Dette bildet fikk Irene til å ta et stort valg i livet

– Det føles veldig naturlig og opplagt, sier Irene Chartell Brattberg.

I juni endret hun testamentet sitt slik at en familie i Pakistan arver alt hun har.

Det hele startet med en post på Instagram, og blikket og smilet til en gutt som nå er blitt helt spesiell for Irene.

– Jeg bruker vanligvis ikke å se videoer på Instagram. Så det var helt merkelig at jeg skulle se akkurat denne. Jeg ble satt ut og overveldet. Det var noe med han som var helt spesielt, særlig smilet hans, sier Chartell Brattberg.

Videoen var av gutten Zahid som solgte matretten samosa på gata i Karachi.

Irene visste hverken hvem gutten var eller noe om han. Men hun følte hun ikke bare kunne la det hele passere.

Da hun hadde sett videoen måtte hun gjøre noe.

I det minste hadde hun et navn på den som postet innlegget på Instagram.

Oppsporingen

Kvinnen som la ut videoen visste ikke hvem gutten var. Men Irene fikk hjelp av henne, til å lete han opp.

– Da vi visste hvor han bodde, tok hun kontakt med familien for meg, og spurte om det var greit at jeg ringte dem. Det var det, sier Chartell Brattberg.

De fant ut at familien bor i en liten leilighet. Far jobber vanligvis med å feie gulvet i gatekjøkkenet i første etasje, men han var permitert på grunn av koronapandemien. I leiligheten bor sju barn, mor, far og bestemor.

– Jeg tenkte at her må jeg gjøre noe. De så stusslige og stakkarslige ut. Jeg spurte om jeg fikk lov til å sende dem penger, sier Chartell Brattberg.

Hun understreker at det var viktig at hun ikke bare kom busende inn i livene deres, blond og liksom skulle berge dem. Hun ville bygge tillit. Chartell Brattberg følte at familien virkelig trengte hjelp, og hun ønsket sterkt å bidra til at de fikk det bedre.

– Jeg går ut fra at far tjente det som er minstelønn i Pakistan, det tilsvarer rundt 1300 kroner i måneden, sier Chartell Brattberg.

Hun spurte om hun fikk lov til å sende dem 1500 kroner hver måned.

En varm og viktig kontakt

Det er snart gått et år siden Irene Chartell Brattberg tok kontakt, og nå går det ikke en eneste dag uten at det på telefonen popper opp meldinger og hjertesymboler og spørsmål om hvordan hun har det.

– Vi snakker hver dag. Ungene kan engelsk, og de kaller meg for «mom», sier Irene.

Det som startet som en forsiktig forespørsel om hun kunne få lov til å hjelpe dem, er blitt til at hun er en del av livet og på et vis familien til de syv ungene og de tre voksne.

Familien er opprinnelig fra Afghanistan og har havnet i Pakistan som flyktninger.

– Jeg vil hjelpe dem med å gi ungene en utdannelse. Jeg vil at de skal ha klær til å feire id og ramadan og jeg vil at de skal kunne feire bursdager. Jeg vil at de skal ha muligheten til å få et bedre liv, sier Chartell Brattberg.

De syv ungene er i alderen 4 måneder til 16 år. Eldstejenta har nå startet på legestudiet.

Zahid som sto og solgte samosa for å hjelpe familien sin, i stedet for å konsentrere seg om skolegang, ønsker å bli ingeniør.

– Jeg har sagt at de skal stole på meg. At jeg er her for dem. Og at hvis de er syke så skal de dra til doktor og sykehus. Jeg skal hjelpe dem. Det koster meg så lite. Vi i Norge har mer enn nok penger, sier Chartell Brattberg.

Drømmer om å treffes

Familien og Irene Chartell Brattberg har aldri truffet hverandre, annet enn via videosamtaler.

Chartell Brattberg har et ønske om å kunne dra og treffe familien. Kanskje om fire år, når eldstejenta er ferdig med legestudiet.

– Disse barna har blitt en veldig viktig del av livet mitt. De er der når jeg står opp, midt på dagen og når jeg legger meg. Drømmen er at denne familien skal få seg sitt eget sted å bo. Men så rik er jeg ikke, sier Chartell Brattberg.

Det har utviklet seg en tillit og et sterkt bånd mellom Chartell Brattberg og familien dette året hvor de har hatt kontakt. Og Irene har tenkt mye på hvorfor det var slik at dette skjedde.

– Jeg er ikke kristen, men jeg har tenkt mang en gang at det var meningen at dette skulle jeg gjøre. Jeg lurer på hva som hadde hendt med familien om jeg ikke hadde fått lov til å hjelpe dem da de sto midt i det, sier Chartell Brattberg.