Flå bikkja og sy deg pels

Når hele Norge sliter med å mestre kulda kan det være noen tips å hente i vår felles fortid.

Ved Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg i Trondheim har de samlet gamle klær som viser hvordan vi greide oss i kulda i gamle dager.

– Det aller varmeste man kunne kle seg i var pels av hund, sier Peggy Okstad Quenild ved tekstilmagasinet på Trøndelag Folkemuseum til NRK.

– Hundepels? Som i bikkje?

– Ja, svarer Peggy overbærende, og viser fram en staslue fra Røros fra midten av 1800-tallet.

Svært tett lue

Hun er veldig forsiktig, og bruker hvite bomullshansker for ikke å ødelegge det gamle plagget.

– Her har vi ei kjerkhuv i rød ull med hundeskinn. Til vanlig gikk lua til ørene, men denne lua har en nedbrettbar kant av hundeskinn, med snøring. På ekstra kalde dager kunne eieren av lua snøre lua sammen så bare øynene vistes, og resten av hodet og ansiktet holdt seg godt og varmt innenfor hundepelsen.

Artikkelen fortsetter under bildet:

• Les om de åra det virkelig var kaldt

Hundepelsvotter

– Her har vi et sett med votter av hundepels, sier førstekonservator Elling Alsvik. Han viser fram et par hvite votter med rester av pels på, som ble brukt som stasplagg.

– Disse er skikkelig gamle. De ble gitt til muséet for 70 år siden. Giveren sa hans bestemor hadde fått dem av sin mor, så vi må antakelig tilbake til de første tiårene av 1800-tallet.

Alsvik påstår at klær av hundepels var veldig utbredt i innlandet før i tida.

– Ulv var selvsagt det beste, men dem var det ikke så mange av. Da var finnbikkjer det nest beste. Det vi i dag kaller polarhunder. De hadde den varmeste pelsen med flest underhår, og ga mest ly mot kulda, forteller Alsvik.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Pelsbikkjer

– Mest gikk det i pels fra vanlige gårdshunder. På Rørostraktene sa dem ikke at dem hadde gardsbikkjer, dem hadde pelsbikkjer.

–Til en bikkjepelsmudd (en sid kjørepels eller pelsfrakk med ullfór som gikk ned til bakken, red anm.) gikk det med ti bikkjer.

Hundeskinnspels var ikke klær for hvermannsen. Slike plagg var kostbare, og kun for folk med status og stor kjøpekraft.

– Folk flest måtte nøye seg med vømmøl, eller vadmel av tjukk ull. Den klarte ikke å stenge vinde ute. Det kom først med Fritjof Nansen, som introduserte den tettvevd bomullsduken, forklarer Alsvik.

– Bikkjepelsmudder var klær for folk som måtte sitte på sleden hele dagen. For eksempel de som kjørte malm fra Røros til utskiping i Trondheim. I tillegg hadde de heldigste en bjørneskinnsfell til å ha over fanget. Det stod i mot kulda, sier Alvsik.

Ingen betenkeligheter

– Hunden er jo menneskets beste venn. Hadde ikke folk etiske betenkeligheter med å slakte hunden sin for å bruke pelsen til frakk?

– Nei. Det var et spørsmål om å overleve, sier Elling Alsvik.

– Det var vel ikke verre for dem enn det er for oss å slakte ei ku for å få kjøtt.