Hopp til innhold

Innelåst fordi ingen vil ha dem

Personer dømt til tvungen psykisk helsevern blir sittende innelåst og blir utsatt for mer tvang en nødvendig. Årsaken er at kommunene ikke vil ta i mot dem.

Brøset

Nå er det fullt på sikkerhetsavdelingen på Brøset. Mange kommuner kvier seg for å ta imot pasientene.

Foto: Anne Heidi Røstad / NRK

På Brøset i Trondheim sitter flere psykisk syke som er dømt til tvungent psykisk helsevern, innelåst og utsatt.

Det viser seg nemlig at mange kommuner ikke har et tilbud til de som er ferdig behandlet på sikkerhetsavdelingen på Brøset.

– Svært uheldig

– Dermed blir folk sittende der lengre enn nødvendig, og det er svært uheldig, sier professor i psykiatri, Gunnar Morken til NRK.

Han mener disse pasientene ikke har godt av mer tvang enn det som er nødvendig.

– De har rett til å kunne bo i sin egen bolig med personell rundt seg. Men det er også sånn at pårørende har vanskelig for å opptre som pressgruppe for disse pasientene, og at det ikke er så mange i vårt samfunn som akkurat brenner for denne gruppen pasienter, sier Morken.

Gunnar Morken sier det er helt uaktuelt å slippe pasientene fritt ut i samfunnet igjen.

– Det går ikke fordi de er dømt til tvungent psykisk helsevern, understreker han.

LES OGSÅ: Faremo vil endre norsk rettspsykiatri

Gitter og høye gjerder

Med gitter foran vinduene og luftegårder med høye gjerder, er det ikke mye som skiller sikkerhetsavdelinga fra et fengsel. Hit kommer det folk som har vært voldelige, som har drept eller begått overgrep.

Pasientene trenger maksimal sikkerhet når de kommer hit, men når de har fått behandling og kunne flyttet ut av sikkerhetsavdelingen mangler de altså et tilbud.

– De kunne bodd i en kommunal bolig. Det ville vært bedre og et mye mer verdig liv. Jeg tror også kommunene er flinkere til å finne tilbud om aktiviteter og arbeid enn spesialisthelsetjenesten, sier Liv Sjøvold. Hun er divisjonssjef for psykisk helsevern.

Fullt på avdelingen

Nå er det fullt på sikkerhetsavdelingen, og man kan ikke ta imot pasienter som trenger hjelp.

Mange kunne vært skrevet ut, men når de skal bo i kommunene koster det ofte mellom tre og sju millioner kroner i året. Mange kommuner kvier seg derfor for å ta imot dem.

– Dette handler om penger fordi hver pasient koster mye. Det hadde vært bedre om staten sørget for finansieringen av pasientene. Vi kunne stilt opp og veiledet personalet ute i kommunene, og samtidig tatt vare på samfunnssikkerheten. Det er vårt ansvar, sier Liv Sjøvold.

Siste fra Trøndelag