Av Gunleif Krogstad
A/S Meraker Brug, nedenfor også kalt Bruget, eier størstedelen av all produktiv skog i Meråker kommune. I tiden etter 2. verdenskrig ble skogsdrifta fullmekanisert. Denne artikkelen tar for seg de store teknologiske endringer dette medførte i Brugets skoger.
På få år gikk man fra arbeidsintensiv manuell avvirkning til mekanisert avvirkning utført av et fåtall skogsarbeidere. Det er viktig at arbeidsredskaper, arbeidsoperasjoner og minner fra den tiden blir tatt vare på i en skogsbygd som Meråker.
I og med at eiendomsforholdene er slik som de er i Meråker, med A/S Meraker Brug som den dominerende, er det naturlig å ta for seg forhold rundt selskapets skogbruksvirksomhet.
Bruget har gjennom alle år fremstått som en profesjonell driver, dette gjelder både lokalt, regionalt og nasjonalt. Bruget har vært i fremste rekke både når det gjelder arbeidsintensiv og mekanisert skogsdrift. Forholdene ved Bruget kan derfor stå som et eksempel på de store endringene i skogsdrifta etter 2. verdenskrig, også i et større perspektiv.
De lange linjer
Med bakgrunn i avdekkede spor etter industriell jernutvinning i Meråker ca. 350 år f. Kr. kan vi si at det har vært drevet kommersielt skogbruk i bygda i alle fall siden den gang. Så langt vi i dag vet, ble skogshogsten den gang drevet med jernøks som den teknologiske nyvinningen.
Gjennom århundrene ble øksa hovedredskapet fram til etter 2. verdenskrig. Det er tankevekkende at man først da, etter en over 2000 år lang periode med bruk av den samme teknologien, fikk en revolusjonerende utvikling av skogsdriften. På få år etter 1945 fant det sted en gjennomgripende endring der man gikk fra et arbeidskrevende manuelt drevet skogbruk til maskinell avvirkning.
Etter at hogsten hadde gått på sparebluss i Meråker-skogene under 2. verdenskrig, sto Bruget overfor store utfordringer når det gjaldt rekruttering av arbeidskraft til den intensive skogdriften som var planlagt. På grunn av at Meråker-byggene i stor grad var sysselsatt ved bygdas to smelteverk, var det nødvendig for Bruget å skaffe skogsarbeidere utenbygds fra. På det meste var det 220 mann som arbeidet i skogen, derav 150 utenbygds fra. Dette satte store krav til innkvartering, underhold og transport. Utviklingen medførte økte krav til bostandard, kosthold og tilgang til andre sosiale goder.
Skogstuer med felleshushold
For å møte de nevnte kravene valgte Bruget å satse på skogstuer med egne kokker i såkalte kokkelag. Da det var som mest intensivt, var det 13 skogstuer med felleshushold i drift i Meråker-skogene. Hvert kokkelag bestod av mellom åtte og tolv mann + kokke. Kort kan nevnes at standarden på de nye skogshusværene var bygget med henblikk på best mulig komfort for beboerne. De ble tiltalende boliger, vindtette og solide og med en hensiktsmessig oppdeling og innredning.
Viktige pådrivere og iverksettere var skogsjef Løchen og ikke minst dennes kone Gudny Løchen. Gudny Løchen fikk senere tildelt Kongens gull for sin innsats på området.
Hvem var så skogskokkene? De var voksne, selvstendige kvinner som søkte seg til jobben for å skaffe seg et meningsfylt lønnet arbeid. De fleste av dem kom utenbygds fra, mange av dem fra Trøndelags kyststrøk. Som et supplement til sin medbrakte arbeidserfaring gjennomgikk de gjerne et fjorten dagers kurs ved starten av vintersesongen.
Det er grunn til å hevde at skogskokkene sto fram som viktige bærere av et stort moderniseringsprosjekt. De var viktige bidragsytere til gjenoppbyggingen av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig. Skogskokkene kan sammenlignes med de mer berømte anleggskokkene og de mange andre modige kvinners kamp for likeverd og respekt både i heim og arbeidsliv. Skogstueperioden varte i Meråker fram til først i 1960-årene.
Mekaniseringen i skogen
I utgangspunktet ble tømmerhogsten utført ved hjelp av øks, svans og barkespade. Alle redskapene krevde sin mann både når det gjaldt styrke og arbeidsteknikk. Selve arbeidsprosessen foregikk ved at treet først ble felt med øks og tømmersvans.
