Marte håpet hun skulle dø av sykdommen

– Da jeg begynte å innse hvor syk jeg var, hjalp det å skrive. Man går ikke rundt og har lyst til å fortelle familien at man vil dø. Derfor var det mye lettere å skrive, så fikk folk heller vurdere om de hadde lyst til å lese det, forteller Marte Lundås fra Steinkjer.

Det er fortsatt en del forestillinger og tabuer knyttet til spiseforstyrrelser, og for mange er det er vanskelig å snakke åpent om det. For Marte er bloggen et hjelpemiddel.

– Jeg er ikke en åpen person til vanlig, men det å skrive og sette ord på det synes jeg er veldig enkelt, sier Lundås.

• Les Martes blogg her

Stolt i begynnelsen

Diagnosen anoreksi fikk Marte sommeren 2012, men de første virkelige tegnene fikk allerede hun julen 2011.

Hun klarte ikke å beholde maten hun spiste. Hun kastet opp og ble glad over komplimentene om at hun gikk ned i vekt.

– I starten var jeg bare stolt over det jeg hadde oppnådd. Jeg så meg selv i speilet og merket at jeg var blitt tynnere og var fornøyd med det, forteller Marte.

Raste ned i vekt

Marte gikk kraftig ned i vekt. Rett før hun ble innlagt sommeren 2012 viste vekten litt over 40 kilo. Hun så negativt på alt og klarte ikke å se noe glede i livet.

– Jeg var lei og frustrert over at jeg hadde et så anstrengt forhold til mat. Jeg ville ikke ha noen ting. Jeg sluttet å blogge og isolerte meg fra omverdenen, forteller hun

Selv julemåltidet med pinnekjøtt og kålstappe smakte ikke lenger. Julen, som tidligere hadde vært en periode preget av glede, var nå forbundet med gråt og spy.

– Alt med julen handler om forventninger og mat, de to tingene jeg hatet mest. I to år bestod julen av å spy opp pinnekjøttet jeg elsker, forteller Marte.

Nådde bunnen

Juni 2012 ble Marte innlagt på Distriktpsykiatrisk senter i Stjørdal. Hun hadde nådd bunnen.

– Kroppen hadde det ikke bra og personen utenfor kroppen hadde det heller ikke bra. Problemet var at jeg ikke var klar for å bli innlagt. Alt ble bare feil og jeg hadde ikke noe kontroll, forteller hun.

Flyttet hjem til mamma og pappa

Oppholdet hjalp ikke. Etter fem uker flyttet Marte hjem til mamma og pappa på Steinkjer.

Selv om Marte både ville og skulle bli bedre, klarte hun det ikke. Vekten lå fortsatt på rundt 40 kilo.

– En vanlig dag bestod av at jeg sov i minst tolv timer slik at jeg kunne stå opp senest mulig for å slippe å spise frokost. Jeg brukte så lang tid på badet som mulig, slik at jeg fortsatt slapp å spise frokost. Jeg ville unngå å spise. Jeg visste at hvis jeg gjorde det, kjente jeg faktisk at jeg var sulten, forteller 24-åringen.

De vonde og destruktive tankene fortsatte. Marte var lei av å være syk.

– Det er litt sånn hvis man har en vond fot i lang tid, så har man bare til slutt lyst til å kappe den av. Jeg var lei av å være plaget og ønsket bare å dø, sier hun.

Ville dø

Marte hadde ikke lyst til å ta sitt eget liv, men hun håpet at sykdommen skulle ta livet av henne. I den verste tiden begynte hun å skrive igjen. Hun startet å blogge igjen, og fikk utløp for sine følelser og sinnsstemning på denne måten.

Dette skriver Marte i en bloggpost 24. november 2013:

«Jeg har vanskeligheter med å sette ord på det jeg føler når jeg har det som verst. Derfor begynte jeg å skrive dagbok under oppholdet på DPS, slik at kontaktpersonene hadde mulighet til å forstå meg bedre når jeg plutselig klarte å skrive noe. Dette er noe jeg fremdeles har vanskeligheter med å gjøre. Som regel, når det oppstår vanskelige følelser, så er de eneste følelsene «feit» eller «svak». Men dette er jo i teorien ikke følelser, så det blir ofte vanskelig å forklare. Nå bruker jeg bloggen som en plattform til å utdype meg når jeg trenger det.».

Vendepunktet

2014 – Marte hadde slitt med depresjoner, vekten viste 36 kilo og selv om hun var blitt litt bedre i løpet av 2013 var hun fortsatt ikke frisk. Men en ting hadde forandret seg – ønsket om å dø var erstattet med frykten for å ikke leve lenger. Hun var redd for gå glipp av opplevelser, reising og tid med venner.

