Det perfekte bildet?

Slike fotografier blir stadig sjeldnere. I dag styrer kunstig intelligens i veldig stor grad hvilket mobilbilde du skal velge.

Gammelt bilde av mor til Øystein Lie

DET UNIKE BILDET: Det er skakke linjer, et kjøkken og noe som ligner en vannkoker i bakgrunnen, men det er ansiktet til min mor som blikket mitt dras mot. De øyenbrynene hennes. Og den venstre hånden som er i ferd med å gjøre et eller annet uventet i neste øyeblikk, det som det ikke ble tatt bilde av.

Foto: Privat Foto: Privat

Fra tid til annen blar jeg igjennom mine foreldres fotoalbum. Fotografiene blir stadig mer gule og rødlige, og har sin egen, analoge, sjarm. Jeg liker slike bilder siden jeg er en nostalgisk fotograf selv.

Ett av fotografiene jeg stadig stanser opp ved i albumet, er et bilde av min mor med en blå kjole. Det er likevel ikke kjolen blikket mitt dras mot. Det er noe uvanlig forundret over uttrykket hennes, noe jeg aldri har sett henne annet enn på akkurat dette bildet: Kinnene hennes er dratt inn, og øynene er festet et sted i gulvet slik at det hvite av pupillene hennes vises ekstra.

Jeg blir sittende å se på henne uten at jeg vet helt hvorfor. Blir dratt inn i det hver gang. Jeg liker bildet. Det gjør meg glad.

Dette er alt annet enn et tøysebilde. Det er det perfekte bildet av mor. Ikke minst fordi kunstig intelligens trolig ville ha valgt bort dette unike fotografiet.

Det gjør meg trist, men er det sikkert at det er så farlig, livet vagger jo videre uansett?

Live Photo: fotografens redningsplanke

For det er jo ganske irriterende: Å se noe helt unikt, noe du vil fange, men så er alt forsvunnet før du rakk å ta bildet på mobilen. Høsten for fem år siden kom Apple med nyvinningen Live Photo, som har fungert som fotografens redningsplanke. Det filmes både før og etter bildet tas, og så velger kameraet for deg hvilket bilde som er best.

Genialt, ikke sant? Kameraet som tar bildene for deg?

Live Photo er en standardinstilling hos Apple. Det må ha vært en suksess. Androidene løp etter, og snart har vi alle latt kunstig intelligens i stor grad ta over fotograferingen vår.

Jeg vet ikke hva jeg mener. Er det bra? Dårlig? Jeg trenger sikkert psykolog, men tyr til eksperthjelp.

– Jeg liker det ikke i det hele tatt. Jeg skrur alltid av Live Photo-funksjonen, sier Jon Terje Hellgren Hansen.

Hansen er tidligere fotosjef i Dagbladet, og jobber nå som visuell forteller.

– Jeg har lyst til å ha det bildet jeg tar selv. Om det blir bra eller dårlig, er det i hvert fall jeg som har tatt det, sier Hansen og legger til:

– Opplevelsen du har med det gamle bildet av moren din, springer jo ut fra det øyeblikket som ble fanget og bevart for evigheten. Et øyeblikk i tiden som ble fanget. Kanskje så folk litt rare ut, kanskje så de fine ut – men det var det øyeblikket og ikke en datamaskin som prøvde å velge for oss hva som var det beste bildet, sier Hansen.

Hansen begynner å snakke om det personlige blikket. Om subjektivitet og det menneskelige. At hvis det ligger en algoritme og lurer bak hvert et bilde, så blir alt flatere. I hvert fall på sikt.

– Alle bildene blir likere, fordi kunstig intelligens får oss til å se mest mulig perfekt ut, sier Hansen.

Klok fyr, denne Hansen, men er det hele sannheten?

Selvportrett av Øystein Lie.

STORT OG ANALOGT: Selvportrett med rød hettegenser uten smil på do i kollektivet jeg bodde i Oslo. Det hendte jeg dro ut på tur med det kameraet, Mamiya 220 C, det fylte store deler av ryggsekken.

Foto: Øystein Lie

En negativ historie

For det er jo mulig å velge ut det bildet en selv vil ha. Jeg har selv gjort det på mobilen: Stirret på det lange bildet som egentlig er en film, og plukket ut et annet bilde enn det den kunstige greia gjorde for meg. Det var morsomt i begynnelsen, men så ble det litt mye pirk og så fant jeg ut at dette gidder jeg ikke. Jeg la meg langflat for teknologien, så å si. Jeg er ikke like standhaftig som Hansen.

