Blålysjegeren

Henrik Sundgård står ved siden av sin svarte Land Cruiser og fikler med et kamera. Han er kledd i svart bukse, svart genser og svart caps. I det venstre øret har han en propp som er koblet til politiradioen på innerlomma. Den er alltid på.

– Jeg er på vakt 24 timer i døgnet, syv dager i uka. Hvis det skjer ting når jeg er i dusjen, da er det bare å hoppe ut, håpe at jeg får av meg nok såpe, hive på meg klær og springe ut av døra.

Inne i bilen knitrer det fra tre politiradioer. De hjelper han med å holde oversikten over hva som skjer hos politiet, brannvesenet og AMK-sentralen i Trondheim.

– Jeg har jobbet i tre og et halvt år som frilansfotograf. Jeg har ingen annen jobb. Jeg følger med på sambandet til politiet og tips om trafikkulykker, arbeidsulykker, brann og krim.

Fikk ideen som taxisjåfør

Før kjørte Henrik taxi, og det var sånn han fikk ideen til sitt nye yrkesliv.

– Jeg hadde kjørt drosje i bortimot seks år, og det siste halvåret så jeg flere og flere ulykker. Da tenkte jeg at hvis har med kamera, så kan jeg tjene penger på det.

Og sånn startet det. Snart fire år senere har han lagt drosjeuniformen på hylla, og lever av å ta bilder for nyhetsredaksjoner. Foreløpig leverer han mest til NRK.

I dag er det en beinhard konkurranse mellom mediene i Norge om å være først ute med det siste på nettet. Fotografene som har faste arbeidstider har ikke sjanse til å være der det skjer hele tiden. Da er folk som Henrik Sundgård gode å ha.

– I nyhetsproduksjon trengs bilder og video som dokumenterer nyheter og hendelser. Frilansfotografer tilbyr bilder fra steder der vi sjøl ikke var til stede. Det gjør at vi kan gi publikum en bedre nyhetsoversikt enn vi ellers ville klart, sier regionredaktør Sigrid Gjellan i NRK Trøndelag.

Hun understreker at de fleste frilanserene NRK bruker har egne firmaer og er sine egne arbeidsgivere.

Det er vanskelig å si hvor mange som jobber som blålysfotografer i Norge, for de fleste av dem er ikke organisert noe sted. Norsk Journalistlag har 850 frilansere knyttet til seg, mens Pressefotografens Klubb regner med at rundt 30-40 prosent av deres fotografer jobber som frilansere.

De tror likevel det er svært få av dem som lever slik Henrik gjør. Selv har han kontakt med 10- 15 dedikerte blålysjegere rundt om i landet.

• HØR KURÉR-DOKUMENTAR OM BLÅLYSJEGERE HER:
  
  
• Les også: Risikerer livet for en neve dollar

Får tøffe inntrykk

Frilansfotografene er ofte de første som kommer til et ulykkessted. Det kan være en tøff opplevelse. Henrik kan ennå huske den første ulykken han kom til som fotograf.

– Det er den som har gått mest innpå meg. Det var en alvorlig trafikkulykke med to personer som satt fastklemt. Jeg husker ennå hvordan det hørtes ut da de ble skåret løs.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hvis han er ute på stygge ulykker ringer han alltid kompiser etterpå for bearbeide det han har opplevd.

– Det hjelper å snakke med dem, eller andre frilansere som vet hva det dreier seg om. Jeg har tilbud om å ringe redaksjonene også, men det har jeg ikke hatt bruk for ennå.

Det er en veldig god måte å takle vanskelige opplevelser på, ifølge rådgiver Trond Idås i Norsk Journalistlag. Han har nettopp gitt ut en bok som handler om krevende oppdrag for journalister og fotografer.

– Frilansere er en veldig utsatt gruppe fordi de rykker ut til åsteder veldig raskt. Av og til kommer de før redningsmannskapene til og med. De får sterke vitneopplevelser, og har ikke noe nettverk som en redaksjon gir. Da er det veldig viktig at de har andre rundt seg de kan snakke med.

Sliter på psyken

Idås tror mange frilansere kan tåle mye så lenge de synes jobben er spennende. Men over tid vil det likevel slite på psyken.

– Alle trenger å hvile. Hvis man alltid er på jobb får man aldri tid til å bearbeide inntrykkene, og det sliter en ut i lengden. Det går ut over helsa og kan føre til utbrenthet.

Henrik har reflektert over hva jobbsituasjonen gjør med ham som person.

– Jeg får ikke til å slappe av, jeg er i jobbmodus hele tida. I år har jeg ikke hatt ferie i det hele tatt, men i fjor var jeg på guttetur på en hytte og da tok det tre dager før jeg klarte å koble av.

Han har sett andre blålysjegere som har mistet familien sin på grunn av jobben. Foreløpig stresser han ikke med å finne seg en kjæreste.

– Jeg må finne ei som aksepterer at jeg er på jobb hele tida, og de finnes det ikke flust av. Se for deg at hun har laget middag og tent stearinlys og så må jeg plutselig stikke.

– Er det verdt å ofre privatlivet for jobben?

– Foreløpig trives jeg så godt i jobben at jeg vil si det er verdt det. En dag får jeg sikkert nok, og da gir jeg meg.

På fornavn med politiet

I dag har Henrik fått tips om at politiet i skal ha en øvelse i en bunker nede ved sjøen i Trondheim. Han har tilbudt seg å filme øvelsen for politiet og holder på å feste et kamera på hodet til en av betjentene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Etter å ha møtt mange politifolk ute på oppdrag har han etter hvert fått et godt forhold til mange i politiet. Det vises godt. De spøker og ler og har en kameratslig tone seg imellom.

En av dem Henrik ofte møter ute på oppdrag er innsatsleder Roar Selvnes.

Han er alltid ute i gatene. Det har han gjort de siste 30 årene, og han har møtt på flere frilansfotografer underveis.

– Jeg har et veldig godt forhold til både journalister og fotografer ute i felten. De fleste oppfører seg bra, men jeg forventer at de adlyder ordre. De som ikke gjør det får veldig lite av meg. Det blir et tillitsforhold.

Han synes det kan være problematisk at blålysjegere som kommer raskt til et åsted.

– Det er en utfordring at fotografer som kommer raskt til stedet kan ta bilder som identifiserer ulykkesstedet og de involverte. Det bekymrer oss veldig.

Selvnes er heller ikke særlig glad for at journalister og fotografer lytter til politiradioen.

– Av og til har vi situasjoner hvor vi ikke ønsker at andre skal vite hvor vi er, for eksempel hvis vi er bevæpnet og skal inn i et hus. Da er det ikke behagelig å få blitslys i ansiktet. Det kan være livsfarlig for oss og for fotografen.

• Les også: 200 frilansere protesterer

Elsker jobben sin

Plutselig spraker det fra en av politiradioene til Henrik. Han spisser ørene. Men håpet om et oppdrag forsvinner raskt. Denne gangen var det bare en automatisk brannalarm.

Henrik elsker jobben sin. Han liker å være der hvor det skjer.

– Jeg blir full av adrenalin, det er spenning og forventing. Det er noe helt spesielt.

Likevel vet han at jobben ofte handler om andres ulykker og tragedier.

– Jeg blir ikke glad for at noen har omkommet, eller er brannskadd og må leve i et smertehelvete resten av livet. Det er ikke det dette handler om. Det er mer en fascinasjon for å dra ut på ting der det skjer og i tillegg få publisere bildene mine. Det er en god følelse i en kjip situasjon.

Denne spenningen som Henrik snakker om er en helt normal reaksjon i den jobben han har, forteller Trond Idås i Norsk Journalistlag.

– Når vi blir stressa skiller kroppen ut adrenalin. Det gjør oss mer skjerpet, vi tenker klarere og fungerer mye bedre i forhold til de oppgavene vi skal løse. Det gir en slags rus, men det er sånn det skal være. Det handler om overlevelsessystemet vårt.

Han har snakket med mange journalister og fotografer som sliter med skyldfølelse fordi de har disse følelsene ute på ulykker og i krigssoner.

– Det som er en stor opplevelse for dem er andres verste mareritt. Det er også en faktor som sliter veldig over tid, sier Idås.

Bekymret for fremtiden

Tilbake ved bunkeren i Trondheim står Henrik plutselig oppe på taket av bilen sin. Han har ordnet en rigg som gjør at kan filme derfra og få gode oversiktsbilder.

Han har kommet seg opp på taket ved hjelp av en sammenleggbar stige som han har bak i bilen. Henrik har kjøpt inn masse utstyr og har store planer for fremtiden.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Men snart forsvinner det åpne sambandet til politiet i Trondheim. Da blir det umulig å lytte til politiradioen lenger.

– Det blir vanskeligere å få informasjon fra politiet like kjapt som i dag når noe skjer. Jeg er veldig bekymret for fremtiden.

• Les også: Slik virker politiets nye samband

Samtidig har nyhetsredaksjonene begynt å rykke ut mer selv på ulykker.

– Jeg vet ikke om jeg klarer å leve av dette lenger, og i verste fall går jeg konkurs hvis jeg ikke finner andre måter å få inntekt på.

Henrik har allerede merket at det har blitt mindre å gjøre nå enn før.

• Les også: Avis sparker alle fotografene sine

Men Sigrid Gjellan i NRK Trøndelag tror det alltid vil være behov for frilansfotografer.

– Nyhetshendelser kan ikke planlegges. De skjer til alle døgnets tider og på alle mulige og umulige steder. For å gi en best mulig oversikt over det som skjer i vår region, vil vi ha behov for å supplere med bilder fra både frilansere og publikum.

På evig jakt

Etter politiøvelsen blir Henrik med opp til redaksjonen til NRK Trøndelag. Han vil prøve å selge bildene fra øvelsen.

– Hallais! Jeg har noen drittøffe bilder her som dere kan få kjøpe.

Men denne gangen nådde de ikke opp i konkurransen med andre nyhetssaker.

– Da stikker jeg ned igjen til politiet og ser om jeg kan få ut noe mer.

Han tar kameraet på skulderen og rusler mot bilen. Arbeidsdagen er ikke over ennå. Den slutter aldri.