Her lages morgendagens godbiter

Vi kjenner den søte lukta lenge før vi kommer innenfor dørene. Det henger en eim av sjokolade over fabrikkområdet i Trondheim.

I år er det akkurat 100 år siden to modige menn satset alle sparepengene sine på å starte sjokoladefabrikk. Emil Nilssen hadde jobbet på Freia i Oslo, og ville ta opp konkurransen.

Se galleri: Bilder fra Nidars historie

Fabrikken ble døpt Munken Chokoladefabrik, men måtte raskt skifte navn fordi en annen bedrift allerede het det. Dermed ble det Nidar, inspirert av det gamle bynavnet Nidaros.

• Les også: Mer om historien til Nidar

Jakter på nye smaker

Nede i kjelleren bak lukkede dører sitter Perny Emdal. Hun er produktutvikler, og jobben hennes er å finne på nye, spennende smaker.

– Det er her eventyrene starter!

Hun er i ført hvit frakk og briller. Hun har vært hos Nidar i 21 år, og sprudler når hun snakker om jobben sin.

– Jeg får betalt for å spise godteri, hvordan kan jeg klage? Ingen dager er like, og det elsker jeg.

Hun går bort til en maskin som pøser ut rennende sjokolade, og heller det over i en bolle. Så tilsetter hun krispkuler, og begynner å røre.

– Her koker, tester og blander vi til vi finner den perfekte resepten. Det blir mye smaking, og prøving og feiling underveis.

Før i tiden kunne det ta noen uker fra man kom på en ny sjokolade til den var ute i butikken. I dag tar det gjerne flere år.

– Vi regner rundt to år fra vi får et oppdrag til varen er ute i butikkhyllene. Det tar tid å finne frem til den perfekte smaken.

• Les også: Frå kakaofrukt til sjokolade

Fra håndarbeid til maskiner

Det ligger mye historie innenfor disse veggene. Her har kvinner og menn jobbet lange dager ved produksjonsbåndene, og puttet en og en sjokolade ned i former.

En av dem er Unni Sundberg. Hun har jobbet hos Nidar siden 1979, og kan det meste som er verdt å vite om fabrikken.

– Jeg skulle egentlig bare være her en sesong, men så ble jeg bare værende. Jeg jobbet i konfekten i 15 år. Arbeidsdagen begynte klokken syv, og vi jobbet på akkord, så det gjaldt å putte oppi bitene i eskene så fort vi kunne.

Den trivelige kvinnen foran meg er kledd i hvit uniform og hårnett. Ingen smykker eller klokker er å se, hygiene er viktig når man jobber på sjokoladefabrikk. Men slik har det ikke alltid vært.

– Nei, det har skjedd mye på det området siden 70-tallet. Den gang gikk vi inn i fabrikken med håndveske, smykker og stiletthæler. Vi hadde et hårnett, men det var mest for pynt. Flere tok det med seg hjem for å stive det av med hårspray eller sukkerlake.

Hun smiler når hun tenker tilbake. Mange gode minner strømmer på.

– Det var veldig sosialt før i tiden. Vi var jo rundt 1000 ansatte her i Trondheim, og de fleste var kvinner. Det ble mange koselige kaffepauser.

I dag er det bare 160 personer som jobber i produksjonen på fabrikken, maskinene har tatt over resten av jobben. Men én jobb kan ikke erstattes av maskiner, nemlig den som foregår i kjelleren.

Les også: – Sjokolade mot kronisk trøtthet

Klassikerne er vinnerne

Med raske hender rører Perny rundt i sjokoladen. Produktutviklerne hos Nidar vet at det er de gode, gamle klassikerne som slår best an. Likevel er det viktig å være nyskapende, og henge med i utviklingen.

Perny rister ut luften av sjokoladen, og setter brettet inn i et stort kjøleskap.

– Nordmenn er vanedyr. De mest populære smakene er karamell og nøtter, bringebær og banan. Med en gang vi beveger oss utenfor dette får vi ikke så stor respons.

Derfor lager Nidar nye varianter innenfor kjente rammer. I begynnelsen av mai lanserer de Laban- grillkokker. Det er en marshmallow, som selges under seigmannmerket.

Perny vil ikke avsløre hva de holder på med akkurat nå.

– Det kan jeg ikke røpe. Jeg er veldig forsiktig med hva jeg sier hjemme til og med, jeg har to barn som fort kan begynne å snakke om utviklingshemmeligheter.

• Les også: Vi spiser mer rettferdig sjokolade

Hard konkurranse

Sjokolademarkedet i Norge er tøft, så det gjelder å verne om sine hemmeligheter. Freia og Minde sjokolade er de største konkurrentene til Nidar.

– Det er et spennende og kompetitivt marked, sier markedsdirektør Bjørn Tønnessen i Freia.

Minde sjokolade er den minste av de tre produsentene, og har måttet gi opp kampen om sjokoladeplatene.