Men er det så nøye så lenge bildene blir bra nok?

Jeg har jo tatt en del bilder i mitt liv. En hel del med sånn der du puttet film i kamera, måtte fremkalle selv og vente i timevis på at negativene skulle bule riktig og var tørket ferdig. Så var det dags for å gå i mørkerom. En kan kanskje se nostalgisk på det, si at det var fine dager og det var det, men for et slit og søl. Jeg solgte de analoge kameraene, og kjøpte meg en forsterker for det isteden. Lys ble til lyd. Jeg har ikke angret ett sekund.

Men gjorde jeg rett?

En av de fremste her til lands i fotografering hvis en skal rangere sånt, heter Helge Skodvin. Han er en bergenser og attpåtil ikke av den brautende sorten. Hvis jeg skal beskrive Skodvins bilder, så er de fine. De har sterke farger, og han er ikke redd for å bruke blits og så har bildene hans noe hyperrealistisk og absurd ved seg. Se for deg en utstoppet elg som svever over Bergen by, fraktet på en Europall, hvis jeg ikke husker feil.

A Moveable Beast/Moose (alces alces)

ELGEN OVER BERGEN. Helge Skodvin har tatt dette bildet. Jeg liker det veldig. Hva gjør dyret der oppe, omringet av plast?

Foto: Helge Skodvin / MOMENT/INSTITUTE

Skodvin tar bilder analogt, men fyrer også løs med mobilen. Digitalt speilreflekskamera har han også, så han er bevæpnet til tennene. For han har føttene i to leire. Den analoge og digitale. Men det er liten tvil om hva han ikke foretrekker.

– Live Photo har jeg brukt bare de gangene jeg har kommet borti knappen. Bare ved uhell. Jeg har kommet med bort fra det fortest mulig, sier Skodvin.

Fotografen i vest sier at når du tar bilder analogt, så må en gjøre mye av redigeringen på forhånd.

– Du må tenke deg mye mer om før du tar bildet, for idet du trykker på knappen så koster det ti kroner. Digitalt er det motsatt: du kan bare ta bildene og tenke litt etterpå. For eksempel når du sitter foran skjermen med en kopp kaffe, sier Skodvin.

Det er derfor Skodvin putter film i kameraet sitt. Fordi det skal koste å ta et bilde. Ikke det at han er av grådig, men det skjerper blikket hans.

Comboyer i Guyana

RODEO I GUYANA. Så langt hjemmefra har jeg aldri før vært, i en liten landsby i Guyana, like før rodeoen begynner. De blikkene blir jeg aldri lei av, og jeg tar meg i å tenke hva ville hendt hvis jeg hadde tatt det samme bildet med Live Photo omtrent tjue år tidligere?

Foto: Øystein Lie

– Du må være mer obs før og når du tar analoge bilder. Hvorfor tar jeg dette bildet? Med analoge bilder er det ikke så mange tilfeldigheter, fordi det tar litt lengre tid å ta bildet og du må tenke litt mer. Du tar ikke slike halvveisbilder, selv om disse halvveisbildene av og til kan bli de beste, sier Skodvin.

Så langt taler det for å kjøpe tilbake de analoge kameraene mine. Ja, hvorfor ikke dra enda lenger tilbake i nostalgien, og skaffe meg et storformatkamera? Kjøre rundt med hest og vogn, og fremkalle bildene på stedet? Det var i alle fall slik de gjorde på prærien på 1800-tallet, og bildene de lagde var unike og mange står seg selv i dag. Da ville jeg hatt sjel da, så langt fra kunstig intelligens det går an å komme. Men blir ikke det veldig dumt, da? Det sies jo at det beste kameraet du har, er det du til enhver tid har med deg.

Men hva er denne kunstige intelligensen som er pakket inn i mobilene våre?

Regn i New York

ANALOG GLEDE: Det er med litt vemod jeg ser på dette bildet. Ikke det at det regner i New York og sånn, men det faktum at det analoge kameraet er blitt solgt bit for bit.

Foto: Øystein Lie

Den usynlige revolusjonen

– Det er litt teknisk komplisert. Dette er superavansert maskinlæring som gjør det mulig å ta mange flere bilder uten å bruke mye lagringsplass på mobilen, begynner Per Kristian Bjørkeng.

