Hopp til innhold

Forfattere sjokkert over frekke elever

Elever ber forfatterne skrive resymé av boka, og klager når de får nei. Hvis de får hjelp, takker de ikke.

Forfattere

Knut Nærum, Arne Svingen, Anne B. Ragde, Helene Uri og Ingvar Ambjørnsen er populære blant skoleelever som skal skrive særoppgaven sin i norsk, men de blir ikke imponert når elevene spør dem om svar i stedet for å lese bøkene selv.

Foto: Fredrik Varfjell/Hege Bakken Riise/Erlend Aas / Scanpix/NRK

– Det er en latskap som er over alle støvleskaft Det er en sånn makelighet å tro at andre skal gjøre jobben for dem, sier forfatter Anne B. Ragde.

Hun opplever ofte at elever som skal skrive særoppgave på videregående skole tar kontakt med henne uten å ha lest bøkene hennes først.

– De spør «hva er underliggende budskap, og hva er meningen med denne boka?». De vil i realiteten ha meg til å skrive oppgaven for dem.

Hvis hun har overskudd, pleier hun ofte å svare, og tilby dem hjelp.

– «De spørsmålene du stiller meg er faktisk det oppgaven din består i, lykke til. Jeg leser gjerne gjennom når du er ferdig å skrive.» Men jeg hører aldri et pip fra dem, sier hun.

Vet ikke hva boka heter

Helene Uri sier også at det ofte ikke er noen tvil om at eleven ikke har lest boka, og gjengir en telefonsamtale med en elev som kanskje burde forberedt seg litt mer.

– «Hva handler egentlig den der, eh..
(Febrilsk blafring i papirer)
–. Honningkrukker
– Mener du kanskje Honningtunger?, foreslår Uri.
– Eh. ja. Hva handler den om egentlig?

Uri foreslår at eleven kanskje skal lese boka, og så ringe tilbake da.

– Nei, det går ikke, for oppgaven skal leveres i morgen.

Eposten under er et typisk eksempel på at eleven er hyggelig, men at personen ganske lett kunne ha funnet informasjonen selv.

Epost
Foto: Skjermdump fra epost

– Hyggelig om de hadde sagt takk

Uri presiserer at det også kommer en del interessante og gode spørsmål, men hun blir mest oppgitt over at det sjelden kommer en «takk» når hun faktisk tar seg tid til å svare dem.

– Det kjenner jeg at jeg blir litt fornærmet for. Eleven på den andre siden klarer ikke å trykke reply for å si «takk». Det hadde jo vært hyggelig om de kunne gjort det da, sier hun.

Harald Rosenløw Eeg

Harald Rosenløw Eeg tror sosiale medier er med på å bryte ned grensene, og gjør at det elever syns det er lettere å ta kontakt med forfatteren i stedet for å finne svarene selv.

Foto: Marit Christina Lie/Bokprogrammet / NRK

Forfatterkollega Harald Rosenløw Eeg tror sosiale medier har vært med på å bryte ned noen grenser sånn at folk føler det er lettere å ta direkte kontakt.

Men Ingvar Ambjørnsen, som ga ut debutromanen sin i 1981, har også fått denne typen spørsmål i brev før internett ble allemannseie.

Han forteller også at det er en god del som er veldig flinke, men at det er mange som forsøker å ta snarveier.

– Som for eksempel å be om referat fra boka, sier han.

Hvilken skrivemåte bruker du?

Telefonen til Arne Svingen ringer, og han svarer. Han blir ikke så begeistret når han hører at det er en skoleelev, han liker bedre at de skriver e-post.

Arne Svingen

Arne Svingen liker bedre at elever tar kontakt med e-post, enn at de ringer

Foto: Gyldendal forlag / Sigbjørn Sigbjørnsen

– Hvilken skrivemåte bruker du?
– Hva mener du?, svarer han.
– Jeg vet ikke. Det står i oppgaven min. Hvilken skrivemåte bruker du?

Men, i likhet med andre elever som ønsker å ta en snarvei og få forfatteren til å fortelle hva de gjør og hva bøkene handler, får heller ikke denne personen noe fasitsvar fra ham.

– Ikke prøv å få meg til å skrive oppgaven din. Et kort resymé om hva bøkene handler om får du ikke av meg, det må du skrive selv, sier Svingen.

Det er ikke alle elever som setter pris på det svaret, viser blant annet denne Twittermeldinga fra Erlend Loe:

Twittermelding Erlend Loe
Foto: Skjermdump fra Twitter.com

Misunner dem pågangsmotet

Unni Lindell hadde så stor pågang av elever som ville ha informasjon, at hun bestemte seg for å gi dem noen svar i bloggen sin. I en periode var det så stor pågang der at hun måtte stenge den ned.

De som vil ha fatt i Knut Nærum, derimot, må jobbe ganske hardt. Men selv om han har gjort seg rimelig utilgjengelig, er det noen som finner ham. Da får de som regel svar, selv om de ikke har lest boka.

– Spørsmålet er egentlig: «Vil du være så snill å gjøre skolearbeidet mitt for meg?». Da svarer jeg på høflig vis: «Hvis du kan spørre meg om noe som viser meg at du har lest boka og tenkt litt på den, så svarer jeg gjerne på det», sier han.

Likevel har han en viss beundring for dem som tør å oppføre seg sånn.

– Det er et uttrykk for freidighet og pågangsmot som bare ungdommen har, og det misunner jeg dem, sier han.

I tillegg er forfatterne naturligvis glade for at ungdommen velger å skrive særoppgave om nettopp deres bøker.

– Det er klart at de blir pålagt å gjøre dette men de velger jo selv forfatter, og det tar jeg vel imot, sier Ingvar Ambjørnsen