Dersom du trodde at skrekkfilmer og Halloween-tradisjoner bare er billig, unyttig underholdning, så må du tro om igjen. Når hjertet hamrer i brystet og kaldsvetten siler, så er det en ufarlig måte å trene oss til å takle frykt for ting som virkelig kan være farlige.
Det mener i alle fall evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair på NTNU.
– Den plutselige skrekkfølelsen retter en kraftig oppmerksomhet mot farer, men som regel går det bra til slutt.
Der en billig heksemaske kan være skummel nok for en treåring er en godt laget skrekkfilm i stand til å skremme vannet mange voksne. I begge tilfellene handler det om gjenkjennelse av noe som kan være svært farlig for oss i den virkelige verden.
– Etter skrekken kommer den deilige mestringsfølelsen, sier Kennair.
- Les også: tilbake i remastret utgave
Innlært gjennom tusen generasjoner
Evolusjonspsykologien forklarer frykt og angst som noe som har utviklet seg over veldig mange generasjoner. De individene som har lært raskest og best antar vi har hatt størst overlevelsesevne, og dermed størst evne til å få avkom.
Slik har vi kollektivt og genetisk som art lært å beskytte oss mot farer.
Fryktens funksjon er å raskt mobilisere artstypisk forsvarsatferd mot reelle farer. Når vi blir presset må vi velge mellom «fight or flight», som begge har usikre resultat.
Den smarteste måten å unngå dette på er å være redd eller pysete, og dermed unngår situasjoner som kan bli farlige.
Når vi utsetter oss for en skrekkfilm eller en krimbok handler det om å overvinne frykten og lære av det. Etterpå oppsøker vi gjerne flere spenningsopplevelser. Gradvis avlærer vi angsten, forklarer Kennair.
Frykt gir rask mobilisering
– Fryktfølelsen setter oss i stand til å overleve ekte, farlige situasjoner, forklarer Kennair.
– En annen form for frykt er angst, der vi har den samme følelsen, selv om situasjonen faktisk ikke er farlig. Angst er altså en fryktreaksjon som er uhensiktsmessig og overdrevet.
Øve på ufarlig frykt
Kennair viser til at når barn leker gjemsel i mørket øver de seg i å mestre frykten.
– De kjenner på den skummelaktige følelsen.
– Når de blir voksne må de noen ganger utfordre seg selv for å mestre livet, skaffe ressurser, partner, mat og slikt, sier Kennair.
Sammen med Ellen Beate Sandseter ved Dronning Mauds Minne Høgskole har evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair forsket på barns risikofylte lek.
– Vi fant at risikofylt lek er nødvendig for at barn skal utvikle seg normalt.
Ikke alle tåler steken
– Dersom leken alltid er trygg vil ikke barna lære seg å mestre fysiske og psykiske utfordringer godt nok.
Men leken kan gå for langt. Kennair advarer oss mot og blir for ambisiøse på egne eller andres vegne.
– Hvis man opplever at man blir redd, trenger trøst og ligger våken med lyset på så er så er det nok over grensen.
Noen utvikler angst
Hvor redd kan man være fær det blir et problem? Evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair tror de færreste utvikler angstdiagnoser bare fordi de har sett en veldig skummel film.
Men noen utvikler angst, uten at psykologene helt vet hvorfor. For alle kan utvikle angst.
– Spesielt utsatt er du nok om du blir skremt uten at du opplever å ha en følelse av kontroll eller mestring knyttet til angsten.
Hvor smarte blir vi egentlig?
– Dersom du får støt hver gang du tar i kjøleskapet, så vil du begynne å vegre deg for å ta i kjøleskapshåndtak. Sånn er det neppe med skrekkfilmer.
Verken skrekkfilmer eller Halloween kommer noen gang til å lære oss å bli redd for de virkelige farlige tingene vi omgir oss med i vår hverdag, tror Kennair.
– Det merkelige er at vi hovedsakelig har frykt for ting som var farlig tidlig i evolusjonshistorien (mørket, rovdyr, edderkopper osv.). Få av oss er redd for ting myndighetene vil vi skal frykte (rus, fett, sukker, fart uten bilbelte, ubeskyttet sex), selv om dette utgjør en mye større trussel enn edderkopper.
Les også: