Gjemte seg i likkapellet mens byen brant ned

Heldigvis er det sjelden man opplever så store branner som den i Lærdal i helga. Men i tidligere tider var ikke bybranner så uvanlig. Både Trondheim, Steinkjer, Levanger og Namsos er blitt ødelagt i store branner flere ganger.

Bare ordet brann var nok til å skremme vettet av folk som bodde i byer med tett trehusbebyggelse i eldre tider. Ja, selv i dag kan det være skummelt nok, selv om slukningsutstyret er langt bedre enn før.

Brant i 1841 og 1842

Trondheim ble hardt rammet av to store bybranner både i 1841 og 1842. Begge gangene ble flere hundre bygninger ødelagt, og rundt 3000 mennesker hjemløse.

– I 1842 brant 370 hus ned. Alt fra Prinsens gate og nesten ut til Byporten brant. Tenk for en belastning det må ha vært for folk i byen bare ett år etter den forrige storbrannen, forteller byguide Trine Søraa.

• LES OGSÅ: Bybranner i Trondheim

Også Levanger ble utsatt for bybranner på 1800-tallet. Både i 1846, 1877 og i 1897 ble store deler av sentrum lagt i aske, og flere hundre mennesker ble hjemløse.

Tyske bombefly

I Steinkjer strøk 62 hus med i en brann på Sørsia i 1900, og 200 familier mistet hjemmene sine. 21. april 40 år senere sørget tyske bombefly for en ny katastrofe i Steinkjer. Da brant så å si hele byen ned, og 242 av 330 hus ble ødelagt i brannene som fulgte.

• LES OGSÅ: Bombene regnet over Steinkjer

Ingebjørg Ringseth havnet midt oppe i katastrofen.

– Vi rømte vekk fra sentrum og så husene falle sammen rundt oss. Vi så blant annet Utvik-gården ramle ned. Så kom vi oss opp til det gamle likkapellet, og lå der i skjul mens byen brant. Vi lå der tynnkledde, og det var kaldt og mye snø. Kollegaen min gråt en skvett og vi forsøkte å trøste hverandre så godt vi kunne. Det var helt forferdelig, fortalte Ringseth i et intervju med NRK mange år senere.

Også Namsos har vært utsatt for store og voldsomme bybranner. Første gang var i 1872 da om lag 80 av byens rundt 100 hus strøk med. 30. mai i 1897 rammet katastrofen igjen. For øvrig bare fire dager etter at hele Levanger brant ned.

Katastrofen rammet

Lokalavisa Nordtrønderen beskrev Namsos-brannen på denne måten:

"Søndag den 30. mai 1897 var en straalende vakker og varm sommerdag, og mange folk fra byen hadde reist ut paa landet. Det var søndagsstilhet over byen, en stilhet som paa en hurtig og sørgelig maate blev avbrutt.

Henved halvfemtiden om eftermiddagen skræmte ordet "brand" op byens befolkning, og før aftenstid var hele byen en rykende ildsmørje. Det hadde tændt paa Joh. Sommerschilds sjøpakhus, hvor ilden fik rik næring i et kullager. En sort, tyk røk veltet indover mot byen, og ut av røkmassene skjøt vældige, graadige flammer.

• LES OGSÅ: Namsos ble lagt i aske

At bryggerne ved siden av vilde gaa med, saa man straks; men derimot haapet man en stund at byen for øvrig skulde kunne berges. Men søndenvinden øket paa, og alt hvad vandverkets slanger spyet ind i flammerne av sit indhold syntes at være ganske frugtløst. Omtrent samtidig med at det tændte i Greiffs bakgaard, lød det: "Kirketaarnet brænder!" Paa samme tid eller umiddelbart efter brændte det på Fredriksberg og straks efter saa man at det hadde fænget i lynget oppe i Bjørumsklumpen.

Nu var situasjonen i al sin rædselsfulde virkelighet saa temmelig klar; hele byen var prisgit luernes umættelige graadighet, og utenfor byen hadde man en større skogbrand i utsigt. Fra nu av gik det med en slik rivende hastighet at det var vanskelig at ha greie paa i hvilken følgeorden kvartaler og hus brændte. Brandmandskapene retirerte og tok en ny stilling; men ilden spottet ethvert forsøk paa at stanse den.

Herjende la den sig over byen, og brandvæsenets tilbaketog maatte ofte ske saa hurtig at man ikke engang fik avstængt kranerne i brandkummene. Som uhyre flammebølger veltet ilden op gjennem gaterne, og en hel bys befolkning var i ilsom flugt opover mot landet. Syke blev baaret, mødre ilte av sted med sin lille paa armen; de fleste hadde ellers tat hvad de i farten kunde faa med, en bylt klær eller et stykke husgeraad. Selv i øvre kvartaler blev det ikke tale om redning av indbo og løsøre i større utstrækning.

Fra først av trodde man ikke der var nogen fare, og da saa faren virkelig meldte sig, gik det med slik fart at man mange steder hadde nok med at bringe sig selv og sine utenfor fare, og de fleste som engang gik hjemmefra for at bringe en eller anden gjenstand i sikkerhet, betraadte ikke mere hjemmets tærskel, da huset stod i luer naar de atter vendte tilbake".

Utslettet på ny

Så å si hele sentrum gikk opp i røyk, og bare 43 år senere ble byen utslettet på ny. Denne gangen av tyske bombefly. 207 hus ble helt ødelagt, og 247 ble skadd. I 1940 ble 1350 av den lille byens 3700 innbyggere stående uten bolig.

Eilif Hansen var brannmann i 1940, men hadde nok med å redde seg selv.

– Vi løp fra Van Severen og bortover Namsegata for å finne ly. Noen løp ned i Kaffistovas kjeller, men jeg kom ikke inn fordi det var så fullt der. Men i kjelleren til posthuset var det plass. Mens vi lå der hørte vi fryktelig drønn rundt oss. Det var ikke noe artig, nei, sa Hansen til NRK flere år etterpå.

Merkelig nok forholdt folk seg veldig rolige, selv om både hus og eiendeler forsvant i flammehavet. Haldis Lian var øyenvitne til det som skjedde 20. april 1940.

– Det var ingen fortvilelse å se blant folk. De hadde nok med å komme seg unna bombene og brannene. Det hele gikk bra for seg, og alle hadde nok med å redde seg selv, fortalte Lian.