Det er en selsom opplevelse å se de sminkede mørkemennene i strålende trøndersk aftensol, ikke minst når pengebingesjef Gene Simmons fyller munnen med kunstig blod og harker det vilt utover seg selv, akkopagnert av tung fuzzbass og dystre kirkeklokker.
LES OGSÅ:
Godkjent for parkeringsplassen
Like fullt ble det full fest og stor stemning da Paul Stanley, Gene Simmons, Tommy Thayer og Eric Singer inntok parkeringsplassen bak Lerkendal Stadion. Og vi kan slå det fast med én gang: Plassen funker som fy. God lyd og god utsikt gjorde konserten til en finfin opplevelse, og bare tidvis tok man seg selv i å undres hvordan dette hadde vært inne på det flotte stadionanlegget.
Gruppen kjørte , og dermed ikke de helt store overraskelsene for fansen. De med et litt mer perifert forhold til bandet tok fullstendig av på 80-tallshiten «Crazy, Crazy Nights», og allsangen runget.
MASSE PYRO: Flammer og eksplosjoner var det rikelig av på Lerkendal tirsdag. Her under 'Rock & Roll All Nite'
Foto: Roy Hilmar Svendsen / NRKLiknende liv i publikum ble det ikke før på «Love Gun» mot slutten av det ordinære settet. Like etter første refreng ble lyden kuttet tvert av, og man kunne bare ane litt lyd fra scenen langt, langt der fremme. Kiss spilte videre og håpet det beste, og publikum svarte med allsang helt til høyttalerne slo inn igjen og Paul Stanley kunne dra klassikeren trygt i land.
LES OGSÅ:
Sprakk på åpningslåten
I den grad det er noe å trekke, må det være stemmen til Paul Stanley. 58-åringen har lagt vokalen sin ned på låter som «I Was Made For Lovin' You» og «Detroit Rock City», noe som bare styrker fremførelsen. Men selv om han sparer seg under koringen gjennom hele konserten, er noen av låtene i tøffeste laget. Ikke minst gjelder det åpningslåten, den nye og vokalt ganske krevende «Modern Day Delilah» fra albumet «Sonic Boom». Der surfer Stanley på sjarmen, samt strålende vokal back-up fra de tre andre.
NRK.no MØTTE KISS:
Det var også en litt redusert utgave av showet Trondheim ble servert. På siden av scenen manglet de store Kiss Army-flaggene og de to storskjermene bandet vanligvis opptrer med. Savnet av disse var neppe så stort, ettersom New York-gjengen drar med seg en gigantisk skjerm som fyller hele scenen. Da solen omsider gikk ned, kom den også virkelig til sin rett.
Direkte beskjedne er de heller ikke. Under «God Gave Rock & Roll To You II» viste de skamløst bilder av seg selv innimellom filmklipp av The Beatles, Led Zeppelin, Jimi Hendrix og Janis Joplin. Liten tvil om hvilken divisjon Gene og Paul mener Kiss hører hjemme i.
Proffe til fingerspissene
Men alt dette blir uvesentlig pirk i den store sammenhengen. Kiss leverte en nesten prikkfritt profesjonelt gjennomført opptreden, hvor spontaniteten er ofret på bekostning av kvalitet. Kiss anno 2010 er trolig den mest kompetente utgaven av bandet noensinne.
Fraværet av de løse kanonene Ace Frehley og Peter Criss gjør gruppen mindre «farlig» og uforutsigbar enn tidligere, men det er det bare de virkelig hardbarkede tilhengerne av nevnte karer som bryr seg om. Nå har også erstatterne Tommy Thayer og Eric Singer rukket å bli skikkelig varme i sminken, pluss at bandet for første gang siden Oslo i 1999 har noe nytt å spille for publikum. Spillegleden oste lang vei av Paul Stanley & co, og det låt mye friskere enn i Bergen for to år siden.
Så får vi helle se gjennom fingrene med et par historiske feil fra Paul. Joda, dere har spilt «Beth» i Norge før - i 1996, 1997 og 1999.
Men hvem bryr seg? Gruppens musikalske betydning i rockehistorien kan vi diskutere til krampen tar oss, men ingen kan ta fra Kiss at de leverer noe av den beste underholdningen som leveres fra en konsertscene i dag.
Da Gene brølte «Lerkendal, let me hear you!!» var absolutt hver eneste person på parkeringsplassen 14 år og trønder. Uansett hvor i landet man hadde reist fra.
