En av Norges betydelige kunstnere, billedhuggeren Kristofer Leirdal, sovnet stille inn på E. C. Dahls sykehjem i Trondheim 6. juli, 94 år gammel – helt i stil med hans beskjedne og stillfarende fremferd, som gjorde ham elsket og verdsatt av alle dem som kjente ham.
Han var født 15. desember 1915 i Aure på Nordmøre, som den nest yngste av seks søsken.
Leirdal stilte sist ut i Trondheim Kunstmuseum i februar–mars 2009. Her fikk man se 50 verk i gips utstilt som i et atelier. Det ga en fin skildring av hans langvarige kunstnerkarriere og prosessen som lå bak.
Særlig viktig var hans virke med skulptur til Nidarosdomen, men han utførte også andre betydelige arbeider.
Hans utgangspunkt var trehåndverket. Hans far hadde snekkerverksted på gården, og laget møbler, tildels med utskjæringer, og annet trearbeid; bl.a. trearbeider i Aure kirke, etter at kirken brant i januar 1923. Prekestol og korgitter ble laget på farens verksted, etter tegninger av arkitekt Nils Ryjord som hadde vært tilknyttet Nidarosdomen. Kristofer Leirdal vokste opp i dette verkstedet.
I tyveårsalderen fikk han et treårig stipend for landsungdom – etter en søknad av lege Broch i Aure – og kom i 1936 inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, på møbellinjen. Her tok frihåndstegning og modellering etter hvert all hans interesse. Dette ble innledningen til billedhuggerlinjen på Statens kunstakademi, hvor han begynte i 1938, under professor Wilhelm Rasmussen. Leirdal sa selv at de så ikke så mye til professoren, men arbeidet som best de kunne, «med Rodin, Bourdelle, Maillol og Despiau's ånd svevende høyt over oss», som han uttrykte det.
Men etter invasjonen i 1940 ble Akademiet stengt.
Året etter skrev Leirdal til Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider for å høre om det var plass for ham som steinhugger. Han fikk svar at han kunne få arbeide, for de hadde en ledig stilling etter en av steinhuggerne, som hadde begynt å arbeide for tyskerne.
Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider var et godt sted for ham, for han kunne studere den gamle skulpturen og dens forhold til arkitekturen. Som han selv uttrykte det: «De gamle deler av dette byggverk, ikke minst skulpturene, inneholder så utrolig mange slags varianter i uttrykk og form at man kan undres over hvor de er kommet fra. Det er ikke bare forskjellen på romansk og gotisk skulptur det er tale om, men en stor variasjon innenfor den samlede middelalderske epoke.»
Ved siden av steinhuggingen utførte Leirdal modelleringsarbeider for Nidarosdomen, og fikk Statens stipend i 1942. Året etter sluttet Leirdal som fast ansatt steinhugger, for trangen til å ha hele dagen til rådighet for egne arbeider ble for stor. Han hadde også eksterne oppgaver, men i skjul på grunn av tyskernes etterretning.
Etter freden i 1945 ventet en rekke oppgaver ved Nidarosdomen for norske billedhuggere, først og fremst i forbindelse med Vestfronten. En av de viktigste oppgavene her var utformingen av skulpturer for den øverste skulpturetasjen – den vanskelige kongerekken. Hvordan utforme en skulptur slik at den fremtrådte visuelt tilfredsstillende så høyt oppe, med naturlige proporsjoner og uten at det virket som om den «falt» ut av sin langstrakte nisje? Spørsmålet ble diskutert billedhuggerne imellom.
Leirdal foreslo en sittende positur, med rank overkropp som ikke lente seg utover, men hvor synsvinkelen nedenfra – som lett kunne ha ledet til at hodene ble oppfattet som små «knappehoder» – ble kompensert ved en proporsjonsøkning oppover. Dette illustrerte Leirdal i 1945 med å modellere en skisse i 1/3 størrelse av kong Josjafat. Han fremla den for Tilsynskomitéen, og komitéen fant at skissen hadde så mange verdifulle momenter at han ble anmodet om å komme med forslag i full størrelse.
Før han ga seg i kast med dette, reiste han til København for å supplere sin utdannelse ved Det Kongelige Kunstakademi, under professor Einar Utzon-Frank; for trangen til å dra ut i Europas kunstverden var stor etter krigens isolasjon.
I 1946 var han tilbake ved Nidarosdomen, hvor han modellerte sitt forslag til kong Josjafat i full størrelse. Denne skulpturen og dens utformingsprinsipp ble bifalt av Tilsynskomitéen. I kongerekken modellerte han senere profeten Samuel (1949–50) og kong David (1951–55), og hans prinsipp ble fulgt opp av de øvrige billedhuggeres skulpturer her; ved Sivert Donali, Stinius Fredriksen, Odd Hilt, Tone Thiis Schjetne og Knut Skinnarland.
Leirdal ga senere uttrykk for at hver billedhugger som har arbeidet ved kirken «har sitt eget språk og sin egen uttrykksmåte. Slik har det alltid vært. Det overordnede er dimensjonenes samspill og innlevelsens styrke. Og det gjelder kan hende for all skulptur.» Hans prinsipp er nok likevel grunnleggende for den harmoni som råder mellom kongerekkeskulpturene, tross variasjon i uttrykket.