– Jeg ble redd for å dø. Det var både godt og skummelt på samme tid, forteller hun.

For Marte ble sommeren i 2014 et vendepunkt. Moren og faren dro til Syden og hun skulle være alene. Noe hun ikke hadde vært på mange, mange år.

– Jeg fikk vondt i kroppen og kjente at noe var galt. Jeg ble også redd for at noe var galt. I tillegg fikk jeg ting på timeplanen som var spennende. Det var mer som fristet enn å bare gå rundt og veie seg og planlegge måltidene fem måneder frem i tid, forteller hun.

Marte klarer ikke helt å forklare om det var noen spesiell hendelse eller grunn til at det snudde for henne akkurat denne sommeren. Hun har flere ting som hun mener at var utslagsgivende.

– Høsten 2014 var det slutt på vil og skal. Det ble endret til MÅ. Den høsten dro alle mine nære venner til andre byer for å studere og jeg var redd for at det kom til å bli helt tomt. Når det likevel gikk bra og jeg fikk flere lyspunkt i livet, ble det mye lettere, sier Marte.

På sensommeren dro Marte til London sammen med noen venner. En tur som hun hadde gledet seg lenge til.

– Det var veldig nytt for meg å være ute på reise. Det var veldig tidlig i fasen av at jeg begynte å bli frisk og jeg fikk alt på en gang. Jeg måtte gå ut og spise hver dag, og da var det veldig lett at jeg sammenlignet med folkene jeg reiste med. Spiser jeg mer enn de, spiser de i det hele tatt. Det var veldig skremmende, men jeg merket at jeg taklet det godt, sier Marte.

Går an å bli frisk

Jorunn Sundgot-Borgen er professor i fysisk aktivitet og helse. Hun er i tillegg ekspert på spiseforstyrrelser. Hun mener det er mulig å bli helt frisk etter å ha hatt spiseforstyrrelser, men at det krever arbeid.

(Foto: Holm, Morgen NTB/SCANPIX)

– Det er ikke sant at man ikke kan bli helt frisk av en spiseforstyrrelse. Det går an å bli helt frisk. Men de som har hatt en spiseforstyrrelse vil nok ha et noe mer anspent forhold til kropp, vekt og mat, sier Sundgot-Borgen.

Håper på et flott år

Selv om Marte fortsatt har det hun kaller et anstrengt forhold til mat, er det blitt mye bedre. Kontrollen er fortsatt viktig for henne.

– Jeg håper selvsagt at det blir et flott år, men jeg er litt som person at jeg heller sikter lavt, forteller Marte.

Hun håper hun kan spise en god middag i jula og dra på påsketur med venner.

Hun spiser nå tre ganger så mye mat som for et halvt år siden.

– Jeg kan spise sjokolade og jeg kan faktisk kose meg med mat, men det er fortsatt mange ting jeg ikke klarer tanken på. Forsvarsmekanismen min er fortsatt å ikke spise, sier hun.

«Skrytebilde» på bloggen

Og mens mange fortviler over å ha lagt på seg i jula, jubler Marte. Hun har lagt på seg over ti kilo siden sommeren. Det markerte hun med et skrytebilde på bloggen sin.

– I dagens samfunn hører man mest om de som har lyst til å gå ned i vekt. Det er lite snakk om oss som prøver å gå opp i vekt. Og jeg vil derfor skryte litt av det, for det er faktisk ikke så ille.

Hun er skeptisk til alle slankeoppslagene i media og i magasinene og mener det har påvirket henne til å få et enda mer usunt syn på kroppen sin.

– Ikke bare må jeg håndtere stemmene i hodet mitt, men jeg må også håndtere stemmene fra ekspertene, sier forteller Marte.

Kan bidra til et usunt kroppsfokus

Hun får støtte av Sundgot-Borgen, som mener det kan bidra til et usunt fokus på kropp.

– Det er en stor utfordring for personer som har en spiseforstyrrelse daglig å lese om at "vi" må slanke oss. Det er også slik at de som allerede har en spiseforstyrrelse er hyper sensitiv for slike meldinger og de oppsøker slike meldinger, sier spesialisten innen ernæring og spiseforstyrrelser.

Hun mener det er viktig med fokus overvektsproblematikken, for det er et problem også i Norge. Men fokuset påvirker de som har et spiseproblem i en uheldig retning.

– For mange av dem som ønsker å slanke seg dreier det seg om det kosmetiske. Veldig mange lurer seg med at hvis man går ned i vekt blir livet bedre. Det er for de fleste mye viktigere å jobbe med selvfølelsen enn hele tiden å etterstrebe den "perfekte" kroppen, sier Sundgot-Borgen.