Bjørkeng er teknologi-journalist i Aftenposten, og har skrevet boka «Kunstig intelligens – den usynlige revolusjonen» (2018).

Realiteten er at dette er noe vi ikke har helt innsikten i. Vi vet rett og slett ikke hvordan dette fungerer, men det er grunn til å tro at Live Photo velger bort eksponeringer der folk blunker. Rent teknisk er det lett å få til, sier Bjørkeng før han tilføyer:

– Denne funksjonen gjør også to andre ting: Den velger ett bilde for deg, og den lagrer også lyd som gir et liv til bildene som du ellers ikke ville opplevd. Det vil jeg si er veldig verdifullt.

Bjørkeng mener en kanskje bør se litt filosofisk på det. At før det digitale tok over det hele, så ble det rett og slett tatt færre bilder. Og med færre bilder, fikk vi de skakke og rare bildene, fotografiene med mennesker med øynene igjen eller der pupillene ligner to hardkokte egg.

Gammelt bilde av en familie, tatt av Konrad Næss.

SLØYFEN, SKJEGGET OG ØRENE: En i slekta, Harry Simonsen, ba meg om å skanne negativer og glassplater som Stjørdalsfotografen Konrad Næss skal ha tatt. Jeg tenker at bildene hadde mer alvor over seg da. At selv unger greide å sitte som forsteinet.

Foto: Konrad Næss

– Det er klart at slike bilder har en veldig stor betydning, fordi det finnes så få av dem. Men dessverre for saken din, så er det bedre at det tas mange flere bilder og at Apple eller Google velger ut bildet for deg, sier Bjørkeng og legger til:

– Dagens mobiler har en god nok prosessor og lagringskapasitet, og Live Photo brukes som standard fordi det er teknisk mulig. For min del vil jeg bare ha et bra bilde. Og hvis jeg vil ha et bra bilde, så tar jeg flere eksponeringer. Så velger jeg ut fra disse. Du kan si at maskinen gjør et slags grovutvalg, og så forfiner jeg det videre.

Forfiner videre? Først maskin, så menneske. Jeg liker tanken.

For meg fungerer Live Photo som en assistent. En assistent kan selvfølgelig gjøre feil slik at en genial eksponering ligger skjult i fila, men jeg tror sjansen for det er veldig liten. Live Photo er bare en ekstra mulighet. En bonus.

Bjørkeng kommer farende med et argument til: At dagens mobiler er så gode at de begynner å nærme seg kvaliteten på speilreflekskameraene. Dermed kan alle ta gode bilder. En trenger ikke fagbrev, en bare knipser løs og bildene ser uansett lekre og profesjonelle ut. En demokratisering av fotograferingen, altså.

– Veldig mange av fremtidens fotoalbum vil rett og slett se mer profesjonelle ut. Man får bilder som stort sett har vært utilgjengelige for folk flest, sier Bjørkeng.

Men hvor mange drømmende og lukkede øyne vil vi da se?

– De øynene som lukker seg bare et øyeblikk vil forsvinne. Kun de som sover og de som ønsker å ha øynene lukket, vil være igjen.

I en buss i Berlin

KANSKJE DET SISTE? Jeg tror dette fotografiet er tatt på en buss i Berlin. Kanskje den siste eksponeringen jeg gjorde med det analoge kameraet mitt. Jeg velger å se framover, se ut vinduet på mulighetene.

Foto: Øystein Lie

Bjørkeng ler, og starter med å fortelle om at han for noen år siden kjente en fotograf-familie i Oslo som tok haugevis med bryllupsbilder. Da bildene ble tatt, laget fotografen en samling bilder som kunne være aktuelle å henge på veggen og brukes som takkekort.

– Da lærte jeg om blunkebilder, forteller Bjørkeng:

– Selv da, i den analoge tiden, ble blunkebildene fjernet. De ble bare sortert ut av assistenten, fordi disse bildene ble vurdert som verdiløse. Dette var så lett å se for en assistent at du i dag kan overlate denne jobben til kunstig intelligens, sier han og tilføyer:

– Men er du veldig interessert i bilder der folk blunker, så kan har du fortsatt muligheten til å gå inn i fila og finne de.

OK, jeg har dette bildet av mor. Det er fremdeles det perfekte bildet.

Men kanskje er dette bildet det beste i verden, fordi jeg rett og slett har verdens beste mor?