Det skjedde mer i 1946. Leirdal ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet med et hode han hadde hugget i norsk marmor; et portrett av Mona Elisabeth Ryggen (Hannah og Hans Ryggens datter). Han var også med på å stifte Kunstskolen i Trondheim, og virket som lærer i skulpturklassen. Dessuten arbeidet han med Krigsminnesmerket for Trondheim kommune på Domkirkegården (avduket i 1948), og deltok på Nordisk utstilling i Stockholm.
Tross de gode forholdene ved Nidarosdomen var utferdstrangen stadig stor. I 1947 fikk han stipend fra Konrad Mohrs legat og Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, giftet seg med Aina Carina Thiis, og dro på kombinert bryllups- og studiereise i Frankrike og Italia i seks måneder.
Deretter fulgte mange år med et rikt virke og modellering av tallrike skulpturer. Først og fremst til Nidarosdomen, men også til andre norske kirker og institusjoner. På Nidarosdomens vestfront kan vi særlig beundre hans relieff i øverste gavl: «Seirende Kristus» (modellert i 1956).
Et av hans første arbeider er restaureringen av apostelen Johannes. Den originale statuen dateres til ca. 1270–1300, regnes som et av de ypperste kunstverk fra høygotikken i Norge, og er en av de få som sto igjen fra middelalderen. Men den var skadet. Det ble tatt gipskopi, Leirdal begynte på restaureringen i 1945, og fullførte modelleringen i 1979.
Statuen ble så hugget i stein av Odd Kalvå, og fikk plass i 1983 som den siste av vestfrontens skulpturer. Originalen står i Muséet i Erkebispegården, i likhet med de andre originalskulpturene. Det siste arbeidet Leirdal utformet og utførte til Nidarosdomen, var en prosesjonslysestake (påskelysestake) i malt tre (1990); en slank, gotisk søyle hvor to engler øverst vokter lysholderen.
Et eget kapitel er hans innsats som Tilsynskomitéens kunstneriske konsulent, fra 1977 til ut 1989.
Et spesielt eksempel på Leirdals domkirkeskulptur er en statue i bronse av St. Mikael (1965) som troner på toppen av nordre vestfronttårn, modellert mens han lyttet til Bob Dylan. Da Dylan holdt konsert i Trondheim i 2001, ble da også Aina og Kristofer Leirdal invitert!
I Trondheim er ellers hans Johan Falkberget-monument «An-Magritt og Hovistuten» (1967) ved Ilen kirke godt kjent, ved siden av det tankevekkende krigsseilermonument «Mange skip og sjøfolk kom aldri i havn» (1982) ved Royal Garden, med det tomme rom for ham som aldri kom hjem.
Leirdals arbeider utgjør samlet sett et stort opus, for de finnes også andre steder i landet: på Titran (1949), i Steinkjer (1951), Larvik (1955, sammen med Aina Thiis Leirdal), Bergen (1958 og 1960), Kirkenes (1960), Bodø (1961), Selbu (1991), Heidrun-plattformen (1995), i Hardangervidda natursenter (2000) og på Melhus (2004). Hans siste arbeider var byster av foreldrene, som han arbeidet på helt til alderen krevde sitt.
Ved siden av sitt virke som billedhugger, var Leirdals virksomhet som pedagog viktig. Han underviste på Kunstskolen til 1952; da sluttet han for å gå over til Institutt for form og farge ved arkitektavdelingen på NTH, under professor Arne E. Holm. Her underviste han – til 1982 – arkitektstudenter i modellering, senere kalt plastisk form. Han så det som det vesentlige at studentene fikk arbeide fritt med det plastiske språks uttrykkselementer, og hadde derfor et åpent sinn for studentenes vilje til eget uttrykk, av og til av mer abstrakt art; noe som gjorde ham til en avholdt lærer som man samtidig lærte mye av i den tredimensjonale formings vanskelige kunst; viktig for arkitektstudenter.
Han pedagogiske begavelse kom også til uttrykk i en serie NRK-programmer på 1990-tallet, hvor han på en levende og innfølende måte fortalte om og analyserte fremtredende eksempler på middelalderskulptur i Erkebispegården, med dyp innsikt i billedhuggerens verden og problemer; samtidig lett å forstå.
Leirdal var også aktiv som arkitekt i forbindelse med sitt sommerhus på Marøya, av stein, fint innpasset i en ur; et «ur-forbedringsprosjekt». Styret i Trondhjems Arkitektforening ville for noen år siden innstille det til Statens Byggeskikkpris.
Den høyst beskjedne Kristofer Leirdal likte ikke at man skrev «for høgtidelig» om ham, men han unngikk ikke ytre påskjønnelser. Eksempelvis fikk han i 1965 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs minnesjetong i sølv, samme år Domkirkemedaljen i gull, i 1986 Trondheim kommunes kulturpris, i 1987 Sør-Trøndelag fylkeskommunes kulturpris, og i 1997 ble han slått til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
I takknemlighet
Arne Gunnarsjaa
tidligere domkirkearkitekt