Hjalmar Andersen

Hjalmar Andersen ble født i Rødøy i Nordland i 1923, men vokste opp på Lademoen i Trondheim sammen med foreldrene og fem søstre. Han meldte seg inn i AIF-klubben Falken og begynte å gå på skøyter på Reina-banen på Lademoen da han var 10 år. Krigen kom da han var 17 år gammel og idrettskarrieren fikk et opphold på fem år.

Falken-trioen

Sammen med Sverre Farstad og Henry Wahl utgjorde Hjallis den berømte Falken-trioen som dominerte norsk skøytesport i etterkrigsårene. Leder var legendariske Karl Brechan.

Gjennombruddet for Hjallis kom under EM i 1949 da han vant 10 000 meter og satte ny verdensrekord på tida 16.57.4. Sammenlagt ble han nummer to etter klubbkamerat Sverre Farstad.

Gullårene

I årene 1950-52 dominerte Hjalmar Andersen internasjonal skøytesport fullstendig og vant både NM, EM og VM. Disse tre årene gikk Hjallis til sammen 72 løp på 5000 m og 10 000 m. Han vant alle! I 1952 forbedret han verdensrekorden på 10 000 meter to ganger.

Den siste tiden ble 16.32.6, og dette resultatet fra Hamar stod som verdensrekord helt til Knut ”Kuppern” Johannesen gikk sitt like berømte 15.46.6-løp i OL i Squaw Valley i 1960.

I 1951 satte også Hjallis verdensrekord på 5 000 meter på hjemmebane i Trondheim – 8.07.3 var tida.

Tre OL

Hjallis var med i 3 OL. Han debuterte på 10 000 meter i St. Moritz i 1948, men brøt løpet på grunn av håpløse forhold. Temperaturen steg fra minusgrader til 20 pluss i løpet av øvelsen, og skøyteeggen sank ned i isen for Hjallis og mange andre. Bare en nordmann fullførte.

Det var OL på hjemmebane i 1952 som ble høydepunktet i karrieren til Hjallis. Det var da han ble ”Kong Glad” og la grunnlaget for sin enorme popularitet. Over 20 000 tilskuere heiet han fram til 3 gullmedaljer, med olympiske rekorder på de to lengste distansene.

Hjallis var også med i OG i 1956 på tampen av sin karriere. Det ble en 6. plass på 10 000 meter.

Mange priser

Hjallis fikk mange priser og utmerkelser for sin innsats på skøytebanen. Han fikk Fearnleys olympiske ærespris, Morgenbladets gullmedalje og Sportsjournalistenes statuett.

I 1951 fikk han den gjeveste prisen av alle, Egebergs ærespris, fordi han i tillegg til skøyter hevdet seg godt i sykling og roing. I 1976 fikk han Olavsstatuetten og i 2013 fikk han Idrettsgallaens hederspris sammen med Knut Johannesen.