Av Inger Koa
Innerst i Trondheimsfjorden i Inderøy kommune finner du Røra. Stedet ligger like ved E6 og er et sted man vanligvis kjører rett forbi. Men tar man en liten avstikker ved starten av veistrekningen Den Gyldne Omvei, kommer man til et idyllisk sted som heter Hylla.
Strandsittersted og sentrum
De fleste bygningene i sentrumsområdet på Hylla er hovedsakelig fra perioden 1870 – 90, de ligger langs stranda på begge sider av den smale veien som går gjennom stedet. Vest for bebyggelsen ligger Hylla kalkverk. Kommer du kjørende sørfra har du sannsynligvis sett de karakteristiske hvite fabrikkbygningene i det fjerne like ved sjøen.
Hylla er et gammelt strandsittersted, kort fortalt var en strandsitter en husmann uten jord.
Med sin sentrale beliggenhet ved Trondheimsfjorden har Hylla vært et viktig og naturlig knutepunkt for handel og transport. Jektefart, industri og handelsvirksomhet var noen av de aktivitetene som foregikk på stedet.
Havnene var som regel isfrie, noe som gav muligheter for regelmessig båttrafikk. Hylla hadde også dampskipsanløp. Alle jektene, et yrende folkeliv, arbeid og lukten av sjø preget nok stedet, og kaiene var viktige møtesteder for ”Hyllbyggin” den gang som i dag .
Fiske- og transportnæringa gav også grunnlag for andre former for næringsvirksomhet på Hylla. I gjennomsnitt var tre-fire handelsboder i drift på stedet, hver med sin brygge og kai. I tillegg var det poststasjon, rikstelefonanlegg, meieri og bakeri. I 1884 kom også Hylla planteskole i drift. I 1895 ble det opprettet en kaffetilsetningsfabrikk på Hylla, den var i drift til etter 2. verdenskrig.
Fra tilleggsnæring til industri
I 1887 ble Hylla kalkverk etablert av Nicolay Buch. Kalken ble fraktet til bl.a. Trondheim med jekter. Kalkproduksjonen på Hylla går imidlertid lenger tilbake enn etableringen av Hylla kalkverk. Den foregikk tidligere i såkalte limovner som en bondenæring i kombinasjon med jektefart eller sildefiske og jordbruk.
Kalkbrenningen var en viktig inntektskilde for bøndene fram til første halvdel av 1800-tallet, på Hylla finnes fremdeles spor etter denne virksomheten. Etableringen av Hylla kalkverk førte til at lokalsamfunnet på Hylla blomstret opp, og bebyggelsen vokste. De som hadde kalkverket som arbeidsplass bosatte seg på Hylla, og lokalsamfunnet og kalkverket hadde nær tilknytning til hverandre i starten.
Jobben på kalkverket innebar hardt fysisk arbeid, og dette preget nok arbeiderne. Arbeidet krevde ikke bare muskelkraft, men også kunnskap og teknikk for å få knust steinene. Lyder av slegger, knusing av stein i kalkbruddet og matklokken som ringte inn til lunsj preget området rundt kalkverket. Det samme gjorde nok røyk, støv og møkk.
Fra sentrum til idyllisk utkant
I 1906 ble Nordlandsbanen tatt i bruk forbi Røra, og den kom til å påvirke aktiviteten på Hylla og stedets posisjon som datidens sentrum. Mange av bedriftene på Hylla flyttet nå til området rundt Røra stasjon, i 1919 flyttet hagebruksskolen til Levanger.
Med jernbanens inntog tok også trafikken på land etter hvert over for transporten til sjøs. På kalkverket førte dette til at man etter hvert gikk over fra å transportere kalken med båt på Trondheimsfjorden til frakt langs landeveien. Båttrafikken ble redusert og Hylla mistet sin sentrale posisjon som transportsted. I tillegg bidro spesialisering og større kommunikasjonsmuligheter til at de ansatte ved kalkverket kunne bosette seg lenger unna kalkverket.
Bevare meg vel
I 1986 ble Hylla regulert til et såkalt spesialområde bevaring etter plan - og bygningslovens § 25.6. Dette er kommunens viktigste verktøy for å sikre kulturminner.
