å få seg venner når hun ikke greide å snakke, sier hun.
- Les også: Når popularitet kan telles
- Les også: Nå jakter NRK på nye barne-tv-fjes
Datteren kunne for eksempel prøve å gjemme seg og stivne helt når hun fremmede snakket til henne, og at de måtte forberede henne veldig lenge hvis de skulle til et nytt sted.
Etter at datteren var med på prosjektet til Kristiansen og kollegene sier Trude at hun er som andre barn.
– På første skoledag rakk hun til og med opp handa, sier hun stolt.
Slik behandler de barna
Forskerne har laget et behandlingsopplegg med teknikker for å få barna til å føle seg trygge med det de kaller «defokusert kommunikasjon».
– Disse barna er ikke glade i å ha fokus på seg, og da prøver vi å snakke med dem uten å ha akkurat det.
Slik gjør de det:
- Setter seg ved siden av barnet i stedet for rett overfor.
- Ser ikke direkte på barnet.
- Dropper konkrete og direkte spørsmål og prøver heller å skli inn i en samtale ved å tenke høyt og lure på ting.
- Temaet dreier seg om ting barnet holder på med akkurat da, lek e.l.
– For det som ofte skjer når du snakker med en du ikke får svar fra er at du stiller enda flere spørsmål, og går enda tettere på og da låser du disse barna, sier Kristensen.
Etter hvert introduserer de sakte en fremmed person inn i en trygg situasjon.
– For eksempel en situasjon der barnet snakker med en av foreldrene, og da pleier barnet å begynne snakke med den fremmede personen også.
Etter hvert tar de hele opplegget med inn i situasjoner der barnet sliter mest, for eksempel et klasserom.
– Og det er egentlig nok. Det er bare det at man må bruke tid, for hvis du presser disse barna så går det ikke.
- Les også: På drømmetur med barn?
- Les også: Startet bedrift for å gi sønnen arbeid
– Oppfatter barna som trassig
I tillegg mener forskerne det er viktig å informere folk om hva selektiv mutisme er.
– Spesielt folk i skolen oppfatter ofte dette som trass, og som at det er styrt av egen vilje, og det er det ikke, presiserer hun.
– De vil så gjerne men får det ikke til.
Som voksen greide Harald Nortun å bli foreleser og undervise grupper på over 200 studenter ved NTNU i Trondheim, og forskerne tror at de fleste vokser det av seg. Men kan ikke utelukke at mange lever med lidelsen hele livet.
– For i motsetning til barn som må gå på skolen, kan vokse velge sine omgivelser. De kan holde seg unna fester og cocktailpartyer som de vet de ikke takler, sier hun.
I 2014 skal forskerne følge opp barna som nå har vært med i behandlingsstudien, og se om det har gått bra med dem over tid.