– Markedet er veldig tøft, og vi har dessverre måttet kaste inn håndkleet i det segmentet. Vi har nå fullt fokus på sjokoladeposene våre i stedet, sier prosjektleder Yvonne Jeksrud i Minde sjokolade.

Da de første sjokoladefabrikkene åpnet i Norge på slutten av 1800-tallet var markedet helt annerledes enn i dag. I begynnelsen var sjokolade bare en luksusvare for eliten, men etter hvert som folk fikk bedre råd ble det allemannseie.

SLIK FRISTET FREIA NORDMENN PÅ 70-TALLET:

• Les også: Sjokolade blir dyrere

Inntil 1960-tallet hadde Norge et av Europas laveste sjokoladeforbruk, men i dag er det stikk motsatt. I 2010 spiste vi i gjennomsnitt 9,5 kilo sjokolade, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Sjokolade har en helt spesiell plass i folks hjerter. Hvis produsentene fjerner en gammel favoritt fra markedet blir det fort bråk. Et eksempel på det er Soho, yoghurtsjokoladen fra Nidar, som forsvant i 2001. Ti år senere ble den relansert, etter voldsomt press fra publikum.

Tønnessen tror noe av forklaringen på hvorfor sjokolade vekker så sterke følelser ligger i kulturen og klimaet vårt.

– Vinteren gjør at vi er mye hjemme, og da passer det godt å kose seg med sjokolade. Mange har et sterkt forhold til sjokolade som de husker fra barndommen.

• Les også: Mørk sjokolade har mer antioksidanter enn frukt

Opptatt av hygiene

En sjokolade mange har et forhold til er Stratos, som kom på markedet i 1936. Siden den gang har den kommet i utallige varianter.

Vi får være med inn og se hvordan Stratosen lages, men først må vi ta på oss hvite frakker og hårnett. På vei innover i sjokoladejungelen må vi vaske oss på hendene. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene når Nidar lager sjokolade.

• Les også: Søt samvittighet hos Nidar

Sjokoladelukten som vi merket utenfor bygningen blir sterkere og sterkere når vi nærmer oss hjertet av fabrikken. Jeg får vann i munnen. Hvordan klarer folk å jobbe i denne lukta?

– Det er helt herlig! Jeg blir aldri lei av sjokolade.

Produksjonssjefen fører oss rundt, og peker på paller med sjokolade og godteri. Han er tydelig stolt av bedriften.

– Sjokolade gjør noe med folk. Selv voksne folk som er på omvisning her blir som barn igjen.

Inn i det aller helligste

Det hele starter inne i et varmt og bråkete rom med masse store maskiner. Her knuses 1500 kilo kakaomasse sammen med sukker og kvernes til et fint pulver. Deretter sendes pulveret ned i kjelleren, men hva som skjer der er en godt bevart bedriftshemmelighet.

– Noen hemmeligheter må vi ha.

Vi går videre innover i produksjonslokalene. Her går alle med hørselsvern, og svetten renner nedover ryggen.

– Det er veldig viktig at sjokoladen får riktig temperatur. Derfor varmer vi opp formene til rundt 30 grader, før de støpes og avkjøles til slutt.

I dag er det Stratos som ligger på båndet. Selve flaggskipet til Nidar.

Vi får være med på hele prosessen, men et sted er det full stopp. Hvordan Nidar lager luftboblene i Stratos er nemlig en godt bevart bedriftshemmelighet.

– Det finnes mange som lager porøs sjokolade, men ingen gjør det akkurat slik som oss.

Sov seg til sølvskje

Den luftige sjokoladen er også favoritten til Unni Sundberg. Selv om det har blitt mye smaking i årenes løp blir hun aldri lei.

– Nei, jeg kunne spist sjokolade til frokost hver eneste dag, men jeg må jo passe litt på helsa.

Før i tiden fikk Unni og de andre arbeiderne en sølvskje hvis de hadde mindre enn åtte dager fravær i året. Med to små barn hjemme var det vanskelig å få til, og Unni var imponert over de eldre kvinnene som hadde en hel bråte av skjeer. Men hun gjennomskuet dem raskt.

– Jeg oppdaget at de kom på jobb selv om de var veldig syke, og slang seg bak noen pappesker for å hvile. Da endte det med at vi som var yngre tok skiftet deres, og de sov seg friske.

Unni ler når jeg spør om det kunne skjedd i dag.

– Jeg håper virkelig ikke det! Nei, fabrikken har blitt mye ryddigere siden 70-tallet.

– Legger sjela mi i det

I kjelleren er det tid for å ta ut sjokoladen av kjøleskapet og se på resultatet. Perny har vært så opptatt av å prate at hun har glemt hele sjokoladen. Ut av formen kommer en blank sjokoladeplate med crisp.

– Jeg må innrømme at det er en skuffelse hvis noe jeg har laget flopper i butikken. Jeg legger jo sjela mi i det, og har troa på at det skal bli bra.

Til gjengjeld er det ekstra gøy når hun ser at noen velger noe hun har laget i butikken.

– Det er veldig artig, da gnir jeg meg litt i hendene, og tenker yes!