Ved en regulering til bevaring er det kun bygningenes eksteriør som kan bevares.
Til reguleringsformålet spesialområdebevaring knyttes det vanligvis bestemmelser om hva som skal bevares. I tillegg, om det kan gjøres endringer og oppføres ny bebyggelse i området, og på eventuelle betingelser.
Ofte kreves det også en uttalelse fra kulturminneforvaltningen ved endringer.
Bakgrunnen for reguleringen av Hylla var at man ønsket å bevare det gamle bygningsmiljøet og særpreget som gammelt strandsittersted. Bevaringsområdet omfatter et bygningsmiljø bestående av et syttitalls hus.
Et typisk hus i den gamle bebyggelsen på Hylla har en litt avlang form som ei lita trønderlån med en regelmessig vindusrekke. Husene har smårutete vinduer med seks glass. Fargene som går igjen er hvitt, gult og rødt. I Norges bebyggelse skriver J. Følstad:
Med til bolighusene var det også kjøkkenhager, potetåker og et uthus med plass til dyr som gris og høns. Stedet representerer et typisk arbeidersamfunn med tilhørende hustyper, materialvalg og boligløsninger. Bebyggelsen som ligger der i dag, vitner om dette samfunnets dagligliv og levevilkår over et tidsrom på omtrent 200 år.
De gamle husene er bruksressurser og en viktig del av stedets identitet. De er også uerstattelige kilder til kunnskap både for vår egen og kommende generasjoner. Samtidig inngår de i et levende samtidsmiljø og er en del av dagliglivet til ”Hyllbyggin” som bor der i dag. Bygningsmiljøet gir derfor uttrykk for både kontinuitet og endring. Gjennom ”tidens tann” kan man oppleve flere generasjoners bruk, og få nærkontakt med historien.
Fortsatt kalkdrift
Kalkverket er i dag den eneste av de gamle arbeidsplassene som er igjen. Lyden av slegger og matklokker er blitt erstattet med nye lyder og moderne produksjon, men kalkverket er fremdeles en viktig del av lokalsamfunnets identitet og historie, og er et identitetsskapende kulturminne.
Verket er et kjennemerke for Hylla, og noe andre forbinder bygda med. Lastebiler har tatt over frakten av kalk og i dag er de særegne bulkbilene en viktig del av trafikkbildet.
Et levende kulturminne
Hylla er et levende kulturminne, og utfordringen ligger i at et slikt område både skal bevares og åpnes for utvikling og bruk. Det må derfor være en balanse mellom bevaring og utvikling, og i denne prosessen er reguleringsbestemmelsene et viktig verktøy.
For å ivareta et slikt bygningsmiljø er man avhengig av eiernes forståelse av de verneverdiene som ligger i området. Ofte kan det være vanskelig å se verdien av hus som ikke er riktig gamle. Det vil også eksistere mange ulike oppfatninger om hva som skal legges i begrepet bevaring, og om hva som ønskes bevart. I denne forbindelse er informasjon og holdningsskaping blant innbyggerne viktig for kommunen. Man kan ikke kontrollere alt innenfor et bevaringsområde som Hylla, men man kan prøve å styre det i ønsket retning slik at man får en bruk som ikke går på bekostning av bevaringsområdet, og som utnytter det potensialet Hylla har i form av et særpreget bygningsmiljø.
Opplevelsen av stedet avhenger av bruk, minner, assosiasjoner og kunnskap. Det er disse personlige erfaringene som gir stedet og bebyggelsen dets kulturelle og sosiale verdier. For kulturminnevernet vil det være en utfordring å inkludere disse immaterielle momentene sammen med de materielle aspektene i forbindelse med forvaltningen av stedet.
Kilder:
Inderøyningen Nr 16, 24. april 1997
Eynni idri, Inderøy. Utgitt av Inderøy museums og historielag.1997: side 3
Eynni idri, Inderøy. Utgitt av Inderøy museums og historielag. 2007: side 109
Norges bebyggelse: nordlige seksjon: herredsbindet for Nord - Trøndelag: nordre del: Trondheim 1977