Svansen var en lang og bredbladet enmanns sag. Treets fallretning ble bestemt av det såkalte fellehogget, et kilehogg ved roten av treet utført ved hjelp av øksa. Deretter tok man svansen i bruk og saget over treet fra motsatt kant. ”Svansingen” var tungt arbeid som fikk pulsen høyt opp, en form for intervalltrening. I tillegg leitet det hardt på bein, armer og rygg.
Så snart et tre var felt, tok man øksa fatt og kvistet treet. Dette måtte skje grundig med å fjerne kvisten helt inn til stammen. Denne operasjonen var vel kanskje den letteste oppgaven, da man arbeidet dynamisk og ikke så statisk. Etter kvistingen var det å ta fatt med barkespaden. Her flekket man av barken slik at stokken ble fin og ren for bark. Hensikten med dette var å lette utkjøringen av tømmeret, samt at det var viktig for den påfølgende fløtingen ned de forskjellige vassdragene. Barkingen krevde god teknikk og kunne være tungt arbeid, særlig når barken var spekt vinterstid. Til slutt var det å kappe tømmerstokken i lengder i henhold til tabeller.
Selve utkjøringen av tømmeret fra skogen foregikk med hest og tømmerdoning. Senere, så smått fra 1950, med landbrukstraktorer påsatt halvbelter samt beltetraktorer.
Fra slutten av 1940-årene begynte man også Meråker å ta i bruk motorsag til trefellingen. Til å begynne med var disse sagene tunge å håndtere, men etter som årene gikk, ble de lettere og lettere og også mer driftssikre. Dette var et viktig fremskritt med hensyn til å lette arbeidet og å øke arbeidsprestasjonen.
Landets første skogsmaskin
Et stort teknologisk sprang skjedde i 1962 da Bruget som de første i landet kjøpte inn en såkalt Timberjack fra Canada. Dette var en stor, rammestyrt skogsmaskin med enorm fremkommelighet i terrenget.
For å utnytte kapasiteten ble det dannet arbeidslag på fem rundt denne maskinen. Trærne ble felt og kvistet med motorsag og med Timberjack dratt fram til lunneplass i hele treets lengde. Kappingen foregikk med motorsag på lunneplass. Denne framgangsmåten medførte nærmest en revolusjon med hensyn til fremkjørt kubikkmasse pr. mann pr. dag. Det første arbeidslaget som ble dannet slik i Meråker ble etter hvert kalt ”Fantomgjengen” på grunn av deres prestasjoner. Hest og traktor var utkonkurrert.
Etter ”Timberjack”-perioden fikk vi fra ca. 1975 av moderne datastyrte hogstmaskiner, der en mann hogger og kjører fram enorme kvanta i forhold til tidligere tiders driftsmetoder.
Formidling
Hvordan kan denne viktige biten av Meråkers historie formidles? Her er samarbeid et stikkord. I år vil skogsredskaper og maskiner fra den første tida etter krigen bli utstilt ved Meråker bygdemuseum i forbindelse med markeringa av kulturminneåret. Meraker Brug vil også bistå med gjenstander. Bruget gir for øvrig i år ut ei jubileumsbok i anledning sitt 100- årsjubileum.
Den 28. juni vil Meråker Historielag stå som arrangører av en skogbruksdag ved museet, da vil det også bli oppført et tablå med innhold fra livet i en skogstue. Meråker skole bruker museet aktivt i sin formidling av skogsdrifta. En klasse fra mellomtrinnet besøker skogskoia på bygdemuseet hvert år.
I forbindelse med kulturminneåret planlegges det besøk i skolen av en tidligere skogsarbeider og ei skogskokke. Boka ”Skogskokkene” vil samtidig bli utdelt som klassesett. Skolens engasjement skjer med utgangspunkt i den kulturelle skolesekken. Det sysles også med tanken om å knytte kontakter med naturbruklinja på Meråker videregående skole.
Kilder:
A/S Meraker Brugs arkiv
Gunleif Krogstads arkiv, diverse intervjuer
Husmorbladet, Oslo
Norsk skogbruk, tidsskrift
Sagbladet, bedriftsavis for A/S Meraker Brug
Halberg, Paul Tage: ”Den stolte sliter”
Krogstad, Gunleif: ”Skogskokkene”
Løchen, Gudny: ”Fra jordkojer til moderne skogshusholdning i Trønderske skoger”
Rindal, Johs.: ”Utsnitt av A/S Meraker Brugs etterkrigshistorie”